26.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Fotballen, den forbannade fotballen
Sånn uttrøkte kallen seg når sønnen kom heim med utslitte kommagsåla. I hine hårde daga, den gang då man stifta lappa av sålelær under kommagan, sånn at dem sko vare lengre.Førr oss va det en fordel at dem festa lappan med messingstift, førr då va kommagan fine som avveksling på blankisen. Men se, vinterslitasjen som i mange telfella va mykke verre, hadde kallen glømt, førr no va det sommar og gutstriken kom heim med lørvate kommaga ette en kveld med det man i dag kalle førr løkkefotball.
No va vi så heldig den gangen at vi hadde naturgress-bana over alt, så slitasjen på fottøyet va ikke særlig stort. Men ette nokken kvelda med intens fotball va det ikke tel å unngå at det røyna på fottøyet. Lørvate kommaga betydde ekstra-arbeid, om det no va under våronna heller i høyonna. Så det avstedkom muntlig refs, som av og tel minna om tordenvær, men som gikk over like snart som floing om sommaren bruke å gjøre. Men av og tel kunne det se kritisk ut, hvis jernlesten ikke va der han brukte å vere. Og selv om den va på plass kunne det hende at hammaren va vekke. Syndaren som hadde brukt han sist, huska ikke kor han va før det gikk opp førr vedkommende at det va best å skjerpe hukommelsen betraktelig førr å unngå høgare støynivå.
No va det nok enkelte som hadde det man kallte førr bikksaumsko, men det va no nærmest tel litt finare bruk og skigåing. Allikevel va det dem som utfordra skjebnen de gangan dem lurte seg tel å ta bikksaumeran på når dem sko spelle fotball. Dem fikk uhorvelige hårde skudd med sånt fottøy, men bakdelen va va jo selvfølgelig konsekvensan hvis det blei oppdaga av dem som hadde ansvaret førr fottøyet og omkostningan, når nye sko måtte kjøpes.
Det letna mykke når krigen va slutt. Då va det uhorvelige mengda sko og lærstøvla ette tyskeran. Det va jo fottøy som va gratis, og så va det kvalitetsvara. Det blei eksperimentert med det her fottøyet. Dem va det man kalle førr livsfarlig, men hadde den førdelen at motstandaren va førsiktig i sin omgang med dem som hadde sånne sko heller støvla. Mange ganga blei det rått parti ,førr på den tia kom de kvite tøyskoan og dem som hadde fådd sånne sko, ville jo gjerne spelle fotball i dem. Dem berherska jo òg teknikken betre enn tyskergampan, som de andre blei kalt. Når partian sko velges, blei det òg sedd på fottøyet, førr det viktigste va jo å vinne, og då måtte det satses på kraftfotball.
Men det va fleire grunna tel at gamlingan brukte sånne betegnelsa på vårres populære tidsførdriv. Ungan den gang kombinerte skolegang med arbeid heime, så då gjaldt det å finne plass på timeplanen førr fritidsaktiviteta. Mange ganga va det ikke så greit å stoppe kampen når stillinga va 17-17, samtidig som tia va inne førr å gå heim førr å gjøre nokka førnuftig, som de voksne sa. No hendte det nok enkelte ganga at de førnuftige tankan blei skudd tel sides, og det blei enighet om at første laget som fikk 20 mål, vant. Men då det tyvende målet kom protesterte taperan og meinte at det va offside. Då stillinga va 25-24 torte ikke gutan å utfordre skjebnen meir. No kjente dem på sitt indre barometer at det va storm i vente, og då måtte en av partan innrømme tapet. Det va bittert å tape, og endå verre va det å svelge at det va poteteslandet som sko hyppes.
Ofte viste det seg at det indre barometeret hadde vært førr hårdhendt når det varsla storm, så det må innrømmes at laber tel frisk bris med kuling i kastan fikk mange tel å love høgt og tydelig at aldri meir.. Allikevel va det mange ganga seinar at resultatan kunne bli 32-31, og enkelte ganga meir selv om det va midt i potetestakinga.
En anna ting som skapte problema førr fotballgutan, va baneførholdan. Mange ganga førr sommaren va vi på fløttefot. Ette kvert som vi hadde funne oss en høvelig plass å spelle på, va det en heller annen som blei sint. Førr den gang hadde alle sammen minst ei ku og nokken saua. De her dyran sko ha mat om vinteren. Folk slo på de utroligste plassan, derførr va det rett som det va at vi fikk beskjed om at vi trødde ned graset. Derførr fløtta vi, men når vi kom tel en ny plass blei naboen sint. No va problemet at vi trødde ned gjerdet og ødela slåtta kver gang vi sko hente ballen på andre sia gjerdet. Tel slutt havna vi som regel i utmarka, mens vi venta på at slåttonna va over og høyet va tørka. Som alle veit va ikke han Adam så frøktelig lenge i Paradis. Mange ganga hadde folk klistra potetes-landan nesten heilt inne på stadionområdet. Det medførte at ballen havna midt inne blant mandel og gulløye, og det sko ikke eieran ha nokka av. Eg huske at enkelte klaga på poteteshøsten, førr de førbannade gutpøblan trødde alt ned. Men de fleste såg på aktivitetan vårres som nødvendig, førr då gjorde vi i alle fall ikke galt, som dem sa.
Uansett ka de voksne sa, heller ikke sa, det gikk ant å diskutere seg fram tel ei løysning førr at arbeid og fotball lot seg kombinere. No va ikke de her avtalan skriftlig, men i alle fall vi prøvde å overholde den muntlige kontrakten så godt som mulig. Det hendte ofte at både to og tre samlas førr å hjelpe en kompis sånn at viktige kampa kunne gjennaføres uten at man måtte ha med små reservespellera. Men av og tel måtte man prioritere en tur tel Løngseidet med hest førr å hente kraftfor, materiala heller koll. Det va ikke alltid at det blei regna som gyldig førfall, men då blei argumentet om at man trengte penga førr å klare å betale sin andel i den felles gummiballen som de største hadde kjøpt.
Ballen, ja det va ei utvikling på det området også. Vanlig fotball hadde vi nok sedd, men det å eie en sånn va det ikke kver mann forunt. Det starta med at de største gutan laga en ball av kraftforsekka. Lag på lag med tett snøring førr kvert lag, ga tel slutt en ball som faktisk hadde en ørliten sprett i seg. Kravan tel ballen blei med tia større, og då spleisa heile gjengen på en stor gummiball. Det va et stort framskrett, og ette kvert som fleire og fleire fikk tøysko, blei det liksom meir sving over teknikken, i alle fall førr de fleste. Men selvfølgelig va det òg på det her området nokken tørka som aldri kom lenger enn at dem va de siste som blei valgt når man ordna med dagens lag.
Rundt de førskjellige arenaene va det som regel gjerde, førr det va mykke meir husdyr den gangen. Som regel va det nettinggjerda med piggtråd på toppen. En gummiball som dett ned fra luften på piggtråden må nødvendigvis føre tel katastrofe, og det blei det og. Men det behøve ikke å stoppe en så populær idrett som fotball, og når man ikke hadde råd tel å kjøpe ny ball, va man nødt tel å pønske ut ka man sku gjøre.
Resultatet blei at man laga en passelig stor lapp som dekte hollet og vel så det. Så smorte man gummilim rundt hollet og på lappen. Derette tok man det indre av en sykkelventil og stakk den i hollet. Man pumpa opp ballen tel det va passelig med luft i den, og når det va gjort hadde man lappen klar, og i det samme man trakk ut ventilen la man lappen over hollet. Dermed va ballen like fin. Ti røde lappa på en ball va ikke uvanlig.
Man snakke no tel dags om at fotballen e blidd heilårsidrett. Vi speIlte fotball om vinteren også, men vi trengte aldri å brøyte banen. Den blei hårdtråkka av oss, men selv i dag kan eg ikke fatte at vi klarte å holde på gjenna lange snyvintra. Det tel tross førr at vi gikk lokale langrenn, tok spisspaden på nakken og gikk mange kilometer førr å måke hoppbakke, og holde på tel det blei mørkt. Alt det her klarte vi, endå vi hadde vannkjøring tel hus og fjøs, og også å sørge førr brendsel tel begge. På toppen av alt hadde vi skolen. Den va jo også tel plage, førr med den følgte lekse. Ette kampan va man nødt tel å stauke seg gjenna bibelhistoria, salmeversan og ikke minst katekisma. De andre fagan kunne man tel nød slurve ifra seg, førr dem trengte man ikke å lære utenat.
Når man no ser at kver einaste bygd har såkallte ballbinga, lagledera som e fullpakka av teori, dusjanlegg ofte med svømmehall og utstyr med firmanavn på, og sammenligne de her tingan med vårres aktiviteta, då fylles en gamling med litt stolthet.
Tel tross førr at gamlingan gleda seg over at vi hadde det travelt, rakk vi å utføre mange raid både i nepelandet, gulrotlandet tel naboen, i tellegg tel en rekke andre fantestøkka. Det kan vel heller ikke benektes at det av og tel blei nokka hakkate framføring når læraren absolutt sko ha alt samma ordrett. Allikevel klarte vi med diplomatiske krumspring å karre oss ut av kinkige situasjona med advarsla med trusla om karantene. I enkelte telfella klarte vi òg å overleve på dispensasjon med løfte om en kraftig førbedring. Så de her begrepan e ikke nokka nytt som dagens proffa må førholde seg tel. Vi hadde dem henganes over hauet allerede den gang, men vi hadde ikke hørt om dem og langt mindre førsto dem. Det ha eg oppdaga ette at eg ha fyllt søtti år.
Tel slutt tar eg med at førr enkelte va det klår beskjed om å holde seg langt unna fotballen. Derførr va det ikke uvanlig at høyrebekken heller senterløparen måtte gå midt i kampen når en meget vred far sto på sidelinja, rød i ansiktet med trussel om husarrest heller det som va endå verre, juling.
Men fotballen vårres overlevde, og nye rekrutta strømma tel. Dem fikk tel og med oppleve å få spelle med ordentlig fotball. Derførr blir overskrifta tel positive tanka førr meg.
----------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar