2.
Dem fortjene takk
Dem fikk ikke heder og ære. Berre blodslit fra morran tel kveld.
I kampen førr sine kjære, ga dem alt og lite grann tel.
Vi e i ferd med å glømme det meste, førr dem e borte de aller fleste.
Asvaret førr hus, unga og fjøsastell va stort, men dem sto han av.
Demmes arbeid va bygdenes grunnfjell mens mannfolkan kjempa på hav.
Seine kveldstima under parafinlampa, mot trøttheta blei det mange kampa.
Våkenetter i fjøset over ei kalvsyk ku. Inne i stua trengte en febersyk unge trøst.
Det va kommen ei regning som og skapte gru; den sko ha vært betalt allerede i høst.
Viljen og evnan ga ofte nytt mot. Motløshet fikk ikke lov å slå rot.
Dem va overalt og mestra det meste. Det va sjelden du hørte det kan ikke eg.
Ofte blei spørsmålet ka blir det neste. Probleman lot ikke vente på seg.
Men fellesskapet fungerte godt; man hadde naboa i stort som i smått.
Dem e borte de fleste som vandra som urverk. Med børtre og bøtte morran og kveld.
Demmes arbeid va et nasjonalt storverk; det at familie og dyr hadde allting på stell.
Og dem la grunnlag førr velstanden vår. E det rart at det e dem som i tankan rår?
Bundingstikken og kaffekoppen i nabogården ei ettemiddagsstund,
gjorde at uroa somherja i kroppen blei mindre førr ei lita stund.
Barselgrøt med kanel og smør va også med å skape humør.
Eg tenke tilbake, og ser dem førr meg, alle sliteren sånn som dem va.
Dem va ikke skvetten og arbeidssky av seg. Blodslit va det, men dem klarte seg bra.
Det e vel litt seint med skryt og godord; kvil no i fred i heimbygdas jord.
Dem fortjene takk
Dem fikk ikke heder og ære. Berre blodslit fra morran tel kveld.
I kampen førr sine kjære, ga dem alt og lite grann tel.
Vi e i ferd med å glømme det meste, førr dem e borte de aller fleste.
Asvaret førr hus, unga og fjøsastell va stort, men dem sto han av.
Demmes arbeid va bygdenes grunnfjell mens mannfolkan kjempa på hav.
Seine kveldstima under parafinlampa, mot trøttheta blei det mange kampa.
Våkenetter i fjøset over ei kalvsyk ku. Inne i stua trengte en febersyk unge trøst.
Det va kommen ei regning som og skapte gru; den sko ha vært betalt allerede i høst.
Viljen og evnan ga ofte nytt mot. Motløshet fikk ikke lov å slå rot.
Dem va overalt og mestra det meste. Det va sjelden du hørte det kan ikke eg.
Ofte blei spørsmålet ka blir det neste. Probleman lot ikke vente på seg.
Men fellesskapet fungerte godt; man hadde naboa i stort som i smått.
Dem e borte de fleste som vandra som urverk. Med børtre og bøtte morran og kveld.
Demmes arbeid va et nasjonalt storverk; det at familie og dyr hadde allting på stell.
Og dem la grunnlag førr velstanden vår. E det rart at det e dem som i tankan rår?
Bundingstikken og kaffekoppen i nabogården ei ettemiddagsstund,
gjorde at uroa somherja i kroppen blei mindre førr ei lita stund.
Barselgrøt med kanel og smør va også med å skape humør.
Eg tenke tilbake, og ser dem førr meg, alle sliteren sånn som dem va.
Dem va ikke skvetten og arbeidssky av seg. Blodslit va det, men dem klarte seg bra.
Det e vel litt seint med skryt og godord; kvil no i fred i heimbygdas jord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar