3.
Vandring på barndommens stia
Skodda heng tett langt ned i lia. Duskregnet gjør at graset e vått.
Eg går her å vandre på barndommens stia, å tenke tilbake på år som e gådd.
Myrhaugen e slett ikke som før. Mykke e gjemt bakom glemselens slør.
Eg stoppe ved plassen der ho mor hadde grua, når vi jobba og sleit med mosetorv og mygg.
Eg minnes en frokost som gikk i magen tel kua. Då va det roping og liv vær du trygg.
Sur torvrøyk steig opp fra ei rekke med grue. Den va ikke populær blant klegg og flue.
Moarrahakkskogen med elgskit og småbjørk. Den va heller ikke sånn då vi vaks opp.
Veddunga sto over sommeren tel tørk. Om vinteren va det spor ette haren sitt hopp.
No stemme ikke nokka i forhold tel då. Gjerda og elgskit va det ingen som såg.
Krysset i Moarrahakkskogen ett kostelig minne. Der ei helle, og en kopparmynt skapte mystikk.
Uhyggen e i ferd med å førsvinne. Men eg huske enda at vi gåsehud fikk.
Koffør den va der, skjønne eg no. Men leve den ånden enda,- mon tro?
Stien fra krysset går beint opp tel fossen dit vi som unga ikke fikk gå.
Men tanka på storfisk lokka fram trossen. Det som kom sia, pytt det tenkte vi ikke på.
Stemninga e vekke. Der e kommen ett hus. Telbake e berre fossens mektige brus.
Lillestelen og Stelbakken e nesten som den tia. Eg huske enda rekordhoppet mitt;
atten og en halv meter med heng på skian, va i forhold tel andre halvveis falitt.
Men artig va det, og tia gikk fort. Va det hoppet over barndommens port?
Gaiskeloftan, Langbakken og Storsteinbakken, va plassa der vi streifa og for.
Eg sitt her og ser nedover Skakken, der neptyvan sprang og redselen va stor.
Kuveien med gjørme og tråkk ette dyr. Kor e den no? Undres en aldrende tyr.
Borte e den og dem som vandra som urverk,
med børtre og bøtte morran og kveld.
At det va ett storverk, tenkte dem ikke sjøl; at familie og dyr hadde allting på stell.
Det va dem som la grunnlaget førr velstanden vår. E det rart at det e dem som i tankan rår.
Turen e over, eg sko ha gådd lenger. Men regnet ha gjort meg skikkelig blaut.
Eg innrømme sjøl at man av og tel trenger en nostalgisk utflukt, det e ikke flaut.
Tia va hård, men vi trivdes og levde. E det bortkasta det som den tias folk strevde?
Vi ha vel kasta bort nokken verdia, og e vel gjerne blidd kravstor og lat.
Vi sko ha tadd med oss lærdom fra den tia. Man blir ikke løkkelig berre med prat.
Eg takke førr oppvekst under knallhårde kår. No høste eg av rentan i modne år.
Vandring på barndommens stia
Skodda heng tett langt ned i lia. Duskregnet gjør at graset e vått.
Eg går her å vandre på barndommens stia, å tenke tilbake på år som e gådd.
Myrhaugen e slett ikke som før. Mykke e gjemt bakom glemselens slør.
Eg stoppe ved plassen der ho mor hadde grua, når vi jobba og sleit med mosetorv og mygg.
Eg minnes en frokost som gikk i magen tel kua. Då va det roping og liv vær du trygg.
Sur torvrøyk steig opp fra ei rekke med grue. Den va ikke populær blant klegg og flue.
Moarrahakkskogen med elgskit og småbjørk. Den va heller ikke sånn då vi vaks opp.
Veddunga sto over sommeren tel tørk. Om vinteren va det spor ette haren sitt hopp.
No stemme ikke nokka i forhold tel då. Gjerda og elgskit va det ingen som såg.
Krysset i Moarrahakkskogen ett kostelig minne. Der ei helle, og en kopparmynt skapte mystikk.
Uhyggen e i ferd med å førsvinne. Men eg huske enda at vi gåsehud fikk.
Koffør den va der, skjønne eg no. Men leve den ånden enda,- mon tro?
Stien fra krysset går beint opp tel fossen dit vi som unga ikke fikk gå.
Men tanka på storfisk lokka fram trossen. Det som kom sia, pytt det tenkte vi ikke på.
Stemninga e vekke. Der e kommen ett hus. Telbake e berre fossens mektige brus.
Lillestelen og Stelbakken e nesten som den tia. Eg huske enda rekordhoppet mitt;
atten og en halv meter med heng på skian, va i forhold tel andre halvveis falitt.
Men artig va det, og tia gikk fort. Va det hoppet over barndommens port?
Gaiskeloftan, Langbakken og Storsteinbakken, va plassa der vi streifa og for.
Eg sitt her og ser nedover Skakken, der neptyvan sprang og redselen va stor.
Kuveien med gjørme og tråkk ette dyr. Kor e den no? Undres en aldrende tyr.
Borte e den og dem som vandra som urverk,
med børtre og bøtte morran og kveld.
At det va ett storverk, tenkte dem ikke sjøl; at familie og dyr hadde allting på stell.
Det va dem som la grunnlaget førr velstanden vår. E det rart at det e dem som i tankan rår.
Turen e over, eg sko ha gådd lenger. Men regnet ha gjort meg skikkelig blaut.
Eg innrømme sjøl at man av og tel trenger en nostalgisk utflukt, det e ikke flaut.
Tia va hård, men vi trivdes og levde. E det bortkasta det som den tias folk strevde?
Vi ha vel kasta bort nokken verdia, og e vel gjerne blidd kravstor og lat.
Vi sko ha tadd med oss lærdom fra den tia. Man blir ikke løkkelig berre med prat.
Eg takke førr oppvekst under knallhårde kår. No høste eg av rentan i modne år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar