17. okt. 2015

33.

Kverdagen

I kverdagen dukke det opp mange ting,
og ka man kan møte rundt neste sving.
Man leite og leite ette tegn,
blir det solskjenn i morra heller blir det regn.

Folk blir stressa i kverdagens jag.
Lage seg problema kver einaste dag.
Selv pensjonista lar seg lokke med.
Det e nokka som gneg og gjer aldri fred.

Man sko ha tadd lærdom fra den tid,
då folk hadde tid tel å ta seg fri.
Nabobesøk uten tanke på anna.
Arbeid og fritid va sammenblanda.

Det ser ut tel at folk no må leve med.
Å leve naturlig, e farlig det.
No må man ut og det må skje fort,
ellers får man ikke arbeidet gjort.

La kverdagen følle naturens lov,
kroppen må ikke bli utsatt førr rov.
Viktige gjørmål må gjennaføres,
men kverdagens terapi må ikke røres.

---------



3. juni 2015

32.

Postkveld

Det e fullt på butikken når posten ska komme.
Dem e der alle, men ingen vente brev.
Det e røykfullt og tettpakka luft i rommet.
Man treng en liten pause ette dagens strev.

Det prates om mangt, meininga e mange.
Fiskeprisa, fisketien og om ditt og datt.
E man arbeidslaus blir dagan lange.
Nokken e fortørna over kommuneskatt.

Klientellet har kver sitt politiske ståsted.
Ette kvert kommer alle nyansan fram.
Hårde ord og uttrøkk gjer politisk ufred. 
Uten dem ville kvelden ellers blidd tam.

Et uhøvelig ord mot mann og parti
gjer tenning, og diskusjonen e i gang.
Ingen mann heller nokken politisk vri
slepp unna, så kvelden blir uendelig lang.

Dem som e nøytral prøve så godt dem kan
å snakke om vind og vær blant anna,
men diskusjonen e nok heilt uten plan, 
så dem går heim og e lyn førbanna.

Når loddan tel vekta på disken hoppe,
meine nokken at det tide å ta kveld.
Enda e det nokken som ikke vil stoppe,
dem vil ha det siste ordet selv.

Kulturkvelden e over, den slutta brått.
Argumentan va utbrukt, og kjeften blei tørr.
Posten e opplest, og de fleste har fått
diskusjon og avisan, no e dem i humør.

------------



21. apr. 2015

31.

Nordavindssommar

No ga dem meldt solskjenn og varme i dagevis,
avisan og meterologan på kver sitt vis.
Værprofetan e taus, dem kan ikke anna.
Som mange ganga før e spådomman stranda.
En ting e sikkert; nordavinden tone,
forståsegpåeran love og vi må sone.

Tolv-tretten grader ska man slett ikke forakte, 
selv om mange på tjuefem grader jakte.
I solveggen får man en liten smak av sommer, 
tel å bygge oss opp mot vintern som kommer.
Vi ha sedd han sånn så mange ganga før, 
ka tid spakne han, e det mange som spør.

Den nordnorske sommarn har fleirfoldige sie,
 men først må vi legge bak oss mange rie.
Reinkalv og pinseria, og all naturens mangfold,
gjør at vi godtar at han spelle i både dur og moll.
Varm sommarvind og seimølja e mangelvare, 
men vi står han av, så det e ingen fare.

--------



25. mars 2015

30.

Havskodde

Det hende at man en fin sommardag 
søynes å merke et iskaldt drag,
 og kvite skydotta ifjellan man ser.
Det e et tegn på at det e nokka som skjer.

Først høre man båta som tute.
Man lure: -E det hendt nokka der ute?
Det iskalde draget e fortsatt der,
selv om det e strålanes sommarvær.

Så ser man veggen som sig sakte inn. 
Fjell og holma blir pakka inn.
Sola e i ferd med å miste makt.
Naturen lune i all sin prakt.

Så e naturens omkalfatring gjort.
Innhylla i gråull, man ser ikke stort.
Trøsta e at man kan lite på
at bakom skyan e himmeln blå.

-------



28. feb. 2015

50

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Det glømte folket
Før oss som e voksen opp i ett eller anna fjorholl i Nord-Troms, e det ei gåte kor det e blidd av alle de norske som bodde der før i tia. No tel dags bor det berre sama og kvæna det, som i mange telfella ønske seg sugerør i statskassa.
Vi va nok både det eine og andre den gangen òg, men då va det ingen som ville vedgå at dem telhørte det såkalte kommagfolket. Då va det liksom fint å være nordmann. Og så va vi så ærekjær at det å tigge om penga fra det offentlige va så skammelig og nedverdiganes at det betydde et liv i evigvaranes skam, hvis det kom ut.

Eg førr min del, trur no sånn passelig på det her med rasemessig telhørighet. Vi ha vært og e ei herlig blanding av alle mulige gena og krysninga. Hvis vi starte langt tilbake i tia, den gang Djengis Khan herja på det verste, hadde han hesta som det påståes e opphavet til Løngshesten. Hvis vi tenke lengre, e det vel ikke usannsynlig at nokken av hannes folk lurte seg ut av geleddan, og sådde sine frø hist og her, og enkelte havna her i utkantan. Om nokken av den grunn kan kalle seg asiat, e no vel heller tvilsomt.

Så kom det òg tørrfisk-kjøpera og vrakera fra Bergen hit opp. Dem va no vel ikke berre interessert i tørrfisk, så vi kan ikke se bort fra at vi har en del Hanseata i fjordhollan, selv om man ikke høre samisk heller kvænsk med bergensk tonefall. 

Ei anna gruppe som åsså kan ha påvirka vårres gena, va de såkalte Pomoran. Dem kom med sine lodje med mel og andre matvara som dem bytta tel seg mot fisk. Det høvde seg vel at dem bytta tel seg, heller tok andre vara enn fisk, sånn at nokka blei ligganes telbake ette dem åsså. 

Selv om vi va godt utstyrt med blåsera, lesera og andre førståsegpåera, trengte vi både doktora, presta og andre embetsmenn. Enda om mange av dem va tvangssendt hit opp førdi dem hadde gjort nokka galt heime, blei dem en naturlig del av befolkninga. Her oppe fortsetta dem sine gode gjerninga, i noen telfella førr gode, sånn at en del gena enda svømme omkring i fjorda og sund. Det e vel naturlig å frita presta førr sånna mistanka, men eg tør ikke frita heller mistenke dem høgt, førr det kunne nok hende at nokken av dem åsså va interessert i et sosialt liv under skinnfellen.

Av andre blodfornyera må vi ta med handelsreisende og skrepphandleran. I tillegg kom det mange emissæra, men av naturlige grunna e det vel nokka dristig å ta dem med i det her regnestøkket. Men eg e frista tel å tru at dem holdt mange sorta oppbyggelsa i bygden.

Når i i tellegg va velsigna med innvandring fra dalan sørpå og en masse gruveslusk som setta sitt preg på bygden og i særdeleshet helgefestan, då e det nokså klårt at dem e medansvarlig i den rasemessige førvirringa som no herske. 

Så va det det her med de lokale rasan. Dem blei meir og meir innfiltra i kverandre. Dem såg ikke ette ka slags blod som flaut gjenna åran når dem sko ha seg livsledsagar heller et meir tilfeldig eventyr. De fleste gangan kunne det være av kjærlighet, men åsså andre behov som førte tel blodsblanding. Sånn va det den gang, og sånn e det antagelig åsså i dag. På ett område skapte det irritasjon førr den lokale rasen. Det va når anleggsslusk heller nothunda prøvde seg på de lokale skjønnhetan. Då kunne både stein og kniva komme fram, men i mange telfella nøtta det lite, førr ette ei tid blei en ny innbyggar med ukjent blod født. 

En anna teori i materien e at det kunne ta opp tel tre døgn med lokalen tel byen. Alle slags folk va ute å reiste, så ka som skjedde på lugaran heller på endre egna plassa, veit man ikke. Allikevel e det vel ikke tvil om at elskov i sjøgang forekom ofte. 

No ska eg ikke benekte at det kan finnes folk som kan slå i bordet med ei rein slektstavle, men de fleste veit antagelig ikke kem dem e og heller ikke ka morsmålet e. Førr som oftest blei det snakka tre språk og mange dialekta som lånte ord fra kverandre.

Ette det eg meine e nord-tromsingen nokka av det reinaste som finnes, førr han/ho har trulig alle de her genan i seg. Og så har dem opp gjenna tien hadd et fellesskap i kampen mot naturkreftan, uår på land og hav og vikkevis med landvindskuling, som igjen ga tid tel å dørke det sosiale livet på alle områda. No va vel ikke nord-tromsingen meir umoralsk enn andre, men man kan ikke se bort fra at lange uværsperioda va nok til å fjerne eventuelle rasemotsetninga, med det resultat at det blei knøtta mange nære førbindelsa, både legalt og illegalt. 

Med de her tankan som bakgrunn e det naturlig å hevde at alt snakket om urfolk i fjordan berre e et førsøk på å hevne gammel urett. I kunsten har dem et uttrøkk som heite surrealistisk, ka no det måtte bety? E det det vi oppleve no?

No får dem som varte opp med rein stamtavle få den statsstøtta dem meine å ha krav på, men ikke bruk storparten av befolkninga som alibi når man tar kopiblyanten fram førr å regne prisen på de forskjellige genan. 

------------


30. jan. 2015

49.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Mølja
Dagligspråket vårres har fargerike, men også spesielle ord og uttrøkk som enkelte ganga kan bety så mangt, men har samme betydning. Hvis man høre på en kar som ha vært på en bygdefest kor det va endel slossing, uttrøkke han seg omtrent sånn her: "Det kan dokker tru guta, at sånn mølje ha eg ikke sedd på lenge."

Hvis en søring i tømmerskogen ska lage seg mat, så steike han flesk med nogot attåt og kalle det førr mølja, nokka vi her nordpå flire tel og meine at det ha ikke logge ved sia av mølja engang. Nei, takke oss tel det som virkelig e mølja. Men ka e no det?

Men ka sei vi når det e nokken i vårres omkrets som koke kjøtt og bein, døppe flatbrød i krafta og kalle det førr mølja? Bli dem utstøtt fra det gode selskap eller får dem en slags dispensasjon tel å bruke ordet? Eg trur at vi som opp gjenna åran ha spist den retten (selv om det ikke va det første man spurte ette) må innrømme at den høre tel i kategorien mølja.

Dem som ha vært på lofothavet, utførre Vesterålen, Senja og kanske utførre Arnøya eller på en eller anna måte e kommen i kontakt med skrei, lever, rogn, maga (to sorta) og flatbrød, får et himmelsk uttrøkk i auan og et vokabular som ikke strekk tel. Ja, selv gamle pensjonista reise milevis i samla flokk førr å få en smak av den, ette demmes meining, denne himmelske retten. Det verste e at ungan får seinskada, førr når dem bli voksen får dem samme uttrøkket i auan som forfedran, når dem et skreimølja.

Men det som e det merkelige e at når nokken av de her karan ha vært en tur på auarsklakken å drogge stor feit og fin auar med smellfeit ister. Då skjer det nokka med dem. Då invitere dem kompisa tel møljekalas. Enda merkeligare blir det når selskapet unisont ærklære at auarsmølja e mølja med store bokstava. Det kan ikke regnes som vingling, men dårlig hukommelse.

Men vi e ikke ferdig med kjærlighetsæklæringan tel mølja. Ut på sommaren når seien ha ette seg opp sånn at han ser ut som ei nise, då begynne en ny sesong. Då e karan ute ette seimølja. Då ha dem glømt all lovprisningen av andre møljetypa. Ette å ha vorre ute i poteteslandet og funne nypotetes, og den sammen med nytrukket sei med kjempelever, e det det som gjeld. Alt anna e glømt.

Men når de samme karan sitt i fjæra med ei gryte fersk sei og lever som bli kokt i sjøvann, kan dem ikke komme nærmare himmelen. Då e mølja mølja, og ikke nokka anna. Det e toppen på ka dem kan nyte i livet. Det finnes ikke tvil i demmes sjel at det e den største gourmetiske opplevelsen dem nokken sinne får oppleve.

Man sko tru at mølje-entusiastan ikke har fleire alternativa tel dem vi ha vært inne på, men det e feil. Det finnes nokken få som av en eller anna grunn absolutt vil ta med et siste alternativ. Det e ikke mange som sverge tel brosmelever, men dem finnes. Dem gjør ikke stort av seg utad, så det e vanskelig å se kem det e, men eg veit at nokken av dem e med i den klubben som elske alt av mølja fra havet.

Mølja? Bortsett fra det første eksemplet må man vel kunne fastslå at alle de nevnte grenene av mølja har rett tel å samles under en paraply som heite mølja. Enkelte entusiasta vil nok prioritere i rekkefølge, og det e greit, men felles førr dem alle e at man bli mett, og då e hensikten oppnådd.

-----------


22. des. 2014

48.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Nissen
Mitt forhold til nissen e vel ikke av det man kan kalle førr overbevisanes, bortsett fra at eg ha vikariert før den såkalte julenissen ved enkelte anledninga. Når eg sei julenissen, førklares det med at i min verden e det to sorta nissa. Det e den nissen som leve heile livet i fjøs og på låve, og den som bor ute i periferien, enten det no e på Nordpolen heller i Storhaugen. 
Enkelte framstille den norske nissen som en brautanes fyr i lang rød kappe med ei messingbjelle i handa, og som sei: Ho-Ho. Den karen har ikke nokka i den norske eventyrverdenen å gjøre. Han førnærme den norske folketrua og rokke med den norske nissens tradisjona.
No har eg ikke nokka vitenskapelig dokumentasjon på nissans klesdrakt, levemåte heller adresse, Men i min eventyrverden har eg ei klår forestilling om at dem finnes og har kver sine oppgava. 

Fjøsnissen leve sitt liv sammen med katta og e en nøysom og pirkate kar som ikke like rot og slendrian. Hannes oppgave e å se at alt fungere og at dyran på gården har det godt. Han passe på at de firbeinte får godt stell og tar seg av syke dyr. Han trøste òg når nokken har det trist. Gammel folketru og tradisjona passe han på, førr på en skikkelig norsk nissegård e det ikke rom førr slendrian. Redskapa og andre ting ska ikke ligge å slenge på gårdsplassen. Alt har sin bestemte plass i nissen sitt system. Gammel folketru sei òg at redskapa og andre gjenstanda må stå inntel veggen på juteaften, førr dem som farte ute den kvelden har det travelt, og hvis dem blir hindra blir det trasige tie. Det e fjøsnissen klår over, så på de gårdan som har nisse e alt reint og ryddig på julekvelden. Tel gjengjeld førr alt arbeidet ska han ha julegrøt med rosiner, sukker, kanel og et diger smørøye i midten, servert på låven julekvelden. At nokken gårda ikke har fjøsnisse kommer antakelig av at man ha glømt tradisjonen med grøt tel nissen. Fjøsnissen e en grei kar, men e det nokka han ikke like, då går han. 
Klesdrakten tel fjøsnissen kan ikke sammenlignes med julenissens. Eg ser førr meg at han har varme og solide heimelaga klær. Dem e ikke fagerik, men gammel fjøsnissetradisjon tellate at nisselua og strømpan har duse og naturlige farga. 
Alt i alt kan man nok kalle fjøsnissen førr en solid arbeidskar. Han gjør alt arbeidet som husbondsfolket ha glømt å gjøre, både ute og inne i fjøs og stall. Det gjør at både menneska og dyr trives. Selv om han har sine bestemte meininga og krav, høre han tel både i fjøs og stall, og i min eventyrverden. 


I motsetning tel fjøsnissen e julenissen en meir fargerik og åpen person. Han bor der ei bestemor, en bestefar eller andre førtellera bestemme. En myte førtelle at han bor på Nordpolen, men det kan diskuteres, førr alt avheng av kem som førtelle og den bygda vedkommende bor i. Så han kan like godt bo i Storhaugen eller Langbakken. Han har stor familie og framkomstmidlan hannes variere også med førtelleran. Men han kommer alltid fram på julekvelden. Eg ha hørt at han bruke reinsdyr, geitebukk, snyskuter trøsykkel og andre framkomstmidla. Ja, eg veit med sikkerhet at han òg ha brukt bil, men det veit ikke førtelleran.
Julenissen sine oppgava e å bringe ut julegava på juleaften. Han ska vistnok åsså føre kartotek over snille barn. Så førtelle nokken at han har eget verksted kor heile familien arbeide, Han ska òg være forbilde og gjøre folk gavmilde og kontaktskapanes. I likhet med fjøsnissen e han glad grøt, så han stikk nok innom låven på julekvelden. Kvert år før jul e julenissen å treffe, ikke berre på julaften, men nokså lenge før jul. På butikka, kjøpesentra og butikkvindua e han et symbol på en heilt anna verden enn der han i virkeligheten starta. Litt anna misjon har han i førjulstia når han stikk innom barnehaga, gamlehjem eller på veldedighetsbasara. Han kan brukes tel så mangt, den karen.
Tradisjon og folketru kreve at klesdrakten tel julenissen ska være fargerik. Eg ser han førr meg omtrent sånn: Rød nisselue (varemerke for nissen), rød trøye, blå bukse, røde strømpa og rødt/kvitstripat skjerf, og sia eg stamme fra komagfolket sitt rike e komaga det selvfølgelige fottøyet (men han får sjølsagt lov tel å følle moten).
Selv om julenissen e importert, e en grein av julenisseslekta blidd så ekte norsk at den e tadd med i folkesjela, enda den ikke e i slekt med folketruas fjøsnisse. Men dem har det tel felles at begge i utgangspunktet står for det gode på kver sin måte.


Eg håpe inderlig at vårres fjøsnisse og den norske greina av julenisseslekta fortsatt får bestå. Så mi henstilling tel riksantikvaren e at dem må fredes. Og for arbeidsplassan sin del må vi vel òg godta den kommersielle nissen med hannes skrøpeligheta. Det blir en kunst å holde de her nissegreinan fra kverandre, men vi får prøve så godt vi kan. 

God jul


------------