21.

Stillhet

Hvor finner man stillhet og ro i dag? 

Hvor finner man det i kverdagens jag? 

Menneskan leite et stille sted, 

et sted hvor naturen ånder av fred. 

Tanken på stedet blir bare en drøm

 når lydene fosser i en evig strøm.

 Moderne tider skape uro og larm,

 nokken meine at det òg har sin sjarm. 

Men alle trenger fred og ro av og til.

 Kroppen og sinnet behøve en kvil. 

Naturen den gir oss stillhet og fred

 i tillegg følle det helsebot med. 

Et stillhetens minne bli ikke glømt. 

Det ha ligget og ulma, men ikke glømt. 

En sein vinterdag førr lenge sia. 

Et minne som ha fulgt meg heile tia. 

Ved Olderdalsvannet fikk eg høre 

fjellstillheta, det ikke nokka røre. 

Eg satt der og lytta, nekta å tru det. 

Det seig på meg en andektig fred.

Å høre naturens språk, -stillhet, 

skal ikke gå an,men eg veit det. 

Eg ha opplevd det engang. Eg va heldig,

 naturens andakt greip meg veldig. 

Den rikdommen naturen ga meg da,

  det gjorde at eg følte meg glad. 

Å lytte tel stillhet ga fred i sinnet. 

Eg takke ydmykt førr dette minnet. 

------------

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt"

Sommar-idyll i Nordmannvik, 1977 (17)

Eilif, Henrik, Jarle (fota), Dag og Kjell-Ivar

10.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Høyonn i gamle dager

Når man går tilbake 60-70 år i tid, og sammenligner dagens slåttonn med det vi hadde den gang, fristes man tel å trekke på smilebåndet. Den gang deltok heile familien i høyonna som varte i flere uker. Gamle folk fortsatte med mini-høyonn langs gjerder og seljekjerr heilt fram til Mikeli (Mikkelsmess 29. september). Etter potetopptakinga hesjet man òg poteteskålen.

Men for å begynne med starten. I begynnelsen av juli setta man i gang å gjøre redskapene klar for slåtta. Slåtta tok til mykke seinere den gang. Man såg over ljåene om de var slitt eller om det trengtes nye. Ljåene hadde hengt oppe sia forrige år slik at festene til orvet var knusktørre og ljåene va slarkat og lause. Man fylte da vann i en stamp og lot de stå i noen daga til de va trutna og ikke lot seg rikke. Man såg òg ette om det va hesjestaur nok. Hvis man manglet, bar det tel skogs. På det området hadde man òg den muligheta at man ordna staur av den selja som va lagt ut tidlig på våren tel sauan. Selja va snaugnagd førr bork og va halvtørr. Riven måtte òg ha en omgang. Man setta inn nye tinna der det mangla. Emnan tel rivtinnan va spesial-lagra.

Vi som va unga og skulle lære å slå, blei setta tel å slå tørrabban. Her begynnte man med slåtta for å berge mest mulig småhøy før rabban tørka opp. Det her med småhøy va viktig, førr det lagra man før seg sjøl. Den gang va det om å gjøre å få vinterlam på grunn av kjøttvekta tel høsten. Heime hadde vi eget sauefjøs med telhøranes høysjå. Man brukte òg småhøy som en slags delikatesse når nokken av dyran va syke. Det her småtøyet lot seg ikke hesje, så det blei tørka på volden. Man bredde det utover og det blei kallt førr "breie". Hvis det trua med regn rakte man det sammen og laga smådunga som man kallte førr "mua". Det arbeidet kallte man førr å mue høy. (Samme uttrøkket bruktes når torva va halvbokna). Det va òg vanlig å mue høyet om kveldan hvis man hadde tid. Då måtte man breie det ut om morran. Hvis det tegna tel godt vær, sløyfa man hesjinga på de vollan der det va tørrest. Det innebar jo en viss risiko førr at det kunne ta lang tid og mykke ekstra arbeid hvis det blei regn, heller dugg. I virkeligheta betydde ikke ekstra-arbeid heller tid så mykke den gang, men det føltes godt å bli ferdig ette mange vikkes arbeid.

Det vanlige for de fleste va ljåslått, selv om det fantes heste-slåmaskina i bygda. Førr oss va det vanlig at vi slo med ljå heilt tel vi kom tel de største vollene. Då fikk vi en nabo som hadde slåmaskin tel å slå, og han brukte vårres hest.

Ette det eg huske va det ikke heilt vanlig med hesjestreng. Det va berre dem som dreiv med jordbruk i litt større målestokk som brukte det. Vi andre anvendte som regel gammelt linesnøre heller sisalsnøre. Det siste va antakelig nokka enklare å få tak i. Men eg veit òg at man skar opp garnlin i strimla, og brukte det som hesjetråd. Selve hesjinga gikk som regel bra hvis det va godt høyår, men hvis det va lite gras va det ei forferdelig raking førr å få høyet tel hesjen. Sleperive va ikke brukt. Det fantes ei sleperive i bygda, et stort monstrum, men den tjente sin hensikt førr eieren.
Man laga hesjen ferdig, så rakte man høyet tel . Då bar det tel å kjemme høyet, som det blei kallt. Det gikk ut på å bruke riva førr å få graset tel å ligge samme vei, førr då datt det ikke så lett av, særlig i vind. Og så va det det her med at hesjen sko se pen ut. Derførr va det mange som setta si ære i å lage ekstra pene kjemme, og at hesjen blei pen. Det va jo tidkrevanes, men va det nokka folk hadde, så va det tid tel å gjøre arbeidet ferdig uten å tenke på klokka, dagan heller vikken.

Men som med alt anna, nye tie kommer og med dem nye oppfinnelse, metoda og ikke minst redskapa. Med krigen kom òg den moderne tia snikanes, også tel Mellemjord og andre småplassa. Plassa som hadde småbruk med fra ei tel seks melkekyr, saua, nokken hadde geite og en del skaffa seg hesta som va blidd igjen ette tyskeren. Man brukte meir og meir Timotei når man sådde igjen jord som va pløyd opp. Den va nok lettare å arbeide med ette kvert som man skaffa seg sleperive. Men det va litt av en revolusjon som kom rekanes med folk som hadde vært ute og reist. Man laga ikke lenger heile hesja ferdig. Men la bare på den nederste tråden og når man hadde trekt høyet tel med sleperiva kom et anna redskap i bruk. No kjemma man ikke høyet lengre, men man brukte høygaffel tel riste opp høyet og legge det på tråden. Når den nederste tråden va full strekte man èn tel og sånn fortsetta det tel heile hesja va ferdig.

I den her perioden kom òg de første traktoren i bruk. Det va enkeltpersona som kjøpte traktor og oppretta små maskinstasjona som utførte arbeid førr folk. Då blei det vanlig å leie traktor tel de største vollan. Det sko endå gå nokken år førr nokken kjøpte traktor berre tel eget bruk.

Fra då eg begynte å huske va det en god del som hadde fjøs uten høylem. I endan på selve fjøset hadde man høyla, som vi kallte det førr. Derførr va tørrhøykjøring en jobb som va lite populær, førr når laen va nesten full va det et forferdelig arbeid å få høyet inn under taket. Særlig de dagan det va solsteik og varme. Då grensa det tel tortur å jobbe.

Høytørke og tørrhøy va viktig. Enkelte år gikk det lett, førr i mange tilfella trengte man ikke å hesje. Været va så godt at man tørka høyet på volden. Som nevnt ovaførre breia man ut høyet i tynt lag, og mot kveld heller hvis det trua med regn, rakte man det sammen og mua det. Det var jo arbeidskrevanes, og det va ikke alltid at man hadde nok hesjemateriell i gode høyår. Men det va regnsomra, då som no, og då røyna det på humøret. Det va somra kor høyet ikke blei ordentlig tørt, og då salta man høyet ette kvert som man fikk lurt inn ett lass heller to. Særlig ille va det då førr dem som ikke hadde hest, dem trilla heller bar inn høyet, og leide også folk med hest førr å få høyet i hus. Men då va dem avhengig av at hesteeieran hadde tadd inn sitt eget høy.

Tel å begynne med va de fleste redskapan heimlaga. Det gjaldt også det vi sko bruke tel tørrhøykjøring. En heller annen hadde fådd ideen med å sette hjul under sleden. Hjulan va av tre og plassert midt på sleden. Oppe på sleden hadde vi tregrinde som blei løfta av og på. Dem va òg heimlaga. De her grinden kallte vi førr høy heller torvehekke. Dem blei òg brukt tel å kjøre torv heim om vinteren. Dem va òg laga slik at man kunne løfte av ei side heller en ende førr å komme lettare tel.

Det e ikke så godt å seie kor mange kilo tørrhøy det gikk i ei sånn hekke, men det blei sagt at tre sånne lass va nok tel å fø en sau over vinteren. Omtrent det samme påsto man at en liten Lyngshest sko klare å overvintre på. Eg e ikke sikker, men ei ku trengte dobbelt så mykke høy i foringssesongen. Det her e nokka som sitt et heller anna sted i hauet, derførr e det mulig at eg huske galt.

Når man no ser at en mann aleine skaffe for tel masse kyr og ungdyr, og tenke tilbake på at vi jobba i fleire vikke førr å fø to-tre kyr, èn hest og nokken saua, ser man kor fort utviklinga ha gådd. Som regel starta vi med høya omtrent i midten av juli, og den 20. august holdt vi enda på å hesje på de største vollan. Når eg trekke fram 20. august, så slo det aldri feil. Vi hesja på øvervolIan som vi sa, og det falt sammen med at natt tel den 20. va det lov å sette seigarn på grunnan. Det i seg sjøl va en merkedag, og når båtan kom på land om morran den 21. med 150-200 og kanskje flere storsei, kan det nesten sammenlignes med julaften i vårres daga.

Høyonna va, selv om det va tungt å kombinere arbeid og fritid, ei trivelig tid. Vi som va unga og hadde adgang tel å bruke hesten tel å kjøre tørrhøy tel folk, skrapte sammen mange kronestøkka. Folk reiste vekk som slåttekara og rakarjente førr å tjene penga. Seinare kom også dem som utførte tjenesta med traktora tel, og skaffa seg inntekta . Så på det området va høyonna en viktig del av livet på bygden.

Som unga hadde vi kvert år perioda kor det va mulig å tjene seg nokken krone. Foruten høya, så va det torvinga på forsommeren og potetesopptakinga på høsten som ga mest. Men ette kvert som man blei større blei det òg en del arbeid med hesten, særlig i våronna. Men steikvarme, svartflue i tusentall og kampen om fritid gjorde høya tel nokka spesiellt. Heldigvis va middagskvilen så lang at vi fikk det obligatoriske sjøbadet mens de voksne kvilte middag, og det retta opp heilhetsinntrykket.

------------

forord tel fortellinga

20.

Julaften 2011

Så blei det kvit jul i år også

Klokka e nesten seks juleaftens morgen. 

Mildvær og barmark, det e berre sorgen.

 Sydvesten og regnet e uadskillelige venna. 

Dem ha planlagt å herje heile jula igjenna. 

Eg venta på avisan, klokka syv kom dem.

 Der les eg om svart jul og ordet ekstrem.

 Ei lita trøst dukke opp i all elendet; 

han treffe ikke oss, selv om han virke slem. 

Men no øke vinden, ska tru ka han pønske. 

Va den lille trøsta eg fant berre et ønske.

 Det letne litt med nykokt rull og julebrød. 

Varme og lys har man, så man lir ingen nød. 

Sydvesten e sterk, men han blir ikke verre,

 så det blir en liten handletur ned i værret. 

Klokka tolv står julegrøten å vente 

på bestemor, bestefar og tre små jente. 

Det blir liksom ikke jul uten den tradisjonen,

 risengrøt med kanel og sukker slår an tonen. 

Ette et koselig måltid med tre flotte gjesta,

 då e tia moden førr en lengre siesta. 

Vinden ha spakna, og plutselig kom snyen. 

Den sto ikke på meteorolog-menyen. 

Snykvit juleaften skape trivsel og glede,

 då e også julestemninga telstede. 

Klokka fem e tia førr ribbe og pinnekjøtt. 

Ette det kommer riskrem og anna søtt. 

Men det e nokken som e fryktelig spente. 

Når de voksne somle blir det lenge å vente. 

Gavan e åpna, venting og spenning e over. 

Det e klart at nissen hold det han lover. 

Kaffen gjør sitt tel at auan holdes åpen. 

Koppen tømmes tel siste dråpen. 

Når ståket e over og freden senke seg,

 e det barnelatter som sette sitt preg. 

Då ønskes god jul tel store og små, 

og man merke at godfølelsen sig på. 

Så e grovarbeidet i mørketia unnagjort. 

Vi ha atter en gang gådd gjenna en port,

 som føre mot lysare daga og vår. 

Det letne selv om det e vinteren som rår. 

----------

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt"

På besøk på Berg i Tromsdalen, 1961 (16)

Elida og Rasmus

19.

Kavringstinden

Stolt kneiser du min barndoms tind.

 Preget av skiftende værlag og vind 

Du lokket oss når midnattssola flommet.

 Ved varden glemte vi tia og rommet. 

Man tenke tilbake og minnan sig på. 

Drømmen fra den gang vi var små.

Å komme seg opp på utsiktens fjell,

 førr å skue utover sju prestegjeld.

 Første gangen den glømmer man ei,

 midnattssola flomma over tinda og hei. 

Barndomsdrømmen blei tel virkelighet,

 og sinnet fant en legende fred. 

Førr tørste sjeler på turen dit opp, 

en iskald kilde nesten på topp.

 Mellom Goalsevarre og Kavringstind

 slukker tørsten både i sjel og sinn. 

De sju prestegjeldene er ikke meire,

 noen er borte, men det er blitt fleire 

førr grensene fløttes ettersom tia krever. 

En trøst er det at minnan lever. 

Så kvil deg no min barndoms fjell. 

I mitt indre veit eg at du har en sjel.

 Førr meg kan ingen det forandre. 

Minnan blir med når eg ska vandre.

Grindplassen og Lomvatnet langt der nede,

 skape minna som e omkransa med glede. 

Saua, fisking og ungdommens fjellturer 

ligg godt gjømt i minneboka og lurer. 

---------

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt"

9.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Sausankardagen

Når man tenke tilbake på barndommen dukke det stadig opp hendinga og syn som ha vært gjømt en heller anna stan i hukommelsen. Då eg såg en annonse i avisa om at no e det fårikåltid, dukke det opp et minne og et syn som leda meg tilbake tel svundne tider.

Kvert år, en søndag i september, va det liv og røre i skog, lier, dala og fjell. På strekninga Elvebakken tel Karnes va det uskreven avtale at no hente vi sauan ned fra sommarbeite. Det merkelige va at ingen gikk i marka førr å hente sauan før den organiserte sankinga starta. At man tok inn saua som va kommen ned i nermarka, blei ikke regna førr brudd på tradisjonen. Man va redd førr at dem sko rote seg ned på torvmyren og havne i gjengrodde torveholl. Man va òg redd førr steinsprang i Heiskellia.

Når sankardagen kom herska det ei spesiell stemning og spenning. Ville vi finne alle sauan og lamman?  Førr oss unga va det spennenes å se om vårres egen sau med lamma va kommen ned? Alt va organisert tel minste detalj. Sankarområde va inndelt i sona. Man va blidd enig om kor man sko gå, og kem som sko gå kor. Man va gjerne to-tre i kver gruppe, sånn at kver sone blei grundig undersøkt.

Når det gjaldt nermarka som vi sa, så besto den av strekninga mella Storelva og Henrikelva . De sauan som gikk i lien kunne man se, og der va det gjerne eldre og unga som fikk prøve seg.

Èi gruppe gikk utover Karnesmarka og opp i Gjerdelvdalen. Dem hadde i grunnen en vanskelig oppgave for dem fikk kontakt med Karnesgjengen og sauan derfra. Men folk kjente merkan så det gikk greit. Enkelte dyr va sammenblanda med kverandre uten at det skapte problema. Ei anna gruppe tok førr seg Kavringstinden og fjellet. De her to gruppen kom samla ned mot Kvalvikdalen.

Den tredje gruppa tok førr seg Kvalvikdalen inntil dalbotn og svippa òg innom Rødbergdalen. I tillegg va det enkeltpersona som streifa rundt i skogområdan både i nermarka og i Kvalvikdalen, førr å finne små gruppe av saua som gikk førr seg sjøl.

Når alle de her gruppen møttes nede i Kvalvikdalen va en anselig flokk saua samla. Uten at eg e sikker vil eg påstå at det kunne være minst 300, og kanskje meir. Det va et flott syn å se når den store saueflokken kom bølgenes ned Hvilebakken, og mange va kommen opp på Moarahakk førr å se på begivenheta. Ja, førr det va virkelig en viktig begivenhet i den tia når det førr det meste dreide seg om naturalhusholdning.

Ette det eg huske fortsetta saueflokken rett nedover Moarahakk, over Ammaren og tel Nila Lars-grinda. Sistnevnte va en stor innhegning laga av grinde spesielt førr anledninga. Førr å plassere den nøyaktig va den mot utmarksgjerdet på eiendommen som ette kvert blei overtadd av Agnes og Erling Nilssen. Ette en del strabasa va alle sauan innaførre grinda, og man begynte å leite ette sine saua. Førr oss unga va gjensynsgleden stor når vi fant det vi hadde venta på og leita ette.

Kommentaran og spetakkelen rundt grinda va mangesidig, fra slagferdige svar tel småkrangling. Men det heile gikk greit uten altfor store konsekvensa. Det dukka òg opp små overraskelsa. Det viste seg at det fantes saua som kom ned fra fjellet med to vinterlam og to små sommarlam på slep. Før det va mange som satsa på tidlig fødde vinterlam førr kjøttvektas skyld. Når det så va slept ut værlam på fellesbeite, og va betrakta som ufarlig i en sånn sammenheng, hendte det at det kom sommarlam. Det hendte òg at man sto igjen med ett heller tre lam som man ikke kjentes ved. Då måtte de som hadde god kjennskap tel saumerka tel. I de fleste telfellan viste det seg å være lam fra Oksvika, Karnes og av og tel fra Kjosen. Eg huske òg at det va umerka lam i flokken som ikke hørte tel nokken av sauan. Ka som skjedde med dem huske eg ikke, men man fant sikkert ei løysing på problemet.

Det va litt kronglete å komme ned tel Nila Lars-grinda, så vist eg huske rett blei det setta opp ei grind i Øvergården som blei tadd i bruk ved seinere anledninga. Ette kvert blei tradisjonen med fellessanking utvanna fordi man begynte å ta inn sine egne saua tidligere. Flokken som kom ned Hvilebakken blei mindre og mindre, førr så å forsvinne heilt.

Men sausankinga i gamle daga va ikke slutt med den eine dagen. Dem som hadde saua borte gikk heile høsten på leiting. Man saumfor Gjerdelvdalen, Rødbergdalen, Kavringstinden, fjellet, Kvalvikdalen, nermarka og ellers der det va naturlig å leite. Ette krigen kom det saua fra Rogaland som gave tel folk som hadde mista alt under evakueringa. Dem skjellte seg ut fra vårres rasa ved at dem hadde kortere føtter og en litt anna kroppsbygning. En av naboen fikk en sånn sau som ettekvert fikk to lam, og blei slept ut på sommarbeite i lag med de andre. Når høsten kom va sauen og lamman vekke. Man leita og leita heile høsten uten å finne dem. Men det hendte at saua fra vårres område søkte inn i Rødbergdalen, derførr va det som en siste utvei å gjennasøke dalen. Og nesten nede ved sjøen i Kjosen hadde Rogalandssauen funne sitt paradis. Der beita ho og lamman i fred og ro. Men å få ho tel å snu gjenna Rødbergdalen va en stri tørn, førr der e jo førr det meste bare stein og ur. Det gikk heldigvis som regel bra. Men sauen ga ikke slepp på sitt paradis. Ho gikk dit kvert år, så om høsten va det berre å hente henne og lamman der. Eg va òg med å henta dem nesten ved sjøen i Kjosen, med det resultat at før vi kom tel Kvalvikdalen måtte vi bære lamman. Botnan i arbeidskalosjan mine va revven av i steinuren.

Det e artig å se tilbake, førr så å feste det på papiret. Alt det eg skriv e sånn som eg huske det, og det mulig at andre ser det fra en anna vinkel, men eg tar sjangsen. Det va ei fin tid å vekse opp i, selv om vi ikke hadde så mykke av materielle ting, og fattigdommen va bakom nova. Derførr e eg kommen fram tel at vi hadde mange lyspunkta i tilværelsen, førr vi kunne ikke være kravstor. Av den grunn blei sausankardagen tel den begivenheta den blei.

------------

forord tel fortellinga

Barndomsheimen, 1960 (15)

Mellemjord (Lyngen)

8.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Torving

I kver årstid hadde vi viktige gjøremål då vi vaks opp. Gjøremålan kom i rekkefølge, og det va særlig fra mai tel september at det va hektisk. En viktig del av vårres kverdag va torv. Den va i en periode et viktig brendsel, førr nokka sånt som kull va det ikke mange som hadde råd å kjøpe.

Det begynte som regel sist i mai heller i begynnelsen av juni. Då bar det tel myra førr å renske vekk mossetorva sånn at tela i jorda tinte. No va det her litt avhengig av vinteren og våren. Enkelte år va det nesten ikke tele, mens det andre år igjen va en halv meter og enkelte gang enda meire.

No va ikke torvetakinga så voldsom populær, men den va en del av kverdagslivet førr ungan på den tia, og når det va felles skjebne så va det òg felles trøst. Det vi grua oss mest tel va flue og myggplagen. Det va en lidelse å slåss med innpåslitne insekta dag ette dag. Men det va ei trøst at nesten alle kompisan hadde det like utrivelig, så det blei en slags sosialt fellesskap. Men det va trivsel i det at det rauk fra utallige grue over heile torvemyra. Den sure torvrøyken dempa nok på insektplagan, og så varsla den om at kaffekoppen og brødskiva ikke va langt unna, førr lyspunktan i de her dagan va maten. Ingen stan i verden smakte brødskiva med rabarbrasyltetøy heller gomme sammen med kaffe, betre enn akkurat der og då. Røyken fra grua ga en spesiell smak i alt av mat, og når arbeidet va tungt vokste apetitten tel uanede høgde.

En gang blei det nesten katstrofe. Kyrne vårres som va ute på beite litt lengre opp, hadde tydeligvis hørt stemmen tel matmora. Vi hørte at dem kom, men vi va kommen så godt i gang med arbeidet den morran at ingen av oss tenkte nokka meir enn at èn av oss måtte jage dem tel skogs igjen. Men førr vi nådde så langt hadde dem lukta seg fram tel maten, så då vi omsider oppdaga ka dem va iferd med å gjøre, va heile froksten førsvunne i kumagan. Det blei stor oppstandelse og mykke skrik og skrål, men ho Rødlin, Perla og ho Dagros va vel fornødd og skjønte ingenting av oppstusset. No va det et bra støkke å gå heim ette ny forsyning, men det heite jo at uten mat og drikke duge helten ikke, så det blei litt sein frokost den dagen.

Foruten kampen mot tela, skapte gamle fururøtter som hadde logge i myra i hundrevis av å,r problema. Midt i torvlaget dukka dem opp, og med førgreininga i alle retninga ødela dem ofte en del av anlegget, sånn at man måtte skjære rundt dem. Det skapte jo ekstra arbeid, men når dem blei tørka va dem et utmerket brendsel.

Som regel va det en voksen som va nede og skar torva i lompe. Vårres myr va temmelig grunn sånn at det va forholdsvis lett å kaste lompen opp, derførr fikk vi unga lov tel å prøve oss. Sia torvlaget ikke va djupare enn tre fire lompe måtte det et nokså stort areal førr å få nok torv tel vinterbrendsel. Så det va arbeid nok tel oss. Nokken renska vekk mosetorva førr å avdekke torvlaget, hvis det ikke va gjort. De største trilla ut torva tel tørkeplassen. Det kunne vere problematisk nok hvis myra va blaut. Når lompan va kommen tel tørkeplassen måtte en av oss klyve dem opp i tynne skive førr at ho mamma som hadde ansvaret førr å røyse dem på kant, hadde arbeid.

I torvetakar-perioden jobba man i myra fra morran, og tel kvelds når kyrne sko taes inn, blei arbeidet berre avbrøtten av ett par times meddagpause. Ette kvert som man blei større og hadde behov førr litt penga, blei det tel at man va hos naboa og jobba med torving. Eg huske at i min første jobb hos andre fikk eg tre krone og femti øre dagen. Det hendte at med torving heime og borte jobba man i ett par vikke, så når det va over va man både trøtt og lei.

Men selv om man va ferdig med å få torva opp og gjort klar tel den første tørkinga, va man langt fra ferdig.
Førr mens man holdt på med høya, måtte man tel myra om kveldan førr å mue torva. No va ho det man kalle førr bokna, så førr at torva sko tørkes betre måtte man mue den. Det betydde at man murte den opp i småe såta på en sånn måte at vannet rant av når det regna. Kveldsarbeidet va ikke særlig populært,  og selv om det ikke sto på over en lang periode, kom det ofte i konflikt med vårres plana. Førr naturligvis hadde vi behov førr lek og andre aktiviteta med andre unga, så det va ikke alltid at kartet stemte med terrenget. Men på en førunderlig måte klarte man å kombinere sånn at det fungerte. No blei det nok en og anna tjuvperm, som det heite, men man strekte ikke strekket lenger enn akkurat tel bristepunktet. Derførr hendte det ofte at man klarte å førhandle seg til alternative tider førr arbeid og andre aktiviteta.

Ette det her va det ikke sånn at torva va ferdig tel bruk, så det venta meir arbeid på oss når torva sko stakes. Det arbeidet blei gjort litt ut på høsten. Å stake torva foregikk på den måten at man la ris på bakken som underlag. Så laga man en ring av torveskive på kant. Innenførr kasta man torv, opp på ringen fortsetta man å mure torv, akkurat som en vanlig mur, sånn at kvert lag batt det som va under. Ette kvert som man murte opp og kasta torv inni, va det viktig å påse at buen på siden blei sånn nokkalunde jamne. Staken måtte førr all del ikke se som den den va gravid, med kulemage og sådant meire. Enkelte hadde òg torvesjåa, det va røysverk med torvetak. Det førenkla jo arbeidet, og så va ikke torva så utsatt førr vær og vind, samtidig som den va lettere å få tak i om vinteren når den skulle hentes ned.

Torva blei henta ned utover vinteren sia myra va frøssen tel, og bar hest og slede. De som ikke hadde hest, trekte den heim på kjelke. På den hadde man laget noe vi kalte førr torvhekke. Den va ramme med nett av snøre inni. Sidene og endene ble spikret sammen slik at de dannet en nettkasse, som ble løftet på kjelken når torva sko hentes. Samme systemet blei også brukt på hestesleden. I milde høsta hendte det ofte at vi unga blei sendt opp tel myra førr å hente torv i sekk, som vi bar på ryggen. Det va berre ei nødløysing når det ikke va kjøranes med hest.

Når man no går på gamle tomte og ser sporan ette virksomheta i vårres barndom minnes man slitet, men også samholdet i familian og det ansvaret også vi onga måtte være med på å ta. Allikevel påstår eg at vi hadde en fin og flott oppvekst, og det vise seg at selv om vi deltok i tungarbeid va det få som tok skade av arbeidet. Det vise at vi ikke blei pålagt større oppgava enn vi makta, samtidig som vi lærte arbeidsmetoda som ikke røynte førr hårdt på kroppan.
Det va torving, men vi hadde så mykke meir når det gjaldt arbeid. Det ska eg ta førr meg en annen gang.

forord tel fortellinga

18.

Sommernetter ved Lomvatnet

Barndoms og ungdomsminna sig på.

 Den minneboka har mange sider 

som lokke fram smilet i dagene grå,

 og minner meg om svundne tider. 

Ryktan om fjelltura predde seg fort. 

Helgetura på fjellet va poulær.

Å forberede turen va fort gjort, 

så va det bare å håpe på godt vær.

Men været lar seg ikke dirigere. 

Skoddenetter dukke opp i minnet, 

men sånne ting lot seg reparere. 

Godt miljø og fjelluft ga ro i sinnet. 

Finest va det i midnattsolglansen 

når himlen speila seg i stille vann,

 og nystekt kjøe tirret smaksansen,

 og følelsen av frihet va ekte og sann.

Lomvatnet, et minne fra ferden,

 mot vandringen i ukjent terreng. 

Framførre oss låg en åpen verden 

som sko se ut som ei blomstereng.

Åran e gådd, berre minnan e telbake. 

Barne og ungomsåran ga så mykke. 

Opp gjenna tien ha vi fådd smake 

at minnan e som et verdifullt smykke.  

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt"

Toyota Corolla 1982 modell, 1982 (14)

Eilif og Judith

7.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Makkelina

Førr ikke så mange tiår sia va folk avhengig av naturalhusholdning. Då blei det meste av maten og klærne produsert heime. Penga va den gang, som no, en nødvendighet, men det va lite av den sorten. Derførr va ett par kyr, nokken saua på småbruket og sjøen det man hadde å lite på.

I en vanlig familie va det normalt at ungan også tok del i arbeidet som sko gje levevei. Særlig når de voksne va på Lofoten heller Finnmarka, blei det guttongan sin jobb med å skaffe fersk fisk. Då va det ikke berre å ringe tel agnførsyninga ette sild heller makrell. Og hvis det ikke va sidenotbruk som hadde fersk sild, va det makkeleira som va redninga hvis man sko ha en linestubb i sjøen. Tel å grave ette makken hadde man et spesialgreip. Det hadde tre tinna, men va laga mykke meir robust enn vanlige greip.

Førr oss unga va det en spennanes oppgave å ha lina i sjøen. No va det ikke den mest behagelige jobben å stå på makkeleira tidlig en vinter heller vår morran å rote i iskaldt vatn og leire. Men tanken om storfangst gjorde at man glømte det mindre behagelige. Det va så viktig med kokfisk at lineegninga forgikk inne hvis det va kaldt. Å egne èn stamp makkelina tok si tid, for den hadde trehundre ongla. Når man grov ette makken kunne man finne nokken skjell, og det tok man vare på førr å bruke dem som agn. Gamlingan påsto at det va fint torskeagn, mens makken blei betrakta meir som hyseagn, selv om man kunne få alle sorta fisk på makkelina.

Å få lina i sjøen va enkelt, men det hendte nok at man kom litt førr djupt, sånn at ilen blei førr kort og då blei det dårlig fangst. Det gikk bra i de fleste telfellan, og då va det berre å vente i spenning tel neste dag, når lina sko trekkes. Det å våkne tidlig om morran, når man ha drømt om storfangst heile natta, -ja det va et eventyr førr seg sjøl. Men nokka storfangst blei det ikke i de fleste telfellan. Eg huske spesielt en gang vi hadde setta lina langs med marbakken ette torsken som kom mot land ette rognkjeksrogna om våren. Den gangen blei det ikke torsk, men syv småhyse, to sandskrubba, tre steinbita og ei skate. Det tok ikke motet fra ivrige fiskera. I neste haling blei det bra fangst, men då va vi lengre ute på fjorden.

Ett va no det å grave makk og få lina i sjøen, men den gang va det ikke nylon-snøre, så det va viktig å få klavd lina så snart som mulig ette bruk, sånn at ho ikke råtna. Det va et kjedelig arbeid, særlig hvis det va mykke agn igjen på onglan. Det va et trasig arbeid å fjerne gammel makk og få onglan rein før dem blei lagt på lineklaven. På de plassan som onglan va vekke måtte man sette inn nye. Hvis man ikke hadde ferdig knopa ongla, måtte man tel å knope først. Det va man førresten vant tel, førr i ledige stunda hendte det at han pappa hadde tadd på seg å knope nokken tusen ongla tel skippera som brukte lina på lofothavet heller finnmarksfiske. Då va alle hendern i sving førr å få arbeidet gjort.

I det heile tatt va man med på det meste som foregikk, men det va no artigst når man sjøl va fiskar. Selv om det å bruke makkelina va arbeidskrevanes og ikke nokka luksusarbeid, betydde det ikke nokka. Man lærte å kjenne fjorden på en spesiell måte, og det hendte nok og at man gjorde tabba. En gang hadde en kamerat og eg grovve makk og sko egne lina. No viste det seg at vi hadde førr lite agn i forhold tel planan vårres, så vi sykla tel Lyngseidet og kjøpte reke hos en trålar, førr å få nok agn tel den halinga. Reka va jo kjent førr å være usedvanlig godt agn i forhold tel makken, så vi såg førr oss stort sjøvær.

Då vi va ferdig tel å ro satt vi heime hos kompisen og drakk kaffe. Faren tel kompisen va òg opptadd av det her førr dem mangla fersk fisk. Han kom med forslag kor vi sko sette lina, og så minnte han på at vi ikke måtte glømme kavvelstauran på land. Kompisen både blåste og bantes, og spurte faren om han ikke trudde at vi hadde vært på sjøen før. Nei, det va no berre en påminnelse, sa han. Då vi kom så langt at vi sko begynne å sette, blei kompisen så rar. Det viste seg at den eine kavvelstauren låg igjen i fjæra. Det va et hårdt slag førr to staute fiskera. Heldigvis hadde eg èn spiker i ei av lommen, så vi fikk spikra i hop to plikte som vi brukte som oppstag på den enden som sto grunnast. Då vi kom på land hadde faren registret at en av stauran låg igjen. Han sa ikke mykke, men antyda i førsiktige ordelag om landkrabba og klossmaiora som ikke hørte ette voksne folk.

Dagen ette va vi spent på om det provisoriske oppstaget hadde holdt, og det hadde det. No hadde vi egna med reka midt i halingen, så vi lurte på om det va førskjell på agnet. Vi fikk litt fisk på makkelina, men dobbelt så mye på reka, så vi fikk en bra fangst. Vi fikk òg bekrefta svartbaken sin evne tel å fordøye store bytta. Vi mista en kjevlingsgjedd på omtrent ett og ett halvt kilo, og klarte ikke å komme snart nok tel den der den låg og flaut. Svartbaken tok den. Vi va spente på kordan det sko gå. Han låg lenge å svelgte med fiskesporen ut av kjeften. Så lenge vi klarte å se han låg han i still og strekte på halsen, det va et utrulig syn.
Fangsten va så god at vi glømte å ergre oss over tabben, og når ikke faren heller nevnte den meir, gikk den over i historia uten å komme ut førr ulvan (de andre kompisan).

Makkelina va èn av mange ting som gjorde kverdagen lettare førr folk i dårlige tie. Fisk va omtrent halve føda, og det va i mange telfella guttongan sin oppgave å skaffe den tel veie. Ellers va sild, lodde og reke lineagn, og i allefall i ett telfelle veit eg at en kar fiska nise med garn, og brukte nisetarman tel hyseagn.
Ellers opplevde vi å få storsei på brødskorpe, men det va i en anna sammenheng. Eg huske ikke om brødet va ferskt, men ette å ha fiska i timevis uten å få napp, krøkte en av kompisan ei brødskorpe på ongalen. Resultatet va en av de gode gammeldagse kjempe-fjordseian. Så fjorden ga gutan opplevelsa, men òg respekt førr sjøen, med andre ord erfaring og tålmodighet.

----------------

forord tel fortellinga

6.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Fjøsstell og unga då vi vaks opp

Vi vokste opp i ei tid då naturalhusholdning enda va en del av folks kverdag. Folk va avhengig av det naturen ga, derførr va småbruket en livsviktig del av kampen førr telværelsen.
Det va naturlig at vi unga blei tidlig kobla inn med lettare arbeid. No va det ikke det at innsatsen alltid va like god, men den va en del av en felles ansvarsfølelse, og lærte oss å mestre oppgava på en naturlig måte. Det va nok heilt umulig den gang å kunne forutse den enorme utviklinga som vi ha hadd ette krigen.

De gammeldagse fjøsan va av tømmer i den enden som dyran sko vere i, og veggan i høyladen va av bord. Det va ikke møkkerkjeller under, men ei glugge i fjøsveggen som møkra blei kasta ut gjenna. Inne i fjøsen sto kyrne på èi side og sauan på den andre. Enkelte hadde òg spesielle sauefjøs som sto førr seg sjøl.
I hovedfjøsen sto ei grue i et hjørne. I grua sto ei enorm stor gryte, og i den kokte man løypning. Denne løypninga kunne bestå av mange ting. Den var viktig, både som kraftfor og førr å spare på høyet. Vårknipa va et spøkelse som herja kver vår. Grunnen tel det var at fattigdom gjorde at man setta på fleire dyr over vinteren enn man hadde fòr tel.

Man tok vare på det høyet som dyran ikke hadde spist og hadde ligget på og tråkka på, og vaska det. Sammen med husholdningsavfall, fiskeresta, sild, av og tel lodde, (cellulose under krigen) og tang og tare, blanda man det sammen i den store gryta og kokte det. Det hendte òg at man hadde råd til å kjøpe sildemel eller annet mel som av en eller anna grunn ikke kunne brukes tel menneskemat. Den her prosessen krevde et enormt arbeide førr kvinnfolkan mens mannan va på Lofoten. Det va her, vi som unga, kom inn i bildet. Det gikk store mengda med ved førr å få vatnet i den store gryta på kok. Å høgge fjøsved va en av oppgavan vi fikk. Det va førr det meste raskved som blei brukt, toppan, greinan og tynnere trær blei òg brukt.

Det gikk også store mengda med vann tel en fjøs med tre fire kyr, hest og mange saua. Man hadde ikke innlagt vann den gangen, så det måtte hentes fra nermeste vannkilde, og den låg omtrent èn kilometer unna. Om våren og høsten henta man vann tel fjøsen litt nermare, men om vinteren va det ingen anna utvei enn å hente vann fra nærmaste elv. Det va et slit av en annen verden. Særlig førr dem som ikke hadde hest. En del hadde nok brynn litt nermare, men som oftest va den tørr om vinteren, så då måtte det kjelke og handmakt tel. No va vi så heldig at vi hadde hest, men det va ikke alltid like greit førr en liten guttonge å få selan på hesten. Alt avhang av ka slags humør gammelhesten va i.

Vannhenting va ikke nokka lett jobb. Førr ette kvert som vinteren lei blei issvullen rundt vannhullet tjukkar og tjukkare. Tel slutt måtte det hugges mange trinn ned førr man kom ned tel vannet. Det kom av at når man skulle tømme bøtta søltes det nokka og dermed bygdes issvullen opp. Derførr va det høvelig å være to om jobben, men som regel va man aleina, så det kunne ofte bli stritt førr oss.

Andre oppgava va å hente tang tel løypninga. Då va man avhengig av fjære-sjø. Ofte inntraff den grytidlig om morran og seint på ettemiddagen. Det bar også ofte tel skogs førr å hente brom, som også va en del av foret. Brom e nokka så enkelt som toppa og kvista av nyfeldte bjørketrær. I tillegg høgde vi selje som blei lagt ute sånn at sauan kunne ete barken. Ellers gikk vi på myren og henta dausenne, som vi kallte det. Det va gras som hadde stådd over vinteren. En del av kverdagen førr oss va òg at vi som hadde hest måtte kjøre førr naboan, enten det nå va tang eller anna tel fjøs og hus.

Vårknipa va en trussel kver einaste vår. Det va dårlige tider og fattigdommen va stor, så det blei setta på førr mange dyr over vinteren. Derførr blei probleman i fjøsan også ungan sine problem. I og med at dem va så mykke involvert i det daglige arbeidet, og såg elendigheta , samtidig som dem va blidd vant med dyr og va blidd glad i dem, va det heilt naturlig. Derførr va det like stor stas kver vår når det blei grønt i bakkan , då blei det liksom naturen som fikk ansvar førr dyran.

Fjøsen va et viktig senter førr familien, førdi man va avhengig av gode år. Fine kalva og mange lam va kjærkommen, førr då blei det mat tel folk. Når kyrne kalva blei det melk, som hadde mye å si for kostholdet. Derførr va det viktig å følle med når ei ku va ventanes, som man sa. Like viktig va det å følle med når en sau sko lamme. Det va alltid spennanes å se at alt gikk greit. Man va ikke trygg førr kua eller sauen hadde "gredd" seg. Ette det eg skjønne va det når morkaka kom ut ette fødselen. Mange netter satt man kamerat i fjøsen. Det blei mange ventetima førr en søvnig og mørkeredd pjokk. Men med hesten si småhumring, de andre dyran si ørting og lyda sammen med fjøsvarmen, gjorde at verden tross mørkna og uvær va trygg. Når så den nye telveksten va kommen, va det stas og glede.

Mange ganga kom arbeidsoppgaven og lekselesinga på kollisjonskurs med vårtes plana og fritidsaktiviteta. Det e allikevel bemerkelsesverdig at vi klarte å kombinere de her tingan, selv om man av og tel tøyde grensan vel langt. Men like bemerkelsesverdig e det at vi nokså tidlig følte ansvar førr det som angikk heimen. Ette kvert blei vi pålagt større og større oppgava. Det va ikke nokka uvanlig at vi måtte sko hesten når det va nødvendig. Ette som utviklinga gikk framover kom det litt annerledes oppgava. Det va f.eks. å ta tømmartur med melkebilen tel Tromsø. Det blei setta opp ei liste over kem som hadde tur tel å være med melkebilen å tømme melka på meieriet. Leveringa tel meieriet avløyste separatoren, som igjen hadde avløyst metoden med å ha melka i iskalde brynna førr å få fløte på ho. Fløten blei som oftest setta tel side førr å surne sånn at det blei rømme. Og rømmen blei brukt tel å kjerne smør av.

Når man no tenke telbake på den tia synes man ikke at vi tok skade av å vere så innblanda i arbeid og problema. Vi hadde en eventyrlig evne tel å kombinere lek og alvor. Førr vi hadde så utrulig mange fritidsaktiviteta som skapte samhold og kameratskap. Vi var alle omtrent i samme bås, nokken hadde det litt meir romslig enn andre når det gjaldt økonomi, men ute i lek og alvor merkas det ikke. Det einaste måtte vere at nokken va nødt tel å bruke kommaga litt lenger enn andre.

Dagens unga e på en måte heldige som har organiserte tilbud, men vi va meir oppfinnsomme
og selvstendige. Vi hadde ikke nokka tidsskjema om treningstie, og va heller ikke avhengig av at en voksen kom med nøkkel førr å låse opp døre. Det kunne nok bli slitsomt noen ganga, men det va så naturlig førr oss, førr vi visste ikke av nokka anna.

----------------------

forord tel fortellinga

17.

Havbåra

Havbåra fødtes langt, langt ute et sted,

 og vokste seg stor på si lange ferd. 

Stormsentra og havstrauman tok ho med,

 heilt tel ho knustes mot holma og berg. 

Opp gjenna tia ha ho fådd mange navn;

 havsjø, tungsjø, langmaren og sjøgang. 

Va det mykke opplett, låg fiskeren i havn. 

Landligge gjorde at tia blei lang. 

Når ho langmaren rulla kom sjøverken fram.

 Eg huske så alt førr godt første gangen. 

På første turen, eg syntes at det va skam 

å spy en sommerdag over Kvænangen. 

Han utfordra meg seinere mange ganga, 

på Nordkappbanken va han virkelig gal. 

Han prøvde seg også når vi i motsjø stanga 

på Hustadvika der leia va smal. 

Når havbåra rulla inn Folla og Vestfjorden,

 og skuta slingra og stampa seg fram, 

kom rortørn og sjøverk i tur og orden. 

Då henta man grovbrød og spikkesild fram.

Austhavet va heller ikke å spøke med 

når havsjøen tordna mot blankskurte fjell. 

Sjøverken holdt seg frampå og ga ikke fred,

 men man klarte seg bra likevel. 

Havsjøen tordne og male sin egen sang. 

Fjordbåra og straumskavl nynne med. 

Dem høre med i naturens rytme og gang. 

Å lytte tel dem gjer en gammel mann fred.

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt"

Man tar vare på fisken (men se katta), 1959 (13)

 Eilif

16.

Landvind

Landvinden ha fådd frosten med på lag. 

Han tone ut fjorden kver einaste dag.

 Inne står komfyren og rødme av skam. 

Ska man ut må man leite skinnhua fram. 

Frostrøyk og snøfokk herje i dagevis. 

Metereologan sei at det berre e bris.

Men dem ha bomma så mange ganga før,

 men sånt blir borte bak glemselens slør.

 Frostrøyken skjule både bukte og vik. 

Iskald trekk både i kråe og krik. 

Sniktrekken åle seg fram over alt. 

Ikke rart man synes at det e kaldt. 

Vedsjå og utedo e altførr langt vekk. 

Å komme seg dit e mange sin skrekk. 

Fjøsveien som tel daglig e kort, 

ha nesten fådd en usynlig port. 

Katta som like seg best i fjøs og stall 

ha krølla seg sammen som en ball. 

Ho ligg under ovnen å tar seg en lur. 

No nekte ho plent å gå ut en tur. 

Vesta og nordavinden skynde seg fort. 

Ette ett par daga så e det gjort. 

Landvinden hold ut i daga og vikke. 

Vinteren bruke den som en viktig brikke. 

Førr den som tilfeldigvis bor ved en fjord

 som ligg på nesten søtti grader nord, 

blir det ikke vinter uten frost og landvind. 

Dem sette sitt preg på både sjel og sinn. 

forord tel diksamlinga "Man tenke så mangt"

5.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Stavangergåva, bila, springstep-sko og andre ting

Ette krigen fra 1945 og fram te1 1960 va ei spennenes tid, førr då seig den moderne tia sakte men sikkert tel utkanten også. Det starta med at man ut på sommeren i 1945 fikk kjøpe engelsk kjeks og boksmelk på butikken. Det va snadder førr de ungdommen som hadde kronasja. Dem sto på butikken å spiste kjeks og drakk boksmelk . Vi som enda ikke va tørr bakom øran misunnte dem, men det hendte at det vanka litt smula på oss også hvis dem va i godlune. Det va òg stor begivenhet når bygdegutan kom heim fra Sverige og andre land. Det va både stort og andektig når gutan iført forskjellige uniforma vistes i bygdebildet.

Utover sommeren og høsten kom det store sendinga med klær, husholdningsartikla, og mykke anna som va samla inn sørpå, og alt det her blei delt nokka så lunde rettferdig. Rogalendingene hadde gitt sauer som ble sendt nordover og gitt til de som hadde mista sine dyr under evakueringa. Den største gavesendinga som kom tel Lyngen blei kallt Stavangergåva. Det va det bestyrer Leigland på Solhov sammen med hjelpere som administrerte og delte ut.
Staten hadde finansiert kjøp av båta som blei delt ut tel folk. Så vidt eg huske va det fiskarlaget som sto for prioriteringa. Det kom òg gavepakka som svenske og islandske barn hadde ordnet og som blei delt ut på skolene. Det som kjennetegne denne tia va det arbeidet som folk gjorde førr å komme seg i orden ette at dem va kommen heim. Det va mykke som sko på plass, men det viste seg at folk fant fort fram tel det normale livet igjen.
Fra den tia huske eg òg russefangan som hadde fådd si frihet tilbake. En holdt tel på Fredheim. Dem utnøtta friheta tel å ta fra tyskeren sitt lager. Det va ikke uvanlig at dem bytta en tysksykkel mot ett halvt kilo margarin heller heimsmør. Ellers farta dem rundt i bygda, og mange hadde små durspell som dem spellte på. Så serverte dem kjempegrøt fra et stort feltkjøkken ved Fredheim.
Eg glømme heller ikke de enorme mengda ammunisjon vi hadde telgang tel. Det va vel berre flaksen som gjorde at vi overlevde. Det hyggeligste ved den geskjeften va alle de signalpatronene som vi fant. Lagran holdt heilt tel nyttårsaften i 1946 og enda litt lengre.

Ei anna utvikling i den tia va at mange henta hesta som va blidd igjen ette tyskeren. På Mellemjord økte hestetallet, så nesten alle blei sjølhjulpen. Det låg mykke saker igjen ette tyskeran. Motorsykla som norske myndigheta dumpa på sjøen. Vanlige sykla, ski, verktøy og redskapa. Det her blei overvåka av nidkjære og selvhøytidelige persona. Det va ikke alltid at rettferdigheta va telstede. Det gikk en del på kameraderi og slektsforhold. Det va f.eks. ikke alle som fikk lov tel å ta ski fra den kjempehaugen som låg igjen. Man satte heller fyr på den istedenfor å dele ut tel trenganes.

Selv om livet så smått begynte å bli nokka så lunde normalt, mangla man mange ting. Settetpotetes va en av tingan, men det kom også rekanes som gava fra områda som ikke hadde vært evakuert. Det kom ettekvert forskjellige vara, men kjerringen fortsetta å skrive ette tøy fra han Otto Koch i Bodø, Utstyrsmagasinet i Oslo heller han Kolflath i Narvik. Butikken heime spesialiserte seg på sykkeldela, førr syklan trengte i aller høyeste grad reparasjona . Derfra blei det sendt sykkeldela over heile landet. Dekk og slanga va mangelvare, derførr va det mange som sykla med kompressorslanga som dekk. De fleste forbruksvaran va rasjonert, men i og med at de fleste husholdningen enda va delvis naturhusholdninga, merka man ikke så mykke tel sånne ting. Då va det litt verre med klær og sko.

Man begynte så smått å snakke om samvirkelag på Lyngseidet. Dem førtellte også at han Leigland med flere snakka om et kraftverk i Rottenvika. Det her hadde ikke gamlingan nokka tru på. Folk va heller opptadd med å skaffe tel veie det man hadde mista og få tingan erstatta. Løsøreerstatning som det heita. Nokka som heita Finnmarkskontoret hadde oppretta ei avdeling på Lyngseidet, og sko stå førr gjenoppbygginga, va ett av de viktigste teltakan . Dem holdt tel i ei brakke på nersia veien ved Solhov. Her huske eg at det arbeidde minst to persona. Den eine het Nilsen tel etternavn og den andre het Vesterli (god fotballspiller på Kames èn periode). Her fikk dem som trengte det teldelt tyskerbrakke som sko brukes tel foreløpige boliga. Brakken blei henta på Kvesmenes, Skibotn og ellers i nærområdet.

Ette kvert begynte folk å tenke på å bygge seg nye hus. Man va jo skeptisk tel å låne penga. Men Husbanken kom tel ette kvert med lån, nedskrivinga og tilleggslån. Ettekrigshusan va som regel tegna av arkitekt Kirsten Sand. Det va enkle og ikke minst rimelige hus som gjorde sin misjon i ei hektisk og vanskelig tid. Ette som åran ha gådd e dem blidd isolert og fådd velstandsvorte i en av endene.

No blir det nokka springanes med hensyn tel de forskjellige tidspunktan, men når man ska ta alt på husken må det nødvendigvis bli sånn.

Utviklinga fortsetta med stormskrett, og det skjedde stadig nye ting så fort at folk ikke nådde å reagere før andre ting dukka opp. Det kom f.eks tre nye drosja tel Lyngen. Han Gudvar kom med en svart Chevrolet, han Alfred skaffa seg en blå Plymouth med avrundet bakpart, mens han Nysetth kom med sensasjonen. En tofarget Chevrolet, lysbeige nede og med brunt tak. Vi va vant tel at bilan va ensfarga, så det va litt av en overraskelse. Mens vi alt e inne på bila tar eg med at hvis nokken trur at det å skrive bilnummer va en etterkrigsforeteelse, tar dem feil. Allerede på slutten av tredveåran satt vi i veikanten og skrev nummer på de drosjan fra midt og sørfylket som kom med turista som sko gå om bord i turistbåtan på Lyngseidet. Eg huske spesiellt en mørk rød brun drosje med nummer X-87.

Av bila ellers, huske eg at han Peder Liebech og han Ove Fagerli kom med kver sin amerikanske militær-lastebil. Peder hadde tel og med skyteglugge på førarhustaket. De her bilan va ikke utstyrt med tipp, og under gjenoppbygginga henta vi sand i Pollfjæra. Vi måtte både lasse på og losse av med handmakt, nokka som røyna på førr unge kroppa. Det va òg en del som kjøpte bila som va etterlatt av tyskeran. Han Øvergård kjøpte en Renault ambulansebil som blei ombygd tel lastebil. Den blei benytta tel mange ting. Bl.a. tel fotballtura. Vi henta òg sagflis fra sagbruket tel han Asle Pedersen på Siganes . Den brukte vi tel å merke banen på Polleidet. Men Renaulten va ustabil, og det va mange guta som skifta på å sveive i timevis førr den fant ut at det va på tie å starte. En gang va et gjeng på tur tel Tromsø førr å se en stor fotballkamp. Under Pollfjellet stoppa Renaulten, og dermed blei det ikke nokka fotballkamp. Han Ivar Rasmussen kjøpte òg en liten lastebil, men den blei lite brukt. Ka slags merke det va huske eg ikke. Han Alf Pettersen (Petta Alf) kjørte den så lenge tel den blei ståanes heime på Pettabakken. I tillegg tel de her kjøpte han Anton Sørheim en Ford lastebil som på bedriften hannes blei kallt førr "Storden'". Den blei brukt tel Tromsøtura og kjøring i nærområdet. Det va vel den tyskerbilen som gjorde lengst nøtte førr seg.

Den første ambulansebilen i Lyngen va det norsk Folkehjelp som skaffa. Det va en grønn Studebaker varebil som va tilpassa tjenesten, og det va Arthur Hanssen som va sjåfør. Den blei seinere overtadd av han Anton Sørheim, og blei brukt tel transport av reke og slakteprodukta. Den blei kallt førr "Stuten".
Ellers huske eg to spesielle bila. Det va to fireseters Austin-bila som va eid av presten (Nils Rødberg) og en lege som heita Thaulow. Presten sin hadde nummer X - 3333 og blei kallt førr de hellige tretall. Han Breck hadde en nydelig førkrigsmodell. Eg trur det va Chevrolet.

Det va rasjonering på det meste, men det kom seg litt ette litt bl.a. på grunn av den såkalte Marchall-hjelpa fra Amerika. Samvirkelaget blei stifta og den kooperative tanken blomstra for fullt. Dem anskaffa seg bil og prøvde òg med bensinstasjon. Bilen va en liten gul Chevrolet lastebil som han Richard Pedersen (Richard i Oldra) kjørte, og med han Sigurd Garfjell som hjelpesmann. Dem kjørte ut vara og henta òg vara i Tromsø. Omtrent samtidig kjøpte han Aslund Slettland ( Sjega Aslund) i Pollen en større Chevrolet lastebil som va mørk rød.

Lyngen kraftlag såg dagens lys og folk måtte betale en egenandel på kr 200,- som andelskapital. Den kunne betales med arbeidet med linjerydding. Eg va med på å rydde linje fra Lyngseidet tel Sandvika. Timeprisen va setta tel veivesentariff som va 2 kr og 26 øre timen. Vi fikk betalt andelen, og enda hadde eg omtrent 100 kr tel overs. Det sko gå enda nokken år før strømmen kom.

En ny fiskebåt kom tel Lyngen. Det va en seksti fots kutter som hadde 84 hk dobbelsylindra Brunvold motor, og som blei å heite "Lyngsgutten".
Det va mykke snakk om farta som va ni mil, nokka som va stort ette vårres forhold.

Fotballen hadde så vidt begynt å røre på seg, og vi hadde tre lag i vårres område. Det va Lyngen arbeideridrettslag, Karnes Idrettslag og Idrettslaget "Rundfjell" som hørte tel i Rottenvika. Dem spellte i B-serien. En gang huske eg at dem kom med skøyte tel Pollen når dem sko spelle på Polleidet.

I klesveien kom det og forandringa. Det kom nokka som heita New Look, og som va betegna som at no går man kledd som sin oldemor i år. Plastikken gjorde så smått sitt inntog. Eg huske de flerfarga regnkåpene som blei populær for jentene. Plutselig dukka det opp tofarga dressa. Som regel va trøya lys og buksen mørk. Det va virkelig elegante saker ette vårres forhold. En anna ting som òg dukka opp va det såkalte springstep-skoen. Dem hadde tykk gummisåle og va ei tid det ypperste blant ungdommen. Men det hjalp lite å være velkledd fra topp tel tå hvis håret va som en førfrøssen seljekjerr og stritta alle vaia. Då kom redninga i form av Brylkrem. Den blei redninga førr mange mannfolkspira, som endelig fikk sving på sveisen.

Når eg litt tidligere nevnte at han Asle Pedersen hadde sagbruk på heimjorda, kom det av at det i 1946 va mangel på diverse dimensjona trelast. Det va en forholdsvis stor aktivitet på byggefronten. Sagbruket blei drevet av en stasjonær motor. No va det vel ikke den heilt store drifta, men man saga opp materiala tel den dimensjonen som trengtes. Då vi bygde, mangla det panelbord, derførr saga man opp fire toms boks tel ett toms bord, og problemet va løyst.

På kulturfronten hadde vi ikke så store krav. Kom det rekanes en emissær, tryllekunstner heller en ambulerende kino, va vi fornøyd. Den læstadianske bevegelsen som fikk sin kollosale økning evakueringshøsten fortsetta å blomstre. Den hadde uten tvil en stor betydning både på godt og litt mindre godt, uten at eg ska gå nærmare inn på det.
Politikk va mykke diskutert og granska i tia like ette krigen. Det kan nevnes at kommunismen sto sterkt, særlig fra Karnes og innover. Her hadde vi f.eks. to ungdomslag. Oksvik AUL og Oksvik kommunistiske ungdomslag. For en del va det ikke politisk motivasjon som va på topp, men omgangskrets, kompisa, familietilhørighet og ikke minst et miljø som gjorde at ungdommen trivdes og va aktiv.

Barnelosjen "Sågidder" og voksenlosjen "Våronn" va òg viktige kulturtelbud som gjorde at ungdomsmiljøet va spesiellt. Det va f.eks. få tenåringa og litt større ungdom som drakk alkohol. På festan va det "Gamlingan" som va full. Når vi sa gamlingan så va de fleste av dem fra tredve år og oppover.

I nittenfemti va en masse ungdomma samla på Polleidet, for da hadde kommunistungdommen leir der. Det va trivelige daga, med mange arrangementer, musikk og underholdning på Øvergård sin kafe, utedans, leirbål, romantikk og alt det som høre ungdommen tel. Fotballkampen mellom Tromsø Arbeideridrettslag i gule drakta og Lyngen Arbeideridrettslag i røde drakta, endte med seier til Lyngen med 3 - 2.
En trist ulykke hendte òg idet en ungdom fra Hammerfest klatret i Pollfjellet, og falt ned og døde. Det la jo en demper på leirdeltagerne, men leiren fortsatte.

Når det gjelder LAIL, Polleidet, Øvergårds kafe og ikke minst hans ustabile Renault lastebil, knytter det seg mange minna tel. Fotballtura det ikke blei nokka av og timelange økte med sveiving førr å få Renaulten tel å starte. Ungdomman skifta på å sveive. og når den så starta blei det jubel og æresrunda førr allesammen.
Kafeen blei òg brukt ette kampa tel servering førr gjestenes lag, heimelaget og dommeren. Det va en uskreven lov og va med på å skape godt miljø. Eg vil spesiellt framheve klubbpatriotismen. Når man snakka om LAIL så va det arbeideran sitt lag. Det kom av at det va to forbund; Arbeideridrettsforbundet og Idrettsforbundet. Dem blei jo ette kvert slådd sammen. Men de gamle i og utaførre klubben betrakta Karnes som borgeran sitt lag. Den holdninga huske eg varte nokså lang tid ette krigen.

Den første juniorkampen i Lyngen blei spellt på Polleidet. Det va Lyngen og Karnes som utkjempa den. Sia eg hadde beina i begge leira visste eg at begge lagan va sikker på seier. Kampens to minste spellera sto i mål. På Lyngen sto han Sigurd Skogvang og på Karnes sto han Trygve Rygh. Kampen endte uavgjort 3-3 heller 4-4. Returkampen på Geitnes vant Lyngen 2-1. Juniorlaget va seinere på høsten å spellte om kretsmesterskapet mot Sørreisa, og vant 5-0. Samme dag tapte a-laget sin finale mot Sørreisa med 1-2.

Skoletelbudet den første tia ette krigen i Oksvik skolekrets fungerte bra. Man hadde jo bare gammelskolen med ett klasserom og lærarværelse. Førr å få det tel å fungere hadde småskolen skole på formiddagen og storskolen på ettermiddagen. No huske eg ikke om man skifta på det, men det va jo litt rart å gå på skolen ette at man hadde spist middag. Det e mulig, førr i en periode fikk vi varm erte heller havresuppe som han Sivertsen kokte. Eg kan underskrive at ertesuppa va kjempegod. I motsetning tel i dag brukte vi veien tel å leke på. Vi slo ball, sparka fotball og kappløping. Det va så få bila at vi hørte dem på lang avstand.
Hvis det va dårlig vær hadde vi det man i dag kalle førr klasseromsgymnastikk. Det va enkle øvelse som alle kunne være med på. Då den store skolebrakka kom, blei det gode forhold på skolefronten. Man fikk fleire klasserom, gymnastikksal, skolekjøkken og sløydsal. Gymnastikksalen blei benytta tel mange ting i bygda. Bl.a. de populære kaffekveldan som pikeforeninga under ledelse av Glomseth Larssen. Der va det underholdning, loddsalg, kaffe med utrulig gode kake og kjempestemning. Folk trivdes og snakka, lenge ettepå om kveldan. Må nesten ta med at inførre skolen i skogen hadde pokergjenget sin plass med steina tel bord og stola. Det helst under og straks ette krigen at forholdsvis store beløp ette datias forhold skifta eiera. Man hadde fådd realskolen i gang på Lyngseidet, og den nye tia med nye tanka om skola og skolegang førte tel at den første framhaldsskolen i Lyngen blei oppretta.

Eg ha førr skrevve  om fiskekassen fra Lofoten som blei delt (kommer her på nettet ettekvert), praten over en kaffe kopp i uværsperioda som dempa uroen, eller nabohjelp i fjøsan når et dyr va syk. I dag klare man ikke å se førr seg at sånne ting va avgjøranes førr at utkanten fungerte. Man klare heller ikke å se førr seg at samholdet og solidariteten va en del av det som skapte det velferdssamfunnet vi har i dag.

Når eg no ha strevd med å tråkle sammen det her, gjør eg ikke krav på at det ska være et historisk verk som e absolutt vanntett. Det e henta fram fra hukommelsen og e sprunge ut av mi takknemlighet førr at eg fikk vekse opp under de forholdan, og som ha gjort mi personlighet tel det den e blidd. Det e sikkert mange ting som sko ha vært tadd med, men det får bli med det her denne gangen. Det e flott å sitte framførre pc-en å mimre. Det e mulig at det kan ha interesse førr nokken, og eg håpe på at mine barnebarn finn litt som dem kan ta med seg. Førr det kan ikke herske tvil om at på tross av enkle kår hadde vi det ikke så aller verst i oppveksten og i ungdomstia. Eg synes dagens unga og ungdom tel tros førr gode tie, e fattigere på mange områda enn det vi va.

September/oktober 2011

forord tel fortellinga