7.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Makkelina
I en vanlig familie va det normalt at ungan også tok del i arbeidet som sko gje levevei. Særlig når de voksne va på Lofoten heller Finnmarka, blei det guttongan sin jobb med å skaffe fersk fisk. Då va det ikke berre å ringe tel agnførsyninga ette sild heller makrell. Og hvis det ikke va sidenotbruk som hadde fersk sild, va det makkeleira som va redninga hvis man sko ha en linestubb i sjøen. Tel å grave ette makken hadde man et spesialgreip. Det hadde tre tinna, men va laga mykke meir robust enn vanlige greip.
Førr oss unga va det en spennanes oppgave å ha lina i sjøen. No va det ikke den mest behagelige jobben å stå på makkeleira tidlig en vinter heller vår morran å rote i iskaldt vatn og leire. Men tanken om storfangst gjorde at man glømte det mindre behagelige. Det va så viktig med kokfisk at lineegninga forgikk inne hvis det va kaldt. Å egne èn stamp makkelina tok si tid, for den hadde trehundre ongla. Når man grov ette makken kunne man finne nokken skjell, og det tok man vare på førr å bruke dem som agn. Gamlingan påsto at det va fint torskeagn, mens makken blei betrakta meir som hyseagn, selv om man kunne få alle sorta fisk på makkelina.
Å få lina i sjøen va enkelt, men det hendte nok at man kom litt førr djupt, sånn at ilen blei førr kort og då blei det dårlig fangst. Det gikk bra i de fleste telfellan, og då va det berre å vente i spenning tel neste dag, når lina sko trekkes. Det å våkne tidlig om morran, når man ha drømt om storfangst heile natta, -ja det va et eventyr førr seg sjøl. Men nokka storfangst blei det ikke i de fleste telfellan. Eg huske spesielt en gang vi hadde setta lina langs med marbakken ette torsken som kom mot land ette rognkjeksrogna om våren. Den gangen blei det ikke torsk, men syv småhyse, to sandskrubba, tre steinbita og ei skate. Det tok ikke motet fra ivrige fiskera. I neste haling blei det bra fangst, men då va vi lengre ute på fjorden.
Ett va no det å grave makk og få lina i sjøen, men den gang va det ikke nylon-snøre, så det va viktig å få klavd lina så snart som mulig ette bruk, sånn at ho ikke råtna. Det va et kjedelig arbeid, særlig hvis det va mykke agn igjen på onglan. Det va et trasig arbeid å fjerne gammel makk og få onglan rein før dem blei lagt på lineklaven. På de plassan som onglan va vekke måtte man sette inn nye. Hvis man ikke hadde ferdig knopa ongla, måtte man tel å knope først. Det va man førresten vant tel, førr i ledige stunda hendte det at han pappa hadde tadd på seg å knope nokken tusen ongla tel skippera som brukte lina på lofothavet heller finnmarksfiske. Då va alle hendern i sving førr å få arbeidet gjort.
I det heile tatt va man med på det meste som foregikk, men det va no artigst når man sjøl va fiskar. Selv om det å bruke makkelina va arbeidskrevanes og ikke nokka luksusarbeid, betydde det ikke nokka. Man lærte å kjenne fjorden på en spesiell måte, og det hendte nok og at man gjorde tabba. En gang hadde en kamerat og eg grovve makk og sko egne lina. No viste det seg at vi hadde førr lite agn i forhold tel planan vårres, så vi sykla tel Lyngseidet og kjøpte reke hos en trålar, førr å få nok agn tel den halinga. Reka va jo kjent førr å være usedvanlig godt agn i forhold tel makken, så vi såg førr oss stort sjøvær.
Då vi va ferdig tel å ro satt vi heime hos kompisen og drakk kaffe. Faren tel kompisen va òg opptadd av det her førr dem mangla fersk fisk. Han kom med forslag kor vi sko sette lina, og så minnte han på at vi ikke måtte glømme kavvelstauran på land. Kompisen både blåste og bantes, og spurte faren om han ikke trudde at vi hadde vært på sjøen før. Nei, det va no berre en påminnelse, sa han. Då vi kom så langt at vi sko begynne å sette, blei kompisen så rar. Det viste seg at den eine kavvelstauren låg igjen i fjæra. Det va et hårdt slag førr to staute fiskera. Heldigvis hadde eg èn spiker i ei av lommen, så vi fikk spikra i hop to plikte som vi brukte som oppstag på den enden som sto grunnast. Då vi kom på land hadde faren registret at en av stauran låg igjen. Han sa ikke mykke, men antyda i førsiktige ordelag om landkrabba og klossmaiora som ikke hørte ette voksne folk.
Dagen ette va vi spent på om det provisoriske oppstaget hadde holdt, og det hadde det. No hadde vi egna med reka midt i halingen, så vi lurte på om det va førskjell på agnet. Vi fikk litt fisk på makkelina, men dobbelt så mye på reka, så vi fikk en bra fangst. Vi fikk òg bekrefta svartbaken sin evne tel å fordøye store bytta. Vi mista en kjevlingsgjedd på omtrent ett og ett halvt kilo, og klarte ikke å komme snart nok tel den der den låg og flaut. Svartbaken tok den. Vi va spente på kordan det sko gå. Han låg lenge å svelgte med fiskesporen ut av kjeften. Så lenge vi klarte å se han låg han i still og strekte på halsen, det va et utrulig syn.
Fangsten va så god at vi glømte å ergre oss over tabben, og når ikke faren heller nevnte den meir, gikk den over i historia uten å komme ut førr ulvan (de andre kompisan).
Makkelina va èn av mange ting som gjorde kverdagen lettare førr folk i dårlige tie. Fisk va omtrent halve føda, og det va i mange telfella guttongan sin oppgave å skaffe den tel veie. Ellers va sild, lodde og reke lineagn, og i allefall i ett telfelle veit eg at en kar fiska nise med garn, og brukte nisetarman tel hyseagn.
Ellers opplevde vi å få storsei på brødskorpe, men det va i en anna sammenheng. Eg huske ikke om brødet va ferskt, men ette å ha fiska i timevis uten å få napp, krøkte en av kompisan ei brødskorpe på ongalen. Resultatet va en av de gode gammeldagse kjempe-fjordseian. Så fjorden ga gutan opplevelsa, men òg respekt førr sjøen, med andre ord erfaring og tålmodighet.
----------------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar