28.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Oppvekst i trange kår

Eg e fødd og oppvoksen i en fiskar- og småbrukarfamilie på Mellemjord i Lyngen. Min etniske bakgrunn e nokså ubestemmelig, men eg betrakte meg som Nord-Tromsing. Det ha eg kommen fram tel ved eg på egenhand ha vurdert de forskjellige etniske bestanddelan. Det e vel nokså sikkert at eg e omtrent 40% kven, 20% same og 30% norsk. Det sko bli 90 %. Resten består av 1 % pomor bakgrunn, 1/2 % Hanseat og de andre 8 1/2 prosentan e forskjellige krydderblandinga som telsammen gjør meg tel Nord-Tromsing, og nokka reinere rase finnes ikke.

Nord-Tromsingen har en humor som kan minne om storhavet, men innimellom ane man en humor som i sin stillferdighet minne om en sommerlig bris ut fjorden. Det bevise følgende historie. I et bryllup et sted i nordfylket va maten god og talan mange. Telslutt syntes ho gamle bestemor at ho måtte seie nokken ord tel de unge. Ho avslutta talen med følgende ønske. -Ja, kjære barnan mine, måtte lykkens sol skjenne over dokker som den ha skjent på meg og han bestefar i vårres ekteskap. Då e det at det kommer stillferdig fra bestefaren. -Då blir dem ikke solbrent i alle fall.

Det å være fiskar og småbrukar i de hårde tredve-åran, va ikke nokka liv i forhold tel seinere tie. Vi som vaks opp før og under krigen i en sånn familie, fikk tidlig se slitet og forsakelsan som vårres foreldra opplevde. Før eg går videre ska eg ta med nokka eg ha skrevve om akkurat de her menneskan: No heita det og at han va fiskar og småbrukar, men i virkeligheta va han fiskar og ho småbrukar. Som eg skreiv hadde han en tittel mens ho berre va kjerringa tel den og den. Vi onga blei ette kvert en ting mella de her to, førr då vi blei større va vi både på sjøen og i potetes-landet. Vi fikk tidlig et forhold tel det å arbeide. Det starta pent og forsiktig med at vi blei vekt opp om morran førr å jage kyrne på beite. Så blei det å hente reint vann, med børtre og to små spann. Med alderen vokste oppgavan. Vi va ikke så gamle karan før vi fikk utlevert tre toms ljåer for at vi sko lære å slå. Den første tia ble vi plassert på tørr-rabba, førr en gammelonkel va den som dirigerte. Ette kvert klarte vi eksamen med glans og fikk lov tel å slå i lag med de voksne.

Arbeidsåret, sånn som eg huske det, va inndelt i forskjellige gjøremål og onne. Om vinteren va det heimkjøring av ved og torv, helst førr de voksne reiste tel Lofoten. Men hvis myren va dårlig frosset måtte det gjøres av oss unga seinere. Ellers va det å sørge førr brensel og vann tel fjøs og stue. Førr man fyrte også i fjøsen, nokka eg ska komme tilbake tel. Når våren kom va det festdag når man kunne sleppe dyran ut på beite. Då va både ungan, matmor og dyran like glade. Med våren fulgte våronna. Man kjørte ut gjødsla og harva potetland og åker. Når gjødsla va begynt å tørke så sloga man den sund. Sloga va laga av ris. Seinare brukte man gammel kjetting tel sloge. Så setta man potesen, og tilslutt blei grønnforet sådd. Grønnfor va bygg heller havre som sku brukes tel for. I min tidlige barndom blei det òg dørka litt hvete. Eg huske enda en handdrevet treskemaskin som dem hadde på nabogården. Den vanlige måten å treske på va at man brukte treklubbe som va festa med tau tel handtaket. Ette våronna kom torvtakinga. Då rauk det fra utallinge grue over heile torvmyra. Eg har skrevve mye om det her før, og tar ikke med meir no.

I St.Hans-tia bar det tel skogs førr å felle veden tel vinterbrendslet. Det va et fint arbeide i godt vær, så selv med flue og klegg va det av de meir populære gjøremålan. Ette det va det stillstand tel høya begynte. Høya begynte seint og varte lenge. Førr det meste va ljåslåtte. Berre de slettaste vollan blei slådd med maskin. Man slo overalt, det va nesten galt hvis en grasdott sto igjen. De gamle skrapte sammen gras utover høsten, og meinte at høya sko vare tel Mikeli (mikkelsmess 29. september). I mellatid va potetesen tadd opp og grønnforet va slådd. Poteteskålen blei hesja og tørka tel for. Litt seinere va det slaktetid og høstpløying. Høstpløyinga gjorde man ved at to gårda slo seg sammen sånn at man hadde to hesta, Det beste med høstpløyinga va at første pløyar-dagen blei det kokt fersk kjøttsuppe. Det e nesten sånn at eg enda kjenne smaken av den. Før året va omme kom juleforberedelsan, og man begynte så smått å forberede det lofotkaran sko ha med seg.

Vi hadde en gammel lyngshest på gården, og vi va ikke så gamle karan før vi fikk lov tel å kjøre med den. Eg va så liten at eg måtte stå på en margarinkasse førr å få selan på den. Hesten va gammel og litt lunefull, så hvis han såg ei saftig grastygge på andre sia av veien, nøtta det ikke førr en liten pjokk å stoppe han.

Vårres liv va inndelt i tre avdelinga. Det va skolen, arbeid og lek. No va det sånn at vi gikk to vikke på skolen og hadde to vikke fri. Allikevel va det en balansegang førr å få kabalen tel å gå opp i de to skolevikken. Arbeid va nokka som va innarbeidd i systemet. Selv om hendem va små og kreften ofte ikke strakk tel, føltes det som om at det monna. Balansegangen mella arbeid og lek va vel det vanskeligste. Ofte va leken så intens at man glømte at oppgavan heime venta. Men man hadde òg et innebygd varslingsanlegg som sa ifra kor langt man kunne tøye skinnfellen. Det kunne være bittert å gå heim å hyppe potetlandet når motstanderen leda 17-16 i fotballkampen.

Arbeidsoppgavan, særlig når han sjøl va vekke, kunne være mange. Man lærte å løyse problema, ofte på sin egen måte, men i de fleste telfellan va dem gode nok tel å fungere. Et eksempel på det va at eg en dag fikk lapp med meg tel skolen om å få fritt tel å sko hesten. Det va selvfølgelig en nødløysing, men vi hadde vært med på det så mange ganga at vi visste ka man sko gjøre. Et anna eksempel va då eg gikk på Solhov og ba om å få fritt tel å fare heim førr å sko hesten, reagerte styreren. Ikke berre likte han henvendelsen, men aldri hadde nokken eleva hadd en sånn begrunnelse førr å få permisjon. Eg fikk den tia eg trengte.

Jorda og fjøsen va berging på alle vis. Svikta det der va familien ille ute. Derførr va vi unga òg involvert i alt som hadde med fjøsstell å gjøre. Om vintran va det vann, kjøring, høytåging, og ikke minst telleggsfor tel dyran. Det vanlige va å hente tang ved fjæresjø. Det kunne ofte være en kald og våt fornøyelse. Mange ganga blei det å ta hesten førr å kjøre ette sild, når Kjosen va sperra med landnot. Det hendte òg at lodda dukka opp i fjorden, og den ga et kjærkommet tilskudd tel løypinga. Ja, førr man hadde grue i fjøsan med ei diger gryte som man kokte løyping tel dyran. Det kunne være husholdnings-avfall, fiskeslog, sild, lodde, cellulose (kostfiber) under krigen, og høy som va blidd vaska p.g.a. at dyran hadde trødd det ned. Varmen fra grua og dyran sine lyda ga en spesiell stemning i fjøsen. Om våren hogde man selje og la ut førr at sauan kunne gnage barken av den. Man hogde bjørk og brukte kvistan og toppan tel for. Det kallte man førr brom.

Men det va ikke berre på landjorda vi va med, sjøen va den andre livberginga. Vi va ikke gamle karan før vi rodde ut ette kokfisk. Familien va avhengig av det han sjøl tjente på turan, men det va dem heime som måtte løyse kverdagsprobleman. Inn i det bildet kom også vi unga med. Når veret va bra va det vanlig at vi hjalp til med å skaffe fisk tel middag. Om våren i fiskelause tie va det ikke uvanlig at vi grov makk førr å egne en lin-stubbe fram med landet. I den tia kom rognkjeksa opp førr å gyte, og torsken og anna fisk fråtsa i kjekse-rogn. Det va sånne ting som ga spenning og tilfredshet, når man kom på land med fisk førr lange periode. Då va strevet med å grave makk og rote i iskaldt leirvann glømt. Fra første roturen va vi innprenta med å være forsiktig i båten og aldri stå oppreist. Men vi va heldig for vi hadde gode og sikre båta. Vi disponerte en tre-rors kjekse som tilhørte min onkel. Det va en solid og mandig båt, og va kjent som skarpseilar. Men seil fikk vi ikke bruke. Når vi brukte den va de voksne trygge. En båt som vi brukte enda oftare va ei tre-rors Saltværings-spisse som va brukt tel lever-roing i Lofoten. Det va enkelte som rodde rundt på hamnen i Lofoten og kjøpte lever. Spissa va vomdiger, tung-rodd og enda tøngere å sette opp. Men sånne bagatella va ikke tel hinder førr oss. Vi hadde mange gode fangsta med den. Vi brukte òg en to-rors Bindals-kjekse, men den fikk vi ikke bruke uten at voksne va med. Den va slank som ei pil og va et syn, påsto båtelskera.

Naturalhusholdning i trange tie gjorde at folk prøvde alt. Vi hadde en nabo som brukte å sette nisegarn førr å få kjøtt, men han brukte òg nise-tarman tel hyseagn. Samme karen tok aldri i mot en vinter i sine velmaktsdaga uten å ha ei halv tynne spekesei, ei halv tynne speketorsk, ei halv tynne spekehyse og minst ei tynne spekeauar i bua. Ofte, når det va elendig fiske, brukte man å gå tel han førr å kjøpe spikkefisk tel en middag. Samme karen førtellte også at då han va barn setta dem haresnare på saustian om sommeren og høsten, førr å få kjøtt tel avveksling fra vassgrøten og spikkefisken. Det fikk dem både om morran og om kvelden.

Det som berga folket gjenna trange tie va at det va fisk nok i sjøen. En eldre kar førtellte tel meg at når dem sko ha fersk hyse til middag, skudde dem berre ut båten så langt den gikk uten å bruke åra. Det va òg vanlig at man kunne drage over hundre storsei på nokken tima med bare èn ongal på juksa. En anna ting va samholdet i bygden. Når den første kassen med lofotfisk kom, delte man med andre. Sånn fortsetta det tel siste kassen va kommen. Når den første kua kalva va det naturlig at man blei sendt med melk tel dem som va enda dårligere stilt.

Ette kvert som man blei eldre følte man større ansvar. Man trok småjobba kor som helst. Det ga ikke så mykke kontanta, men det man tjente gikk ofte tel buksetøy heller andre klesplagg. En av de første jobban eg hadde i større sammenheng fikk eg heilt tilfeldig. Far min og eg hadde fådd plass med en juksabåt tel vår-finnmarka. Nokken daga før vi sko reise kom det brev fra det nystarta kraftlaget at kver familie sko betale 200 kr i egenandel, og man sko gå i gang med linjehugging fra Lyngseidet inn tel Pollen. Det va naturlig at eg blei utpekt tel å ta meg av den oppgaven. Det va bittert, førr eventyrlysta va stor. Timelønna va veivesen-tariff, og den va kr. 2,26. Då arbeidet med linjehugginga va ferdig hadde eg dekka de 200 kronan, og fikk enda utbetalt litt over etthundre kroner.. Det va svartår på Finnmarka, så far min hadde bare 1 krone og litt over søtti øre i lott på den turen.

Det fortelles mange historie fra åttringens daga. Veien tel Lofoten heller Finnmarka va lang, og kunne òg være knallhård. Et båtlag fra Lyngen va på tur tel Lofoten i en forykanes nordvest-ramling. Ette en hård seiltørn kom dem omsider tel Finnsnes. No va det her i den tia de første dampbåten hadde begynt å trafikkere. Då dem la tel kaia på Finnsnes kom kaiformannen og ropte: -Såg dåkker nokka tel lokalen? Då e det at høvedsmannen svare: -Nei, han stakkar, han e ikke vær for dampen i dag.

Det va ofte sånn at når gutan va konfirmert begynte dem å se seg om ette arbeid, førr hendern måtte sving, og lediggang va det ikke plass til under sånne forhold. Førr de fleste va det fiskebåten som blei demmes første arbeidsplass. En troverdig mann fortelte at han og brødrene som tolv-trettenåringa måtte være med å trekke auarsgarn under Lyngstadlandet. Dem blei vekt opp i femtia om morran. På overfarten hendte det at dem sovna på tofta med åran i handa. Då stakk faren sjøvotten i sjøen og drefsa det iskalde vannet i ansiktet på dem.

Men det va òg mange fine daga både førr meg og alle dem som fra barndommen blei vant tel et fellesskap i kampen førr å leve et nokka så lunde normalt liv. Midtnattsolnetter med enorme mengde sjøfugl på seivøe va eventyr førr oss, men òg for dem som sleit på havet året rundt. Gode tura på Lofoten og Finnmarka skapte ei spesiell stemning i familien. Det blei òg fortelt historie fra søkkenotas daga ute på Tarran, Lyngsgrunnen, Gjesbåen og Råsa. I fjorden va det den gang ikke lov å sette seigarn på grunnan før 20. august. Ved midnattstid gikk garnan i sjøen. Det va nesten som festdag når båtan kom på land med 2-300 storsei.

I min ungdom nådde eg å prøve meg på forskjellige områda. Som fiskar va eg med landnot og snurpenot ette sild. Seifiske med not, garn og juksa. Finnmarksfiske med juksa og lina. Bankfiske på Nordkappbanken fikk eg òg med. Videre Reketråling på fjorden, loddefiske og alle forma førr heimefiske på fjorden.

Ellers ha eg vært anleggsarbeider, gårdsgutt, slåttekar, linjearbeider, fiskearbeider, tømmerhoggar, fabrikkarbeider på rekfabrikk og bryggeri, pelsdyrrøkter og forskjellige handtlangarjobba. Den mest originale tittelen eg ha hadd i mitt yrkesaktive liv fikk eg de to siste månen under min militærtjeneste. Då va eg bataljonsnekkar i Feltartilleribataljonen i Brigade Nord. Jobben fikk eg fordi eg hadde gådd på den praktiske linja på Solhov. Men eg understreke at snekkar ha eg aldri vært. Men å kutte plate i små firkanta, og male dem i bataljoenens farga, det klarte selv eg.

Mangt og mykke kunne vært sagt og skrevve om den tia, men eg ska ikke gjør som som va kjent førr sine lange tala. Han snudde timeglasset mange gang, og folk blei trøtt. På slutten av sin tale sa han en gang: -Eg ser at min kjære menighet begynne å sovne, men eg kjenne min menighet så godt at eg veit at dokker tåle ett glass tel.

Eg ha mange ganga fortelt at slitets saga må vi aldri glømme. Derførr e eg uendelig takknemlig at eg har fådd tid tel å tenke tilbake. Vi som opplevde trange tia veit at vårres folk i nøysomhet og i blodslit, klarte det kunststøkke det va å gje oss en god og fin barndom og ungdom. Kan hende va buksa lappa, men ho va rein. Fottøyet va ikke alltid i samsvar med det nokken meinte, men vi lærte oss å leve med at vi va en lågkaste. Vi forsvarte oss med knyttneve og naseblod når det røyna på som verst. Allikevel va førsoninga rett rundt hjørnet, sånn at vårres aktiviteta kunne fortsette i fred og fordragelighet.

I ettetid ser man at det e mange ting som sko ha vært tadd vare på, men i ei oppjaga tid og med en bruk og kast mentalitet, blei det man kallte førr gammelt skrot overlatt tel forfall heller også ødelagt. En ting eg sko ha hadd i dag va ei gammel to-roms Saltværingsspisse eg kjøpte på Kvaløya i 1961. Båten hadde stådd elleve år i naust, og va full av gammelt garnbruk. Eg og en kompis drog spissa ut av naustet, smurte litt margarin hist og her, og rodde den over Balsfjorden. Spissa va nesten oval som et trau og hadde eikespant. Ho hadde vært utstyrt med seil, og va brukt tel å føre melk tel byen. Den råtna dessverre opp bak en naustvegg i Lyngen.

--------

forord tel fortellinga

27.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

En fotball-idiot ser tilbake

Før eg skriv nokka meir, påstår eg at fotballen ha gjedd meg så mykke gleda og skuffelsa at ungdommens førelskelsa med påføllanes kjærlighetssorg berre blir bagatella.

Førr en gammel mann som ha sedd fotballkampa sia i 1946, e det trasig å se at alt e blidd forfina og hårsårt i fotballen. Den saftige replikken mot spellera, dommera og ikke minst den som e mynta på bortelagets telhengera, e vekke. Og hvis nokken e så uheldig å ymte frampå at dommeren e dårlig heller at linjemannen treng brilla, så e det på grensen tel at man ikke får komme på stadion meire. Førr ikke å snakke om hvis en lagledar e så uheldig at han hoste opp kritikk mot dommaren. Då blir han betrakta som en av Bin Laden sine telhengera. Han kan risikere å bli sendt tel Guantanamo-basen på Cuba førr spesialbehandling. Men den dagen eg høre følgende tilrop tel en linjemann: "Men kjære linjemann, det der kunne umulig være offside, det må De da innrømme", då går eg ikke på fotballkamp meire.

ÅRAN ETTE KRIGEN, SLIK EG HUSKE DEM
At eg allerede som trettenåring blei med i Lyngen Arbeideridrettslag kom av at eg nokså tidlig tok et politisk standpunkt. Da va det fremdeles to idrettsforbund. Ett som gamlingen kallte førr borgerlig og ett som tilhørte arbeiderklassen. Tre ganga førr vikka va det å gå fire-fem kilometer førr å trene, heller førr å se på hvis det va førr mykke folk på treningan. Allikevel va det et miljø tel å trives i selv om mange av kompisen va medlemma i Karnes I.L. Nokken år seinere gikk skjellet mellom Lyngen og Karnes gjenna senga heime, førr bror min spellte på juniorlaget tel Karnes, mens eg speIlte på Lyngen. Så man kan seie at når vi delte seng, va ei sie i senga rød/kvit, mens den andre va blå/svart.

At han spellte indre høyre og eg venstre half, va populært førdi han va fotballspellar mens eg va det man kalle førr klossmajor. Når klossmajoren lyktes med ei takling kom reaksjonan. Minnan fra den gang e mange og fargerike. I de første åran va det fire lag på det nivået som kjempa. Det va Kames, Lail, Øvergutt og Nordkjosbotn. Øvergutt hadde sitt utspring på Øvergård på Balsfjordeidet. De mest kjente dommeran va Jens Løvland fra Kames, Kåre Lydersen fra Nordkjosbotn og Bjarne Hanssen fra Lail. Løvland dømte som regel Lail-Nordkjosbotn, mens lydersen dømte Karnes-Lail osv. Det herska spesielle forhold mellom Lail og Øvergutt, og mellom Karnes og Nordkjosbotn. Derførr huske eg spesielt en B-kamp mellom Lail og Karnes, kor en kar fra Øvergutt dømte, og når Lail scora det første målet, klappa dommarn.

Under en kamp på Polleidet fikk Lail sin målmann, Gudmund Borch, en tommalsfinger av ledd. Han gikk ut på banen tel senterhalf Magnus Hanssen som drog figeren på plass, og Borch fortsetta kampen. Hjemmepublikummet jubla førr at det endte godt.
Når spelleran som hadde vært på Lofoten og Finnmarka om vinteren og våren, kom heim fredagen før kamp jubla vi, førr då hadde vi fullt lag på søndagen. Sammenligna med dagens treningsdose va det et under at det va så få skada.

Mange ting ha forandra seg sia den gang. Garderoba fantes ikke. Man brukte et passende skogholt tel å skifte. I pausen kunne halve publikumshorden være med og diskutere taktikken førr andre omgang. Man opererte med en uttakingskomite på tre medlemma. Gikk det bra, va dem helta. Men ka som skjedde hvis det gikk dårlig tar eg med når eg tar hjemmepublikummet førr meg. De eldste telhengeran møttes ikke berre førr å se fotball. Dem trefte gamle kompisa, og hadde som regel ei lerke på lomma. Dem va en tur i skogen i pausen. Hvis det gikk godt feira dem med en dram ette kampen. Hvis det gikk dårlig tok dem en trøstehikkas i lag før dem gikk heim. Det va ingen nikjær vakt med bind på armen som gikk i helan på dem, og hadde det skjedd hadde vedkommende sikkert fått høre det.

Det va en uskreven lov at gjestelaget sko ha servering ette kampen. Då satt dommarn og spelleran i lag i fred og førdragelighet, og hadde det trivelig. Når eg e inne på den tingen, opplevde vi i Lyngen sitt B-lag ette en kamp mot Lynet fra Loddbukta i Balsfjord, at man kom med en kasse med mat. Ette kampen satt lagan, dommarn og publikummet å koste seg i solskjennet ved banen i Nordkjosbotn. Vi va en gang på Breivikeidet og spellte B-kamp mot Breivik. Då fikk vi servert lakse-middag i et privathus. Ette kampan om kretsmesterskapet for A og juniorlag mot Sørreisa i Sørreisa, blei det sterke reaksjona på at gjestelagan ikke fikk servering ette kampen. Den sosiale sia ved at man va i lag ette kampan gjorde at miljø og kontakt blei en av hovedingrediensan når lagan møttes. Førr oss som opplevde det føles det bittert at miljøet rundt fotballen e blidd hårdt og kaldt, og at økonomi og poeng e viktigere enn gleden ved å høre tel i ett fellesskap.

Tia ette krigen va spesiell. Aktiviteta som hadde ligget nede under krigen kom i gang. Fotballkampa va populære arrangement. En lørdag, nokså tidlig ette krigen, sko Nordreisa komme tel Karnes førr å spelle en såkalt vennskapskamp. Men så ringte dem fra Olderdalen at ferga hadde fådd maskinskade, så dem rakk ikke kampen, men dem trudde at dem nådde å komme på festen. Klokka halv tolv på kvelden kom ferga tel Lyngseidet.Været va strålende og då blei man enig om å spelle kampen før man gikk på festen. Kampen blei spellt, og vi unga fant ut at det va minst hundre menneska som såg på kampen midt på natta. På festen hadde vi adgang forbudt, men eg antar at den blei både lang og fuktig, med mange nye bekjentskapa og litt romantikk i kjerran.

Tia gikk, også bygdefotballen hadde behov førr å utvide sin horisont. Då kom lag fra andre bygde og gjesta oss, og så fikk vi bylagan å stri med. Tel å begynne med blei det store tap, men det måtte tel førr at spelleran sko utvikle seg og treningan bli meir alvorlig og intensiv.

Det å spelle uavgjort mot et bylag va stort. I 1953 va eg i militærtjeneste i Fredrikstad. På den tia kom Nord-Norske kampa på tippekupongen. Vårres lag sko spelle mot Godtemplar-idrettslaget fra Tromsø. Vi fikk en storm av henvendelsa førr vi kjente lagan. Det blei 2-2 og kryss på kupongen. Men vi fikk kjeft av dem vi hadde gjedd tips tel. Dem sko aldri spørre nordlendinga, og heller ikke tippe når det va Nord-Norske lag på kupongen.

PUBLIKUM, DOMMERA, LINJEMENN OG ANDRE FORUNDERLIGE GRUPPE

Publikummet va viktig, den gang som no. Alle lag e avhengig av publikum. Av publikum e det minst tre sorta: Dem som går på kamp førr å treffe kjenninga, og som ikke bryr seg om anna enn at laget demmes vinn. Den andre sorten e dem som prøve å være dannet. Dem bruke ikke store ord så andre høre det, i alle fall ikke før på heimveien. Den tredje gruppa e vi, som veit og kan alt. Det skjer ikke nokka på banen som vi ikke ha vært bort i. Og reglan kjenne vi ut og inn. 

Ette en kamp når man e på heimveien e det plutselig en fra den første gruppa som sei nokka sånt som det her: "Det va no fint at vi vant, men kor mange mål blei det?". I den andre gruppa va man enig om at dommeren ikke va så allerverst. Men linjemannen på den eine sia kunne umulig ha greie på fotball, men det va no ikke anna å vente førr han va fra nabobygda. Men førståsegpåeran, dem va ikke fornøyd. Dommaren, den karen, han visste man fra før av kordan han ville dømme. Han va hevngjerrig ette at vårres kara banka han opp på romjulsfesten. Førresten hadde han aldri vært nokka tel dommer. Han va avhengig av vindretninga, førr han rota rundt i midtsirkelen heile tia, og det såg ut som om han hoppa paradis. Man sko tru at han va blidd autorisert ved å lese katekisma.

I den her perioden begynte det å bli vanlig med nøytrale linjemenn, men man va ikke heilt førtrulig med ei sånn ordning. Kor i Herrens navn hadde de her toan henta seg kunnskapa tel en sånn jobb. Det går ikke ant å stå på midtlinja å markere offside. Forresten, dem sko ha hadd kvit stokk, førr begge brukte brilla og kom fra ei bygd kor dem nettopp hadde begynt å spenne fotball, og ante heilt sikkert ikke ka det heile gikk ut på. Sikkert sko dem ha betaling førr jobben også. Sjøl om alle va enig om at det va mykke å kritisere dommeren for, så kom dem fra det med æra i behold ettersom det blei heimeseier. Det blei ikke foretadd avstemming, men sia ingen protesterte kunne det se ut som om at det va enstemmig. 

Det finnes også minst tre kategoria av dommera. Ette vårres syn hadde mesteparten ikke forutsetninga til å bli dommer. Så hadde vi dem som sko vise kordan en kamp sko ledes, og henviste tel regelverket, samtidig som dem provoserte publikum med ei nedlatanes holdning. Deretter kom dem som va nådd lengst. De karan som med klokskap og diplomati va betrakta som gode kampledera, og som fikk de vanskeligste jobban. Men de her gruppen hadde nokka tel felles, for uansett kor dårlig dem va kunne dem ha gode daga også. Dem som va gode, kunne ha dårlige daga en og anna gang. Men det va ingenting som fryda publikum meir enn hvis toppdommeran gjorde feil. Den dommaren som va nederst på rangstigen kunne nok få uhorvelig kjeft, men førr han fantes det tilgivelse tross alt. Verre va det med den karen som med sin oppførsel provoserte. Berre man såg navnet hannes nevnt i førbindelse med fotball, fikk mange av den trofaste garden skjelving med antydning tel krampe. Ja, de mest radikale meinte at klubben sko kreve betaling av han hvis han sko dømme. Men det va ikke verre enn at man i festlige anledninga godt kunne spandere dram på alle tre kategorien. E det ikke merkelig med fotballen? Vi fotball-idiota e myke som voks når det bær tel støkket. 

De gammeldagse uttakingskomitan besto som regel av tre persona. Dem va vel ansede, hadde oversikten og den nødvendige autoriteten. I tillegg måtte dem samtidig ha god rygg i vanskelige perioda. Når laguttaket va klart, som regel kvelden før kampen, blei det granska alle veia av førståsegpåeran. Det va sjelden at komiteens uttak va i samsvar med det haukan meinte. Då kunne dem ta førr seg kvert enkelt navn. Som regel blei de fleste godkjent, men ka i all verden sko dem med den karen på ytre venstre. Han klarte jo nesten ikke å fløtte føttern . Det så alle som va med på sauesankinga. Han klarte ikke å følle med gamle kalla og kjerringe. Førr ikke å snakke om han på høyre back-plassen, han trengte jo 10 minutt førr å snu seg. Det blei antyda titt og ofte at det va familiære årsaka tel at nokken blei tadd ut. Men då som no, blei det et vurderingsspørsmål, untatt førr eksperten oppe i bakken. Dem som kunne alt meinte at det her med uttakingskomite va overflødig. Men hvis man absolutt sko ha det, kem i all verden hadde oppnevnt en skokk med saua tel en så viktig oppgave?

STYRE OG STELL

Kver klubb måtte nødvendigvis ha et styre, og det kunne være sammensatt av mange slags persona. Nokken har greie på litt av kvert, mens andre e heilt blank. En gang hørte eg om et styrevedtak som ikke e skrevven ned heller at bladet i protokollen e revven vekk. Det gikk på følgende: En av klubbens supportera gikk bort tel dommeren ette kampen og kallte han førr et naut uten gangsyn. Man ante at kretsen ville bli innblanda, og det blei ekstraordinært styremøte kor man vedtok å gje ei skrape tel vedkommende med tre mot to stemma. De to fremma følgende forslag. Sånt gjør man ikke mot en dommer som dømme A-lags fotball. Hvis det derimot va i lågere divisjona va det heilt på sin plass med kjeft tel dommeren, førr dem va så dårlig at dem trengte oppstramming. 

Formannen kunne nok ofte være så som så. Undertegnede va formann i Kåfjord Fotballklubb i ti år. Klubben spellte seg opp i Nord-Norsk toppdivisjon uten hjemmebane. Når vi så kom i gang med gress og grusbane-anleggene, va det en stor begivenhet. Som formann va eg anleggsansvarlig førr grusbanen. Her va grunnen så dårlig at istedenfor å grave oss ned måtte vi fylle opp. Det såg kolossalt dyrt ut med alle de billassan med masse som blei kjørt dit, så enkelte begynnte å murre om at entreprenøren svindla med kubikkantallet, og at arbeidet gikk seint. No va mine kunnskapa om økonomi og anleggsvirksomhet så små at eg hadde lite å stille opp mot kritikken, unntaken at eg va kjeftsterk. 

Mens eg va på ferie hadde nestformannen, kassereren og resten av styret vedtatt å stoppe utbygginga tel det forelå en økonomisk oversikt med garanti om at det ikke forelå svindel med i bildet. 

Då eg kom heim, sto alt i stampe. Entrepenøren hadde reist med maskina og mannskap, og byggelånsrenten va i ferd med å ete opp heile anleggsøkonomien, Eg fikk nokka grov kjeft førr mitt slette arbeid, men å stoppe arbeidet, nei det va uansvarlig, meinte eg. Eg tok meg den frihet å kontakte entreprenøren og fikk han blidgjort, og fikk spikra i hop en avtale om restarbeidet. Avtalen la eg fram i et styremøte. Den blei dårlig mottatt av to styremedlemma. Uansett ka vi andre sa vridde dem og vrengte på alt. Telslutt eksploderte formannen og ba de to reise tel helvetes i ei viss fart. Avtalen blei enstemmig vedtatt, og en god grusbane fikk vi.

At små bygdeklubba ikke hadde skolerte tillitsvalgte va et problem opplevde eg ofte då eg satt i kretsstyret. Mange tilfella der protesta og andre saker blei behandla va som regel klåre overtramp, og skulle ette reglementet straffes. Men så hadde eg kjennskap tel at i ett par klubba besto styret av folk som va 16-20 år, og at det va viktig for bygden å ha et fotballag. De her klubban måtte ofte ty tel nødløysninga førr å få det tel å fungere. Mykke av det dem gjorde va direkte mangel på skolering. Men så va det det her med regla og byråkrati. Det føltes mange ganga bittert å sitte der å vite at tel ett anna år ville det ikke være fotballag i den bygda førdi ungdommen ga opp. Dem kom ofte tel meg å spurte om råd. Eg trur mine råd va med på berge småklubba fra å begå dumheta som ville koste penga og kanskje suspensjon. Derførr prøvde eg å belyse situasjonen førr de her klubban både i kretsstyret og på kretstingan. 

Eg prøvde meg òg som dommer, men det va selvfølgelig dømt tel å bli en katastrofe. To røde kort nådde eg å dele ut i min karriere. Det eine medførte at kjerringa fikk telefonisk trussel fra klubben til den utviste. Det andre førte tel at man stengte garderoben så eg ikke fikk dusja ette kampen. Men man opplevde jo òg at klubba og lagledera va positiv tel en gammel pipeblåsar og linjemann som sko ha holdt seg tel landpostbudjobben og toroms-spissa. 

Men den trøsta har eg, at dommera og linjemenn kan være en forunderlig rase. En mann i nordfylket som dømte en kort periode, gikk ofte på linja under fotballkampa i Olderdalen. I den forbindelse kan eg ikke stikke under en stol at vi va misfornøyd med han og antakeligvis ikke va så altførr fin i uttrøkkan. En dag førre en kamp kom vedkommende bort til meg, tydelig forbanna og sa: "Du Eilif, eg ska ha meg frabedt at du og han storkjeftingen fra Nordmannvika står oppe i bakken og skrik tel meg når eg går på linja". Eg måtte gjøre fyren oppmerksom på at eg hadde betalt billett førr å stå å rope tel kem eg ville, bare det ikke va rasistisk heller angrep av personlig art. Men vi ha no helst på kverandre ette den tid, og begge ha slutta med hobbyan våres, så no ånde det fred og fordragelighet. 

En anna gang va vi misfornøyd med en avgjørelse som en kjent kar og dommer i kretsen hadde under en kamp. Vi ropte og plystra, og ga vårres misnøye tel kjenne. Då e det at karen snur seg mot publikum og sir: "Det måtte no dokker se at det va offside". Han holdt et lengere foredrag om situasjonen mens kampen gikk sin gang. Tel slutt va det en sleivkjefting som ropte: "No må du snu deg, førr no va det offside". 

Innledningsvis skreiv eg at alt va blidd så nystrøkken og blankpolert på dagens kampa. Men en påstand kommer eg med: Hadde nokken på landsbygda ropt halvparten av ufinhetan som det man høre på Alfheim, så trur eg at de fleste banan i bygden hadde vært stengt og klubban hadde vært skyldig millionbeløp tel krets og forbund. 

Eg savne den folkelige sleivkjeftheta som e kvass, men ikke såranes. Som for eksempel den historia fra Lerkendal då Rosenborg endå va et lag av folket. Det va kamp, og dommarn va usedvanlig liten av vekst. En av den trofaste gamle garden sto nesten på sidelinja og va mektig misførnøydd med avgjørelsen. Tel slutt klarte han ikke å holde seg meir og ropte: "Dokk må klippe graset så dommeren ser".

Ett år såg eg en kamp i Hammerfest kor heimelaget spellte mot Lofoten. Det va artig å sitte å høre på en kar. Han kommenterte, mest førr seg sjøl, heilt tel siste minutt. Då ropte han plutselig tel dommeren: "No kan du blåse av kampen førr no begynne det å regne". I dets samme blåste dommeren av, og karen blei ståanes, lang i ansiktet, før han kom tel seg sjøl igjen. "Dæven han va lydig", sa han førr seg sjøl, og gikk glad og fornøyd ut av stadion, førr laget hannes hadde vunnet.

Eg må ta med ett par episoda som utfylle det eg har skrevve om. Under en B-kamp mellom Karnes og Kåfjord fikk en Kåfjord-spellar laus mage, heller det man i dag kalle så fint førr diare. Han stakk tel skogs og fikk ordna saken, kom så tilbake og fortsetta å spelle uten at dommeren hadde registrert det.  

Så tel fotballmiljøet. Under et kretsting på Bardufoss kor President Per Ravn Omdal va gjes, kjempa eg hårdt førr å få oppheva divisjonssystemet i aldersbestemt fotball. Det va f.eks. at et lag fra Burfjord måtte reise tel Storsteinnes midt i vikka førr å spelle kamp. Når ungan va ferdig på skolen va det å kjøre 26 mil kver vei, og komme heim midt på natta for så å måtte gå på skolen dagen ette. Eg fikk medhold og divisjonssystemet forsvant. På samme kretstinget kom òg ideen om syver-fotball i kretsen. 

Nokken år seinere i forbindelse med en cupfinale melom Rosenborg og Brann sko vi på Tom A. Schanke`s cupfinalefest som sko være på S.A.S.-hotellet. Eg kom en del før tidlig og satt i hallen å venta på de andre, då Ravn Omdal kom førbi. Han helste på meg og sa: "Nå Eilif, hvordan går det i Kåfjord?" Samme presidenten sendte òg hilsen med ett av lagan vårres då dem va på Alta-turneringa, kor han òg va tilstede. 

Hvis sånt ikke e miljø og kontaktskapende, ja, då e ikke nokka anna det heller. 

Men no slutte eg førr det bær heilt på tverra med meg. Men selv det gjør ingen ting, førr eg tar ikke meg sjøl så høytidelig. Men artig va det den gang. Det må tilføyes at førdi at eg hadde så mange kompisa i Karnes, hadde eg like stor adgang tel miljøet der, og der va det òg mange kjeftsterke kara, så det her e en sammenblanding av det tidlige miljøet i Lyngen-fotballen.

-------------------

forord tel fortellinga 

Judith ved nybilen, 1965 (24)

Austin A40 65-mod.

24.

Kontortid

Det ha bestandig vært sånn i kverdagens jag

 at klokka e viktig og at tia må stemme. 

Kontoristan følle sin arbeidsdag, 

e du førr sein finn du ingen hjemme.

Ett minutt før stengetid gjør kontoristan sur.

 Dem sei ingenting, men du ser det på fjeset. 

Se nøye på dem mens du vente på tur,

 man ser tydelig at dem e stresset.

Det e mange fleire som har kontortid,

 sånt ha man erfart utallige ganga. 

Då hjelpe det lite om du e sur eller blid,

 du e hjelpelaus av naturen fanga.

Ska tru ka tid han ha tenkt å begynne å bite,

 den karen som på hundre favna står. 

Eg ser ette mea, fløtte, men det hjelpe lite.

 Når han lukke kjeften e det han som rår. 

Eg oppleve gang på gang akkurat det samme,

 at auaren og andre og har si kontortid.

Dem ha gjort ekspertan sine ord tel skamme. 

Åpningstia e ikke når det mot straumskifte lir.

En anna kar som man ikke kan stole på,

 når det gjeld kontortid og stabilitet. 

På fløa han bit kan ekspertan påstå. 

Eg ha erfart at det e på falla han et.

Eg tenke på dem som ror ette seien,

 og trur at dem veit ka tid han bit,

 førr å oppdage først på heimveien,

 at teorian demmes e falitt.  

Mange kommer og går ette klokka,

 så hvis du e våken og passe å den, 

så e det mulig at du får utført nokka,

 men då må du på landjorda igjen. 

Dem e nok der, havets kontorista,

 men må nok ha åte og strømforhold.

 Det e ikke rart at mange ha mista

 trua på fiskebitt-kontroll.  

--------

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt" 

26.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Fotballen, den forbannade fotballen

Sånn uttrøkte kallen seg når sønnen kom heim med utslitte kommagsåla. I hine hårde daga, den gang då man stifta lappa av sålelær under kommagan, sånn at dem sko vare lengre.

Førr oss va det en fordel at dem festa lappan med messingstift, førr då va kommagan fine som avveksling på blankisen. Men se, vinterslitasjen som i mange telfella va mykke verre, hadde kallen glømt, førr no va det sommar og gutstriken kom heim med lørvate kommaga ette en kveld med det man i dag kalle førr løkkefotball.

No va vi så heldig den gangen at vi hadde naturgress-bana over alt, så slitasjen på fottøyet va ikke særlig stort. Men ette nokken kvelda med intens fotball va det ikke tel å unngå at det røyna på fottøyet. Lørvate kommaga betydde ekstra-arbeid, om det no va under våronna heller i høyonna. Så det avstedkom muntlig refs, som av og tel minna om tordenvær, men som gikk over like snart som floing om sommaren bruke å gjøre. Men av og tel kunne det se kritisk ut, hvis jernlesten ikke va der han brukte å vere. Og selv om den va på plass kunne det hende at hammaren va vekke. Syndaren som hadde brukt han sist, huska ikke kor han va før det gikk opp førr vedkommende at det va best å skjerpe hukommelsen betraktelig førr å unngå høgare støynivå.

No va det nok enkelte som hadde det man kallte førr bikksaumsko, men det va no nærmest tel litt finare bruk og skigåing. Allikevel va det dem som utfordra skjebnen de gangan dem lurte seg tel å ta bikksaumeran på når dem sko spelle fotball. Dem fikk uhorvelige hårde skudd med sånt fottøy, men bakdelen va va jo selvfølgelig konsekvensan hvis det blei oppdaga av dem som hadde ansvaret førr fottøyet og omkostningan, når nye sko måtte kjøpes.

Det letna mykke når krigen va slutt. Då va det uhorvelige mengda sko og lærstøvla ette tyskeran. Det va jo fottøy som va gratis, og så va det kvalitetsvara. Det blei eksperimentert med det her fottøyet. Dem va det man kalle førr livsfarlig, men hadde den førdelen at motstandaren va førsiktig i sin omgang med dem som hadde sånne sko heller støvla. Mange ganga blei det rått parti ,førr på den tia kom de kvite tøyskoan og dem som hadde fådd sånne sko, ville jo gjerne spelle fotball i dem. Dem berherska jo òg teknikken betre enn tyskergampan, som de andre blei kalt. Når partian sko velges, blei det òg sedd på fottøyet, førr det viktigste va jo å vinne, og då måtte det satses på kraftfotball.

Men det va fleire grunna tel at gamlingan brukte sånne betegnelsa på vårres populære tidsførdriv. Ungan den gang kombinerte skolegang med arbeid heime, så då gjaldt det å finne plass på timeplanen førr fritidsaktiviteta. Mange ganga va det ikke så greit å stoppe kampen når stillinga va 17-17, samtidig som tia va inne førr å gå heim førr å gjøre nokka førnuftig, som de voksne sa. No hendte det nok enkelte ganga at de førnuftige tankan blei skudd tel sides, og det blei enighet om at første laget som fikk 20 mål, vant. Men då det tyvende målet kom protesterte taperan og meinte at det va offside. Då stillinga va 25-24 torte ikke gutan å utfordre skjebnen meir. No kjente dem på sitt indre barometer at det va storm i vente, og då måtte en av partan innrømme tapet. Det va bittert å tape, og endå verre va det å svelge at det va poteteslandet som sko hyppes.

Ofte viste det seg at det indre barometeret hadde vært førr hårdhendt når det varsla storm, så det må innrømmes at laber tel frisk bris med kuling i kastan fikk mange tel å love høgt og tydelig at aldri meir.. Allikevel va det mange ganga seinar at resultatan kunne bli 32-31, og enkelte ganga meir selv om det va midt i potetestakinga.

En anna ting som skapte problema førr fotballgutan, va baneførholdan. Mange ganga førr sommaren va vi på fløttefot. Ette kvert som vi hadde funne oss en høvelig plass å spelle på, va det en heller annen som blei sint. Førr den gang hadde alle sammen minst ei ku og nokken saua. De her dyran sko ha mat om vinteren. Folk slo på de utroligste plassan, derførr va det rett som det va at vi fikk beskjed om at vi trødde ned graset. Derførr fløtta vi, men når vi kom tel en ny plass blei naboen sint. No va problemet at vi trødde ned gjerdet og ødela slåtta kver gang vi sko hente ballen på andre sia gjerdet. Tel slutt havna vi som regel i utmarka, mens vi venta på at slåttonna va over og høyet va tørka. Som alle veit va ikke han Adam så frøktelig lenge i Paradis. Mange ganga hadde folk klistra potetes-landan nesten heilt inne på stadionområdet. Det medførte at ballen havna midt inne blant mandel og gulløye, og det sko ikke eieran ha nokka av. Eg huske at enkelte klaga på poteteshøsten, førr de førbannade gutpøblan trødde alt ned. Men de fleste såg på aktivitetan vårres som nødvendig, førr då gjorde vi i alle fall ikke galt, som dem sa.

Uansett ka de voksne sa, heller ikke sa, det gikk ant å diskutere seg fram tel ei løysning førr at arbeid og fotball lot seg kombinere. No va ikke de her avtalan skriftlig, men i alle fall vi prøvde å overholde den muntlige kontrakten så godt som mulig. Det hendte ofte at både to og tre samlas førr å hjelpe en kompis sånn at viktige kampa kunne gjennaføres uten at man måtte ha med små reservespellera. Men av og tel måtte man prioritere en tur tel Løngseidet med hest førr å hente kraftfor, materiala heller koll. Det va ikke alltid at det blei regna som gyldig førfall, men då blei argumentet om at man trengte penga førr å klare å betale sin andel i den felles gummiballen som de største hadde kjøpt.

Ballen, ja det va ei utvikling på det området også. Vanlig fotball hadde vi nok sedd, men det å eie en sånn va det ikke kver mann forunt. Det starta med at de største gutan laga en ball av kraftforsekka. Lag på lag med tett snøring førr kvert lag, ga tel slutt en ball som faktisk hadde en ørliten sprett i seg. Kravan tel ballen blei med tia større, og då spleisa heile gjengen på en stor gummiball. Det va et stort framskrett, og ette kvert som fleire og fleire fikk tøysko, blei det liksom meir sving over teknikken, i alle fall førr de fleste. Men selvfølgelig va det òg på det her området nokken tørka som aldri kom lenger enn at dem va de siste som blei valgt når man ordna med dagens lag.

Rundt de førskjellige arenaene va det som regel gjerde, førr det va mykke meir husdyr den gangen. Som regel va det nettinggjerda med piggtråd på toppen. En gummiball som dett ned fra luften på piggtråden må nødvendigvis føre tel katastrofe, og det blei det og. Men det behøve ikke å stoppe en så populær idrett som fotball, og når man ikke hadde råd tel å kjøpe ny ball, va man nødt tel å pønske ut ka man sku gjøre.
Resultatet blei at man laga en passelig stor lapp som dekte hollet og vel så det. Så smorte man gummilim rundt hollet og på lappen. Derette tok man det indre av en sykkelventil og stakk den i hollet. Man pumpa opp ballen tel det va passelig med luft i den, og når det va gjort hadde man lappen klar, og i det samme man trakk ut ventilen la man lappen over hollet. Dermed va ballen like fin. Ti røde lappa på en ball va ikke uvanlig.

Man snakke no tel dags om at fotballen e blidd heilårsidrett. Vi speIlte fotball om vinteren også, men vi trengte aldri å brøyte banen. Den blei hårdtråkka av oss, men selv i dag kan eg ikke fatte at vi klarte å holde på gjenna lange snyvintra. Det tel tross førr at vi gikk lokale langrenn, tok spisspaden på nakken og gikk mange kilometer førr å måke hoppbakke, og holde på tel det blei mørkt. Alt det her klarte vi, endå vi hadde vannkjøring tel hus og fjøs, og også å sørge førr brendsel tel begge. På toppen av alt hadde vi skolen. Den va jo også tel plage, førr med den følgte lekse. Ette kampan va man nødt tel å stauke seg gjenna bibelhistoria, salmeversan og ikke minst katekisma. De andre fagan kunne man tel nød slurve ifra seg, førr dem trengte man ikke å lære utenat.

Når man no ser at kver einaste bygd har såkallte ballbinga, lagledera som e fullpakka av teori, dusjanlegg ofte med svømmehall og utstyr med firmanavn på, og sammenligne de her tingan med vårres aktiviteta, då fylles en gamling med litt stolthet.

Tel tross førr at gamlingan gleda seg over at vi hadde det travelt, rakk vi å utføre mange raid både i nepelandet, gulrotlandet tel naboen, i tellegg tel en rekke andre fantestøkka. Det kan vel heller ikke benektes at det av og tel blei nokka hakkate framføring når læraren absolutt sko ha alt samma ordrett. Allikevel klarte vi med diplomatiske krumspring å karre oss ut av kinkige situasjona med advarsla med trusla om karantene. I enkelte telfella klarte vi òg å overleve på dispensasjon med løfte om en kraftig førbedring. Så de her begrepan e ikke nokka nytt som dagens proffa må førholde seg tel. Vi hadde dem henganes over hauet allerede den gang, men vi hadde ikke hørt om dem og langt mindre førsto dem. Det ha eg oppdaga ette at eg ha fyllt søtti år.

Tel slutt tar eg med at førr enkelte va det klår beskjed om å holde seg langt unna fotballen. Derførr va det ikke uvanlig at høyrebekken heller senterløparen måtte gå midt i kampen når en meget vred far sto på sidelinja, rød i ansiktet med trussel om husarrest heller det som va endå verre, juling.

Men fotballen vårres overlevde, og nye rekrutta strømma tel. Dem fikk tel og med oppleve å få spelle med ordentlig fotball. Derførr blir overskrifta tel positive tanka førr meg.

----------

forord tel fortellinga

Brødrene ved våres foreldres gravsted på Lyngseidet, 1. juli 2000 (23)

Roald, meg og Nils