4.
Min barndoms fjord
Min barndoms fjord
Kver einaste fjord har sin egen sang,
det har også min barndoms fjord.
Eg ha lytta tel sangen så mang en en gang,
og savna den når ut i verden eg for.
Tonan dem skifte, men sangen e den samme.
Den leve i meg som en evig flamme.
Vi hørte den tydelig når vi streifa og for,
fra Karnesodden tel Olhansabukta.
På Karnesholman og Nerberg va sangen stor.
Når sjøfuglan tobeinte røvera tukta.
Men fjordens sang lød klårt gjenna ståket,
stillferdig og rein tel tross for all ståket.
Den tonte i øran i daustilla og vårsny,
når havella song sin vemodige låt.
Eller når e-kallen lokka sin make på ny.
Når slekta sko sikres då va han kåt.
Tjelden på leira, svartbaken på skjæret.
Dem kom og den song og såg ikke i været.
Om høsten når vestavinden slepte seg laus,
song et kjempekor den vidunderlige sangen.
Nordvesten om vinteren va virkelig raus,
han ga fjorden den forunderlige klangen.
Då va det godt å sitte inne og lytte,
nei-maken tel fjor eg vil ikke bytte.
Det å sitte i Sorra eller Linasokka,
å hile ette storseien ei sommarnatt.
Når lundefugl, alke, teist og måse i skokka,
song sine sanga, ja då va man fortapt.
Sangen va sterk i sommarnattsglansen.
Tenna kom tel og heiv seg i dansen.
Å ro inn tel Klakkan va frøktelig langt,
men åretakan va takten i fjordens sin sang.
Tanka om storfangst ga drømma om mangt,
om ka man sko kjøpe, den lista va lang.
Det kunne nok hende at vi heller stoppa,
når stabbseien omkring stonga hoppa.
Årstien skifte og menneska fløtte.
Eg sitt utførre Årøyholmen ett sted.
Akkurat no beundre eg ei tøtte;
ei grågås med unga, alt ånde av fred.
Ho e også en del av den sangen,
i likhet med fjæra, bergan og tangen.
Fjorden ligg speilblank, kun elvesus høres.
Det e Strupelva sitt bidrag tel underverket.
Fuglefjør og skumdotta på havflata røres.
Eg kik opp i fjellet ette meemerket.
Tankan dem vandre tilbake i tid.
Tonan fra fjorden dem gjør meg blid.
Strupen, Støvvelen, Vaggas og Reindalen,
gjør at sangen får enda meir makt.
Fjellan rundt fjorden, dem danne portalen.
Dem e setta på plass førr å holde vakt.
Dem står der førr å virke at tonan bli reine.
Høre man sangen e man ikke aleine.
Folkan i bygden ha gjedd sangen ord.
Tre stammes språk ga mange dialekta.
Bygden langs fjorden der ordan bor.
Fellesskapet ha følgt opp gjenna slektan.
Tonan og ordan fra fjordbotn tel tua.
Framtia bygges på fjorden og trua.
Fjorden og sangen dem høre sammen.
Vi må være på vakt, førr skjelles dem ad,
miste vi tonan fra tre stammas møte.
Då e meininga og verdia evig fortapt.
Takk då min fjord førr føde og sang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar