27.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
En fotball-idiot ser tilbake
Førr en gammel mann som ha sedd fotballkampa sia i 1946, e det trasig å se at alt e blidd forfina og hårsårt i fotballen. Den saftige replikken mot spellera, dommera og ikke minst den som e mynta på bortelagets telhengera, e vekke. Og hvis nokken e så uheldig å ymte frampå at dommeren e dårlig heller at linjemannen treng brilla, så e det på grensen tel at man ikke får komme på stadion meire. Førr ikke å snakke om hvis en lagledar e så uheldig at han hoste opp kritikk mot dommaren. Då blir han betrakta som en av Bin Laden sine telhengera. Han kan risikere å bli sendt tel Guantanamo-basen på Cuba førr spesialbehandling. Men den dagen eg høre følgende tilrop tel en linjemann: "Men kjære linjemann, det der kunne umulig være offside, det må De da innrømme", då går eg ikke på fotballkamp meire.
ÅRAN ETTE KRIGEN, SLIK EG HUSKE DEM
At eg allerede som trettenåring blei med i Lyngen Arbeideridrettslag kom av at eg nokså tidlig tok et politisk standpunkt. Da va det fremdeles to idrettsforbund. Ett som gamlingen kallte førr borgerlig og ett som tilhørte arbeiderklassen. Tre ganga førr vikka va det å gå fire-fem kilometer førr å trene, heller førr å se på hvis det va førr mykke folk på treningan. Allikevel va det et miljø tel å trives i selv om mange av kompisen va medlemma i Karnes I.L. Nokken år seinere gikk skjellet mellom Lyngen og Karnes gjenna senga heime, førr bror min spellte på juniorlaget tel Karnes, mens eg speIlte på Lyngen. Så man kan seie at når vi delte seng, va ei sie i senga rød/kvit, mens den andre va blå/svart.
At han spellte indre høyre og eg venstre half, va populært førdi han va fotballspellar mens eg va det man kalle førr klossmajor. Når klossmajoren lyktes med ei takling kom reaksjonan. Minnan fra den gang e mange og fargerike. I de første åran va det fire lag på det nivået som kjempa. Det va Kames, Lail, Øvergutt og Nordkjosbotn. Øvergutt hadde sitt utspring på Øvergård på Balsfjordeidet. De mest kjente dommeran va Jens Løvland fra Kames, Kåre Lydersen fra Nordkjosbotn og Bjarne Hanssen fra Lail. Løvland dømte som regel Lail-Nordkjosbotn, mens lydersen dømte Karnes-Lail osv. Det herska spesielle forhold mellom Lail og Øvergutt, og mellom Karnes og Nordkjosbotn. Derførr huske eg spesielt en B-kamp mellom Lail og Karnes, kor en kar fra Øvergutt dømte, og når Lail scora det første målet, klappa dommarn.
Under en kamp på Polleidet fikk Lail sin målmann, Gudmund Borch, en tommalsfinger av ledd. Han gikk ut på banen tel senterhalf Magnus Hanssen som drog figeren på plass, og Borch fortsetta kampen. Hjemmepublikummet jubla førr at det endte godt.
Når spelleran som hadde vært på Lofoten og Finnmarka om vinteren og våren, kom heim fredagen før kamp jubla vi, førr då hadde vi fullt lag på søndagen. Sammenligna med dagens treningsdose va det et under at det va så få skada.
Mange ting ha forandra seg sia den gang. Garderoba fantes ikke. Man brukte et passende skogholt tel å skifte. I pausen kunne halve publikumshorden være med og diskutere taktikken førr andre omgang. Man opererte med en uttakingskomite på tre medlemma. Gikk det bra, va dem helta. Men ka som skjedde hvis det gikk dårlig tar eg med når eg tar hjemmepublikummet førr meg. De eldste telhengeran møttes ikke berre førr å se fotball. Dem trefte gamle kompisa, og hadde som regel ei lerke på lomma. Dem va en tur i skogen i pausen. Hvis det gikk godt feira dem med en dram ette kampen. Hvis det gikk dårlig tok dem en trøstehikkas i lag før dem gikk heim. Det va ingen nikjær vakt med bind på armen som gikk i helan på dem, og hadde det skjedd hadde vedkommende sikkert fått høre det.
Det va en uskreven lov at gjestelaget sko ha servering ette kampen. Då satt dommarn og spelleran i lag i fred og førdragelighet, og hadde det trivelig. Når eg e inne på den tingen, opplevde vi i Lyngen sitt B-lag ette en kamp mot Lynet fra Loddbukta i Balsfjord, at man kom med en kasse med mat. Ette kampen satt lagan, dommarn og publikummet å koste seg i solskjennet ved banen i Nordkjosbotn. Vi va en gang på Breivikeidet og spellte B-kamp mot Breivik. Då fikk vi servert lakse-middag i et privathus. Ette kampan om kretsmesterskapet for A og juniorlag mot Sørreisa i Sørreisa, blei det sterke reaksjona på at gjestelagan ikke fikk servering ette kampen. Den sosiale sia ved at man va i lag ette kampan gjorde at miljø og kontakt blei en av hovedingrediensan når lagan møttes. Førr oss som opplevde det føles det bittert at miljøet rundt fotballen e blidd hårdt og kaldt, og at økonomi og poeng e viktigere enn gleden ved å høre tel i ett fellesskap.
Tia ette krigen va spesiell. Aktiviteta som hadde ligget nede under krigen kom i gang. Fotballkampa va populære arrangement. En lørdag, nokså tidlig ette krigen, sko Nordreisa komme tel Karnes førr å spelle en såkalt vennskapskamp. Men så ringte dem fra Olderdalen at ferga hadde fådd maskinskade, så dem rakk ikke kampen, men dem trudde at dem nådde å komme på festen. Klokka halv tolv på kvelden kom ferga tel Lyngseidet.Været va strålende og då blei man enig om å spelle kampen før man gikk på festen. Kampen blei spellt, og vi unga fant ut at det va minst hundre menneska som såg på kampen midt på natta. På festen hadde vi adgang forbudt, men eg antar at den blei både lang og fuktig, med mange nye bekjentskapa og litt romantikk i kjerran.
Tia gikk, også bygdefotballen hadde behov førr å utvide sin horisont. Då kom lag fra andre bygde og gjesta oss, og så fikk vi bylagan å stri med. Tel å begynne med blei det store tap, men det måtte tel førr at spelleran sko utvikle seg og treningan bli meir alvorlig og intensiv.
Det å spelle uavgjort mot et bylag va stort. I 1953 va eg i militærtjeneste i Fredrikstad. På den tia kom Nord-Norske kampa på tippekupongen. Vårres lag sko spelle mot Godtemplar-idrettslaget fra Tromsø. Vi fikk en storm av henvendelsa førr vi kjente lagan. Det blei 2-2 og kryss på kupongen. Men vi fikk kjeft av dem vi hadde gjedd tips tel. Dem sko aldri spørre nordlendinga, og heller ikke tippe når det va Nord-Norske lag på kupongen.
PUBLIKUM, DOMMERA, LINJEMENN OG ANDRE FORUNDERLIGE GRUPPE
Publikummet va viktig, den gang som no. Alle lag e avhengig av publikum. Av publikum e det minst tre sorta: Dem som går på kamp førr å treffe kjenninga, og som ikke bryr seg om anna enn at laget demmes vinn. Den andre sorten e dem som prøve å være dannet. Dem bruke ikke store ord så andre høre det, i alle fall ikke før på heimveien. Den tredje gruppa e vi, som veit og kan alt. Det skjer ikke nokka på banen som vi ikke ha vært bort i. Og reglan kjenne vi ut og inn.
Ette en kamp når man e på heimveien e det plutselig en fra den første gruppa som sei nokka sånt som det her: "Det va no fint at vi vant, men kor mange mål blei det?". I den andre gruppa va man enig om at dommeren ikke va så allerverst. Men linjemannen på den eine sia kunne umulig ha greie på fotball, men det va no ikke anna å vente førr han va fra nabobygda. Men førståsegpåeran, dem va ikke fornøyd. Dommaren, den karen, han visste man fra før av kordan han ville dømme. Han va hevngjerrig ette at vårres kara banka han opp på romjulsfesten. Førresten hadde han aldri vært nokka tel dommer. Han va avhengig av vindretninga, førr han rota rundt i midtsirkelen heile tia, og det såg ut som om han hoppa paradis. Man sko tru at han va blidd autorisert ved å lese katekisma.
I den her perioden begynte det å bli vanlig med nøytrale linjemenn, men man va ikke heilt førtrulig med ei sånn ordning. Kor i Herrens navn hadde de her toan henta seg kunnskapa tel en sånn jobb. Det går ikke ant å stå på midtlinja å markere offside. Forresten, dem sko ha hadd kvit stokk, førr begge brukte brilla og kom fra ei bygd kor dem nettopp hadde begynt å spenne fotball, og ante heilt sikkert ikke ka det heile gikk ut på. Sikkert sko dem ha betaling førr jobben også. Sjøl om alle va enig om at det va mykke å kritisere dommeren for, så kom dem fra det med æra i behold ettersom det blei heimeseier. Det blei ikke foretadd avstemming, men sia ingen protesterte kunne det se ut som om at det va enstemmig.
Det finnes også minst tre kategoria av dommera. Ette vårres syn hadde mesteparten ikke forutsetninga til å bli dommer. Så hadde vi dem som sko vise kordan en kamp sko ledes, og henviste tel regelverket, samtidig som dem provoserte publikum med ei nedlatanes holdning. Deretter kom dem som va nådd lengst. De karan som med klokskap og diplomati va betrakta som gode kampledera, og som fikk de vanskeligste jobban. Men de her gruppen hadde nokka tel felles, for uansett kor dårlig dem va kunne dem ha gode daga også. Dem som va gode, kunne ha dårlige daga en og anna gang. Men det va ingenting som fryda publikum meir enn hvis toppdommeran gjorde feil. Den dommaren som va nederst på rangstigen kunne nok få uhorvelig kjeft, men førr han fantes det tilgivelse tross alt. Verre va det med den karen som med sin oppførsel provoserte. Berre man såg navnet hannes nevnt i førbindelse med fotball, fikk mange av den trofaste garden skjelving med antydning tel krampe. Ja, de mest radikale meinte at klubben sko kreve betaling av han hvis han sko dømme. Men det va ikke verre enn at man i festlige anledninga godt kunne spandere dram på alle tre kategorien. E det ikke merkelig med fotballen? Vi fotball-idiota e myke som voks når det bær tel støkket.
De gammeldagse uttakingskomitan besto som regel av tre persona. Dem va vel ansede, hadde oversikten og den nødvendige autoriteten. I tillegg måtte dem samtidig ha god rygg i vanskelige perioda. Når laguttaket va klart, som regel kvelden før kampen, blei det granska alle veia av førståsegpåeran. Det va sjelden at komiteens uttak va i samsvar med det haukan meinte. Då kunne dem ta førr seg kvert enkelt navn. Som regel blei de fleste godkjent, men ka i all verden sko dem med den karen på ytre venstre. Han klarte jo nesten ikke å fløtte føttern . Det så alle som va med på sauesankinga. Han klarte ikke å følle med gamle kalla og kjerringe. Førr ikke å snakke om han på høyre back-plassen, han trengte jo 10 minutt førr å snu seg. Det blei antyda titt og ofte at det va familiære årsaka tel at nokken blei tadd ut. Men då som no, blei det et vurderingsspørsmål, untatt førr eksperten oppe i bakken. Dem som kunne alt meinte at det her med uttakingskomite va overflødig. Men hvis man absolutt sko ha det, kem i all verden hadde oppnevnt en skokk med saua tel en så viktig oppgave?
STYRE OG STELL
Kver klubb måtte nødvendigvis ha et styre, og det kunne være sammensatt av mange slags persona. Nokken har greie på litt av kvert, mens andre e heilt blank. En gang hørte eg om et styrevedtak som ikke e skrevven ned heller at bladet i protokollen e revven vekk. Det gikk på følgende: En av klubbens supportera gikk bort tel dommeren ette kampen og kallte han førr et naut uten gangsyn. Man ante at kretsen ville bli innblanda, og det blei ekstraordinært styremøte kor man vedtok å gje ei skrape tel vedkommende med tre mot to stemma. De to fremma følgende forslag. Sånt gjør man ikke mot en dommer som dømme A-lags fotball. Hvis det derimot va i lågere divisjona va det heilt på sin plass med kjeft tel dommeren, førr dem va så dårlig at dem trengte oppstramming.
Formannen kunne nok ofte være så som så. Undertegnede va formann i Kåfjord Fotballklubb i ti år. Klubben spellte seg opp i Nord-Norsk toppdivisjon uten hjemmebane. Når vi så kom i gang med gress og grusbane-anleggene, va det en stor begivenhet. Som formann va eg anleggsansvarlig førr grusbanen. Her va grunnen så dårlig at istedenfor å grave oss ned måtte vi fylle opp. Det såg kolossalt dyrt ut med alle de billassan med masse som blei kjørt dit, så enkelte begynnte å murre om at entreprenøren svindla med kubikkantallet, og at arbeidet gikk seint. No va mine kunnskapa om økonomi og anleggsvirksomhet så små at eg hadde lite å stille opp mot kritikken, unntaken at eg va kjeftsterk.
Mens eg va på ferie hadde nestformannen, kassereren og resten av styret vedtatt å stoppe utbygginga tel det forelå en økonomisk oversikt med garanti om at det ikke forelå svindel med i bildet.
Då eg kom heim, sto alt i stampe. Entrepenøren hadde reist med maskina og mannskap, og byggelånsrenten va i ferd med å ete opp heile anleggsøkonomien, Eg fikk nokka grov kjeft førr mitt slette arbeid, men å stoppe arbeidet, nei det va uansvarlig, meinte eg. Eg tok meg den frihet å kontakte entreprenøren og fikk han blidgjort, og fikk spikra i hop en avtale om restarbeidet. Avtalen la eg fram i et styremøte. Den blei dårlig mottatt av to styremedlemma. Uansett ka vi andre sa vridde dem og vrengte på alt. Telslutt eksploderte formannen og ba de to reise tel helvetes i ei viss fart. Avtalen blei enstemmig vedtatt, og en god grusbane fikk vi.
At små bygdeklubba ikke hadde skolerte tillitsvalgte va et problem opplevde eg ofte då eg satt i kretsstyret. Mange tilfella der protesta og andre saker blei behandla va som regel klåre overtramp, og skulle ette reglementet straffes. Men så hadde eg kjennskap tel at i ett par klubba besto styret av folk som va 16-20 år, og at det va viktig for bygden å ha et fotballag. De her klubban måtte ofte ty tel nødløysninga førr å få det tel å fungere. Mykke av det dem gjorde va direkte mangel på skolering. Men så va det det her med regla og byråkrati. Det føltes mange ganga bittert å sitte der å vite at tel ett anna år ville det ikke være fotballag i den bygda førdi ungdommen ga opp. Dem kom ofte tel meg å spurte om råd. Eg trur mine råd va med på berge småklubba fra å begå dumheta som ville koste penga og kanskje suspensjon. Derførr prøvde eg å belyse situasjonen førr de her klubban både i kretsstyret og på kretstingan.
Eg prøvde meg òg som dommer, men det va selvfølgelig dømt tel å bli en katastrofe. To røde kort nådde eg å dele ut i min karriere. Det eine medførte at kjerringa fikk telefonisk trussel fra klubben til den utviste. Det andre førte tel at man stengte garderoben så eg ikke fikk dusja ette kampen. Men man opplevde jo òg at klubba og lagledera va positiv tel en gammel pipeblåsar og linjemann som sko ha holdt seg tel landpostbudjobben og toroms-spissa.
Men den trøsta har eg, at dommera og linjemenn kan være en forunderlig rase. En mann i nordfylket som dømte en kort periode, gikk ofte på linja under fotballkampa i Olderdalen. I den forbindelse kan eg ikke stikke under en stol at vi va misfornøyd med han og antakeligvis ikke va så altførr fin i uttrøkkan. En dag førre en kamp kom vedkommende bort til meg, tydelig forbanna og sa: "Du Eilif, eg ska ha meg frabedt at du og han storkjeftingen fra Nordmannvika står oppe i bakken og skrik tel meg når eg går på linja". Eg måtte gjøre fyren oppmerksom på at eg hadde betalt billett førr å stå å rope tel kem eg ville, bare det ikke va rasistisk heller angrep av personlig art. Men vi ha no helst på kverandre ette den tid, og begge ha slutta med hobbyan våres, så no ånde det fred og fordragelighet.
En anna gang va vi misfornøyd med en avgjørelse som en kjent kar og dommer i kretsen hadde under en kamp. Vi ropte og plystra, og ga vårres misnøye tel kjenne. Då e det at karen snur seg mot publikum og sir: "Det måtte no dokker se at det va offside". Han holdt et lengere foredrag om situasjonen mens kampen gikk sin gang. Tel slutt va det en sleivkjefting som ropte: "No må du snu deg, førr no va det offside".
Innledningsvis skreiv eg at alt va blidd så nystrøkken og blankpolert på dagens kampa. Men en påstand kommer eg med: Hadde nokken på landsbygda ropt halvparten av ufinhetan som det man høre på Alfheim, så trur eg at de fleste banan i bygden hadde vært stengt og klubban hadde vært skyldig millionbeløp tel krets og forbund.
Eg savne den folkelige sleivkjeftheta som e kvass, men ikke såranes. Som for eksempel den historia fra Lerkendal då Rosenborg endå va et lag av folket. Det va kamp, og dommarn va usedvanlig liten av vekst. En av den trofaste gamle garden sto nesten på sidelinja og va mektig misførnøydd med avgjørelsen. Tel slutt klarte han ikke å holde seg meir og ropte: "Dokk må klippe graset så dommeren ser".
Ett år såg eg en kamp i Hammerfest kor heimelaget spellte mot Lofoten. Det va artig å sitte å høre på en kar. Han kommenterte, mest førr seg sjøl, heilt tel siste minutt. Då ropte han plutselig tel dommeren: "No kan du blåse av kampen førr no begynne det å regne". I dets samme blåste dommeren av, og karen blei ståanes, lang i ansiktet, før han kom tel seg sjøl igjen. "Dæven han va lydig", sa han førr seg sjøl, og gikk glad og fornøyd ut av stadion, førr laget hannes hadde vunnet.
Eg må ta med ett par episoda som utfylle det eg har skrevve om. Under en B-kamp mellom Karnes og Kåfjord fikk en Kåfjord-spellar laus mage, heller det man i dag kalle så fint førr diare. Han stakk tel skogs og fikk ordna saken, kom så tilbake og fortsetta å spelle uten at dommeren hadde registrert det.
Så tel fotballmiljøet. Under et kretsting på Bardufoss kor President Per Ravn Omdal va gjes, kjempa eg hårdt førr å få oppheva divisjonssystemet i aldersbestemt fotball. Det va f.eks. at et lag fra Burfjord måtte reise tel Storsteinnes midt i vikka førr å spelle kamp. Når ungan va ferdig på skolen va det å kjøre 26 mil kver vei, og komme heim midt på natta for så å måtte gå på skolen dagen ette. Eg fikk medhold og divisjonssystemet forsvant. På samme kretstinget kom òg ideen om syver-fotball i kretsen.
Nokken år seinere i forbindelse med en cupfinale melom Rosenborg og Brann sko vi på Tom A. Schanke`s cupfinalefest som sko være på S.A.S.-hotellet. Eg kom en del før tidlig og satt i hallen å venta på de andre, då Ravn Omdal kom førbi. Han helste på meg og sa: "Nå Eilif, hvordan går det i Kåfjord?" Samme presidenten sendte òg hilsen med ett av lagan vårres då dem va på Alta-turneringa, kor han òg va tilstede.
Hvis sånt ikke e miljø og kontaktskapende, ja, då e ikke nokka anna det heller.
Men no slutte eg førr det bær heilt på tverra med meg. Men selv det gjør ingen ting, førr eg tar ikke meg sjøl så høytidelig. Men artig va det den gang. Det må tilføyes at førdi at eg hadde så mange kompisa i Karnes, hadde eg like stor adgang tel miljøet der, og der va det òg mange kjeftsterke kara, så det her e en sammenblanding av det tidlige miljøet i Lyngen-fotballen.
-------------------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar