40.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Fisker- og småbruker
Nokka av det mest nøysomme folkeslaget som ha eksistert va den gruppa dem gamle daga kallte førr fisker- og småbruker. Betegnelsen va offentlig, og som regel stod de her folkan i fiskermantallet. Fiskaren og småbrukeren hadde ei kone som berre va husmor og mor, og blei og kalt førr kjerring. Det hendte nesten ikke at ho va nevnt i offentlige dokumenta, endå ho på sitt område va viktigare enn han "sjøl", som han ofte blei betegna som.
De her menneskan va omtrent midt på, heller litt under når det gjaldt sosial status. Det va litt avhengig av kordan dem klarte å takle kverdagen. Det igjen va avhengig av kordan det gikk på turan tel Lofoten og Finnmarka. Arv ga enkelte gang en god start førr nokken.
Så va det det her med menneskan sjøl. Den gang som no, va det teltak og pågangsmot som blei belønna. Det va ikke alltid at det stemte heilt, førr det va nokken som arbeidde som slava, men allikevel ikke klarte å komme seg vekk fra fattigdommen.
No for tia e det ikke lenger nokka som heite fisker- og småbruker, han e utrydda førr lenge sia. En så naturlig kombinasjon e blidd en torn i øyet på dem som styre, og i nostalgisk sammenheng bli han no kalt førr fiskarbonde.
Men de her menneskan som sleit og strevde nesten døgnet rundt førr å holde det gåanes, ha aldri stukke seg fram førr å få ære og berømmelse, selv om dem i lag med andre la grunnlaget førr den velstanden som folk no høste av.
Når en gammel mann no sitt og tenke telbake på heimbygda og omgivelsan, besto bygda førr det meste av nettopp fiskera og småbrukera. I utgangspunktet va alle i samme bås, førr det va arbeid og slit. No e det ikke sånn å førstå at dem som hadde fast arbeid, slapp slitet og kampen førr telværelsen selv om dem hadde sikker inntekt. Det va berre det at dem visste ka dem hadde å rutte med, mens den største gruppa titt og ofte kom heim med en bomtur i sekken.
Då va det ofte ei kollosal hindring og en stor utfordring førr å komme seg videre. Skylda på
butikkan og premien førr fiskarmantallet va ikke betalt. Dem som hadde banklån å stri med hadde ikke penga tel avdrag og rente. Derførr låg det ofte et rekommandert brev å venta når han kom heim fra tur. Det å få en gul varsel-seddel i posten betydde nesten aldri nokka godt. På fiskarspråket betydde det stormvarsel.
Då hadde ho som va heime og ansvaret førr hus, fjøs og en skokk med unga, i mange vikke sedd ka vei det bar. Den einaste trøsta va at i fjøsen va det dyr som ga mat og klær. Det betydde lite at ho måtte arbeide og slite seg førderva med å holde det gåanes. Ho visste at det va mange som delte samme skjebnen. Det merkelige va at uansett kor dårlig folk va stilt hadde dem både råd og tid tel å holde helg på søndagan. På lørdagskvelden når ungan va bada og kveldsgrøten va ferdig, va det helg. Då stellte man berre inne og i fjøsen med det mest nødvendige. Både kniven og saksa va lagt i bordskuffa, og der sko dem ligge tel det blei ørk igjen. Dem nådde like langt som det folk gjør i dag, selv om respekten førr kviledagen e vekke no tel dags.
Førr oss som vaks opp i den tia og fikk litt føling med den knallhårde kampen førr telværeisen, va det en naturlig ting å være med på både arbeid og bekymringa. Selv om ungan blei skåna førr det meste, hørte man og følte når det røyna på som verst. Derførr va det ofte at små arbeidsnevva kom i sving, og det føltes òg som at det monna lite grann. Når man no tenke ette va nok fellesskapet i familian med på å dempe den uroa som ofte følgte med bomtura og dårlige tide.
Når no fisker- og småbrukeren og hannes ektemake for lengst e strøkken ut av offentlige dokumenta, og man e gådd over tel nokka man meine e finare titla, klare man ikke å viske ut det faktum at det e dem som bar børren førr at småbygde i fjordan, i sundan og på kysten overlevde.
Eg ser dem førr meg alle de trauste kvinnfolkan som la grunnlaget førr at samfunnet ette kvert røyste seg opp av elendigheta, og utvikla sakte men sikkert tel det samfunnet som vi no e i ferd med å bryte ned. Dem va i fjøsen, i stua, i vedskogen, i tangfjæra og dem satt oppe om nettern å strikka, lappa og sydde. Dem vandra som urverk med børtre og bøtte morran middag og kveld, førr dyran sko ha sitt stell. Og enkelte rodde tel og med litt heimefiske førr å skaffe mat tel huset. I telleg sko ungan på skolen, og då måtte dem kunne leksen sine. Men småbrukarkjerringa blei aldri nokka meir en at det ho gjorde va en selvfølge. Det sko berre mangle, va en vanlig oppfatning. Ho hadde jo mann og barn å ta vare på. Men det va ikke mange som tenkte på at de her sliteran sitt arbeid betydde enormt mykke førr samfunnet.
Selv om han "sjøl", som dem sa, hadde en yrkestittel å slå i bordet med, betydde det ikke at hannes status i samfunnet førandra seg. Han va nok respektert førr det arbeidet han gjorde, men i andre sammenhenga va han en av den grå masse som ikke betydde så mykke i den store sammenhengen. Han va nødvendig når det nerma seg valg, heller når nokka sko bli gjort på billigst mulig måte. Men man spurte sjelden ka han ellers meinte. Hannes innsats både heime og ute på havet går det ikke ant å nedvurdere. Ikke nok med at han sko brødfø familien, men han måtte slåss mot storm og mørke på havet og førr en menneskeverdig telværelse førr seg og sine. Tia ettepå ha vist at både ho og han klarte oppgavan, selv om det røyna på og gikk på helsa laus. De fleste av dem kvile no, og vi i vårres velstand e iferd med å glømme dem og demmes utrulige innsats.
Man glømme aldri de store øyeblikkan som det va når lofotfolket kom heim, og at det då vanka kjøp-sirupskake heller pølse fra han Aune i Tromsø. Då va de grå dagan glømt førr ei stund.
No e det mulig at det her e nostalgi, men tankan kom en av de siste dagan en november-måned då eg satt ved varden på Brusen i Skjervøy (Trollet som det populært blir kalt). I et nydelig vær med utsikt over et eventyrrike blir man andektig. I takknemlighet over kor godt man har det, blir det naturlig å tenke på dem som la grunnlaget førr velstanden vårres med blodslit i fattigdom. Det føles godt å gjømme på minnan om et sterkt og nøysomt folk som ga alt førr seg og sine.
----------
