19.
Kavringstinden
Stolt kneiser du min barndoms tind.
Preget av skiftende værlag og vind
Du lokket oss når midnattssola flommet.
Ved varden glemte vi tia og rommet.
Man tenke tilbake og minnan sig på.
Drømmen fra den gang vi var små.
Å komme seg opp på utsiktens fjell,
førr å skue utover sju prestegjeld.
Første gangen den glømmer man ei,
midnattssola flomma over tinda og hei.
Barndomsdrømmen blei tel virkelighet,
og sinnet fant en legende fred.
Førr tørste sjeler på turen dit opp,
en iskald kilde nesten på topp.
Mellom Goalsevarre og Kavringstind
slukker tørsten både i sjel og sinn.
De sju prestegjeldene er ikke meire,
noen er borte, men det er blitt fleire
førr grensene fløttes ettersom tia krever.
En trøst er det at minnan lever.
Så kvil deg no min barndoms fjell.
I mitt indre veit eg at du har en sjel.
Førr meg kan ingen det forandre.
Minnan blir med når eg ska vandre.
Grindplassen og Lomvatnet langt der nede,
skape minna som e omkransa med glede.
Saua, fisking og ungdommens fjellturer
ligg godt gjømt i minneboka og lurer.
---------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar