31. okt. 2013

Frognerparken, 1977 (4)


Jarle - Dag - Judith - Eilif


4.

Min barndoms fjord

Kver einaste fjord har sin egen sang, 
det har også min barndoms fjord. 
Eg ha lytta tel sangen så mang en en gang, 
og savna den når ut i verden eg for. 
Tonan dem skifte, men sangen e den samme. 
Den leve i meg som en evig flamme. 

Vi hørte den tydelig når vi streifa og for,
 fra Karnesodden tel Olhansabukta. 
På Karnesholman og Nerberg va sangen stor.
 Når sjøfuglan tobeinte røvera tukta. 
Men fjordens sang lød klårt gjenna ståket,
 stillferdig og rein tel tross for all ståket.

Den tonte i øran i daustilla og vårsny, 
når havella song sin vemodige låt. 
Eller når e-kallen lokka sin make på ny.
 Når slekta sko sikres då va han kåt. 
Tjelden på leira, svartbaken på skjæret. 
Dem kom og den song og såg ikke i været. 

Om høsten når vestavinden slepte seg laus, 
song et kjempekor den vidunderlige sangen. 
Nordvesten om vinteren va virkelig raus, 
han ga fjorden den forunderlige klangen. 
Då va det godt å sitte inne og lytte, 
nei-maken tel fjor eg vil ikke bytte.

Det å sitte i Sorra eller Linasokka, 
å hile ette storseien ei sommarnatt. 
Når lundefugl, alke, teist og måse i skokka, 
song sine sanga, ja då va man fortapt. 
Sangen va sterk i sommarnattsglansen. 
Tenna kom tel og heiv seg i dansen. 

Å ro inn tel Klakkan va frøktelig langt, 
men åretakan va takten i fjordens sin sang. 
Tanka om storfangst ga drømma om mangt, 
om ka man sko kjøpe, den lista va lang. 
Det kunne nok hende at vi heller stoppa, 
når stabbseien omkring stonga hoppa. 

Årstien skifte og menneska fløtte. 
Eg sitt utførre Årøyholmen ett sted. 
Akkurat no beundre eg ei tøtte; 
ei grågås med unga, alt ånde av fred. 
Ho e også en del av den sangen, 
i likhet med fjæra, bergan og tangen.

Fjorden ligg speilblank, kun elvesus høres. 
Det e Strupelva sitt bidrag tel underverket. 
Fuglefjør og skumdotta på havflata røres. 
Eg kik opp i fjellet ette meemerket. 
Tankan dem vandre tilbake i tid. 
Tonan fra fjorden dem gjør meg blid. 

Strupen, Støvvelen, Vaggas og Reindalen,
 gjør at sangen får enda meir makt. 
Fjellan rundt fjorden, dem danne portalen.
 Dem e setta på plass førr å holde vakt. 
Dem står der førr å virke at tonan bli reine. 
Høre man sangen e man ikke aleine.

Folkan i bygden ha gjedd sangen ord. 
Tre stammes språk ga mange dialekta. 
Bygden langs fjorden der ordan bor. 
Fellesskapet ha følgt opp gjenna slektan. 
Tonan og ordan fra fjordbotn tel tua. 
Framtia bygges på fjorden og trua.

Fjorden og sangen dem høre sammen. 
Vi må være på vakt, førr skjelles dem ad, 
miste vi tonan fra tre stammas møte. 
Då e meininga og verdia evig fortapt. 
Takk då min fjord førr føde og sang. 
Eg glømme deg aldri nokken gang.   





29. okt. 2013

Postfunksjonær, 1975 (3)



3.

Vandring på barndommens stia

Skodda heng tett langt ned i lia. Duskregnet gjør at graset e vått. 
Eg går her å vandre på barndommens stia, å tenke tilbake på år som e gådd.
 Myrhaugen e slett ikke som før. Mykke e gjemt bakom glemselens slør. 

Eg stoppe ved plassen der ho mor hadde grua, når vi jobba og sleit med mosetorv og mygg. 
Eg minnes en frokost som gikk i magen tel kua. Då va det roping og liv vær du trygg.
Sur torvrøyk steig opp fra ei rekke med grue. Den va ikke populær blant klegg og flue. 

Moarrahakkskogen med elgskit og småbjørk. Den va heller ikke sånn då vi vaks opp. 
Veddunga sto over sommeren tel tørk. Om vinteren va det spor ette haren sitt hopp. 
No stemme ikke nokka i forhold tel då. Gjerda og elgskit va det ingen som såg.

Krysset i Moarrahakkskogen ett kostelig minne. Der ei helle, og en kopparmynt skapte mystikk. 
Uhyggen e i ferd med å førsvinne. Men eg huske enda at vi gåsehud fikk. 
Koffør den va der, skjønne eg no. Men leve den ånden enda,- mon tro?

Stien fra krysset går beint opp tel fossen dit vi som unga ikke fikk gå. 
Men tanka på storfisk lokka fram trossen. Det som kom sia, pytt det tenkte vi ikke på. 
Stemninga e vekke. Der e kommen ett hus. Telbake e berre fossens mektige brus.

Lillestelen og Stelbakken e nesten som den tia. Eg huske enda rekordhoppet mitt; 
atten og en halv meter med heng på skian, va i forhold tel andre halvveis falitt. 
Men artig va det, og tia gikk fort. Va det hoppet over barndommens port? 


Gaiskeloftan, Langbakken og Storsteinbakken, va plassa der vi streifa og for. 
Eg sitt her og ser nedover Skakken, der neptyvan sprang og redselen va stor. 
Kuveien med gjørme og tråkk ette dyr. Kor e den no? Undres en aldrende tyr.

Borte e den og dem som vandra som urverk, 
med børtre og bøtte morran og kveld. 
At det va ett storverk, tenkte dem ikke sjøl; at familie og dyr hadde allting på stell. 
Det va dem som la grunnlaget førr velstanden vår. E det rart at det e dem som i tankan rår.

Turen e over, eg sko ha gådd lenger. Men regnet ha gjort meg skikkelig blaut. 
Eg innrømme sjøl at man av og tel trenger en nostalgisk utflukt, det e ikke flaut. 
Tia va hård, men vi trivdes og levde. E det bortkasta det som den tias folk strevde?

Vi ha vel kasta bort nokken verdia, og e vel gjerne blidd kravstor og lat. 
Vi sko ha tadd med oss lærdom fra den tia. Man blir ikke løkkelig berre med prat. 
Eg takke førr oppvekst under knallhårde kår. No høste eg av rentan i modne år. 





28. okt. 2013

Nybakt landpostbud, 1972 (2)




2.

Dem fortjene takk


Dem fikk ikke heder og ære. Berre blodslit fra morran tel kveld.

I kampen førr sine kjære, ga dem alt og lite grann tel.
Vi e i ferd med å glømme det meste, førr dem e borte de aller fleste.

Asvaret førr hus, unga og fjøsastell va stort, men dem sto han av.

Demmes arbeid va bygdenes grunnfjell mens mannfolkan kjempa på hav.
Seine kveldstima under parafinlampa, mot trøttheta blei det mange kampa.

Våkenetter i fjøset over ei kalvsyk ku. Inne i stua trengte en febersyk unge trøst.

Det va kommen ei regning som og skapte gru; den sko ha vært betalt allerede i høst.
Viljen og evnan ga ofte nytt mot. Motløshet fikk ikke lov å slå rot.

Dem va overalt og mestra det meste. Det va sjelden du hørte det kan ikke eg.

Ofte blei spørsmålet ka blir det neste. Probleman lot ikke vente på seg.
Men fellesskapet fungerte godt;  man hadde naboa i stort som i smått.

Dem e borte de fleste som vandra som urverk. Med børtre og bøtte morran og kveld.

Demmes arbeid va et nasjonalt storverk; det at familie og dyr hadde allting på stell.
Og dem la grunnlag førr velstanden vår. E det rart at det e dem som i tankan rår?

Bundingstikken og kaffekoppen i nabogården ei ettemiddagsstund,

gjorde at uroa somherja i kroppen blei mindre førr ei lita stund.
Barselgrøt med kanel og smør va også med å skape humør.

Eg tenke tilbake, og ser dem førr meg, alle sliteren sånn som dem va.

Dem va ikke skvetten og arbeidssky av seg. Blodslit va det, men dem klarte seg bra.
Det e vel litt seint med skryt og godord; kvil no i fred i heimbygdas jord.




27. okt. 2013

Min første bil, 1965 (1)


Den va en flunkanes ny Austin A40 1965 modell, og kosta 17200 kroner med radio og kjettinger. Bilens farge va horizon blue.

1.

Man tenke så mangt

Man tenke så mangt når stillheta rår, ved tørreine bålet heller i toromsspissa.
Det som brant seg fast i ungdommens år, og i underbevisstheten e blidd rissa.
Urettferdighet, okkupasjon, slit og vold e blanda sammen tel ett einaste mangfold.

Eg tenke på åran som forsvant, og minnan dem strømme på.
Dem fortelle om fattigdom og blodslit, i blant om glade og sorglause stunda også.
Om sirupskake med heimsmør på. At ho va god, det e lett å førstå.

Vi hadde en heim, han va liten javel, men vi va trygge og hadde varme og ly.
Vi gikk mette tel sengs kver einaste kveld, og fikk sove trygt tel morgengry.
Det kunne nok storme enkelte gang, då fant vi trygghet i ett bestemor fang.

Det va ikke enkelt å få det tel når buksa va lørvat og komagan sund.
Pengepungen va tom, men allikevel klarte ho mamma å få allting på stell.
Kordan ho klarte det undres eg på. Det va nok æra og viljen vil eg påstå.

Dårlige tider med arbeid og blodslit va kverdagen tel mange den gang.
Han pappa reiste både hit og dit, men dempa ofte probleman med en sang.
Som oftest ga slitet lite igjen, men det bedra seg sånn smått om senn.

Krigsåran med okkupasjon og vold har verden ikke lov tel å glømme.
Førr oss unga va den som ett trehoda troll som oppleves berre når man drømme.
Krigsfanga og hesta blei behandla brutalt. Ressurs sterk ungdom gjorde som sjefan ha befalt.

Midnattsol på en blikkstille fjord, når torsken og seien absolutt ikke ville.
Men med sjøfuglans mektige flerstemmig kor, kunne naturen aldri bli stille.
Allikevel fikk vi allerede den gang og da, oppleve den rikdom som naturen ga.

Når man som eg no sitt her å drømme, kommer takknemlighet fram som ett skred.
Derførr lar eg tankan fritt få strømme mot dem som ga oss alt, og no ha fådd fred.
Det va stort det dem ga oss med på ferden, då vi for ut og sko møte verden.

Det blei aldri brukt makt førr å få oss tel å forstå kordan vi sko oppføre oss i forhold tel andre.
Dem viste oss veien heilt fra vi va små, at vi va ikke aleine, vi hadde kverandre .
Vi ha nok gjort tabba i stort som i smått. Det hendte ofte at vi glømte oss bort.

Tankan dem fortsette å vandre viden omkring. Det ha hendt mykke opp gjenna livet.
Små og meir betydningsfulle ting farer fort, nesten som ett vindpust gjenna sivet.
Eg e glad førr at eg ha fådd med meg så mykke, og minnes med glede barndommens lykke.




                                                  
forord tel


DIKTSAMLINGA "MAN TENKE SÅ MANGT"


Når eg no ha samla en del av de diktan eg ha skrevet e det ikke førr at det e nokka dikterisk storverk, men førr å ha dem lagra på en penere måte.
Dem e enkel, og må leses førr det dem e på en enkel måte. Som tittelen på det heile vise går tankan tilbake tel en god og fin oppvekst i fattige kår. Det e meint som en honnør tel mine foreldra og alle dem som sleit for å få endan tel å møtes.

Det e vel nokså seint å takke, men i tankan e takknemligheta stor førr at vi fikk oppleve en god og trygg barndom.

Når eg no i landflyktighet fra heimplassen ser tilbake på Mellemjord og det området vi fikk boltre oss i, e eg blidd frista tel å skrive ned drømman om den gang, og litt om naturen som omga oss.
En natur som ga alt.

Diktan e skrevet i perioden 1987 - 2012.


Skjervøy, oktober 2012