1.
Man tenke så mangt
Man tenke så mangt når stillheta rår, ved tørreine bålet heller i toromsspissa.
Det som brant seg fast i ungdommens år, og i underbevisstheten e blidd rissa.
Urettferdighet, okkupasjon, slit og vold e blanda sammen tel ett einaste mangfold.
Eg tenke på åran som forsvant, og minnan dem strømme på.
Dem fortelle om fattigdom og blodslit, i blant om glade og sorglause stunda også.
Om sirupskake med heimsmør på. At ho va god, det e lett å førstå.
Vi hadde en heim, han va liten javel, men vi va trygge og hadde varme og ly.
Vi gikk mette tel sengs kver einaste kveld, og fikk sove trygt tel morgengry.
Det kunne nok storme enkelte gang, då fant vi trygghet i ett bestemor fang.
Det va ikke enkelt å få det tel når buksa va lørvat og komagan sund.
Pengepungen va tom, men allikevel klarte ho mamma å få allting på stell.
Kordan ho klarte det undres eg på. Det va nok æra og viljen vil eg påstå.
Dårlige tider med arbeid og blodslit va kverdagen tel mange den gang.
Han pappa reiste både hit og dit, men dempa ofte probleman med en sang.
Som oftest ga slitet lite igjen, men det bedra seg sånn smått om senn.
Krigsåran med okkupasjon og vold har verden ikke lov tel å glømme.
Førr oss unga va den som ett trehoda troll som oppleves berre når man drømme.
Krigsfanga og hesta blei behandla brutalt. Ressurs sterk ungdom gjorde som sjefan ha befalt.
Midnattsol på en blikkstille fjord, når torsken og seien absolutt ikke ville.
Men med sjøfuglans mektige flerstemmig kor, kunne naturen aldri bli stille.
Allikevel fikk vi allerede den gang og da, oppleve den rikdom som naturen ga.
Når man som eg no sitt her å drømme, kommer takknemlighet fram som ett skred.
Derførr lar eg tankan fritt få strømme mot dem som ga oss alt, og no ha fådd fred.
Det va stort det dem ga oss med på ferden, då vi for ut og sko møte verden.
Det blei aldri brukt makt førr å få oss tel å forstå kordan vi sko oppføre oss i forhold tel andre.
Dem viste oss veien heilt fra vi va små, at vi va ikke aleine, vi hadde kverandre .
Vi ha nok gjort tabba i stort som i smått. Det hendte ofte at vi glømte oss bort.
Tankan dem fortsette å vandre viden omkring. Det ha hendt mykke opp gjenna livet.
Små og meir betydningsfulle ting farer fort, nesten som ett vindpust gjenna sivet.
Eg e glad førr at eg ha fådd med meg så mykke, og minnes med glede barndommens lykke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar