28.

Vårtegn

Ka ha skjedd i natt mens vi sov? 

I går når vi la oss va det nordvest og kov. 

Gråspurven kvitre, det e vår og danse. 

Det kjennes på luften, det må du vel sanse.

Den karen ha kvitra om vår mang en gang. 

Dryp det av taket i januar høre man sang, 

som fortelle om vår sånn smått om senn, 

men så slamre nordvesten døra igjen.

Et ørlite vårtegn fikk eg en dag i februar, 

då landvinden blåste over fjell og skar. 

Skjura bar kvista tel nermaste tre og skvatra: 

-no vil eg ha bjørka mi i fred. 

Tidlig i mars hørtes måsen sitt vårmål, 

nokken kalte det førr skrik og skrål. 

Men når havellas vemodige sang kom inn, 

tentes en ørliten vårgnist i mitt sinn.

Tjelden, den elegante herremann, 

25 mars, dau eller lewanes på Loppasand. 

Snytitinga i april høre også med i min vårrevy, 

selv om det kommer èn meter sny.

Eg vente på fleire, men no e det våres vår. 

Sånn som han ha vært kvert einaste år. 

Kuling og snyfokk med sørpe og regn. 

Forventningan stig med kvert einaste tegn. 

En velkommen gjest, en svart kvit kar, 

med en stemme som få andre har. 

Omtrent midt i mai kommer gjesten. 

Fluesnapparn overtar og ordne festen.

Våran ha kommen og våran ha gått. 

Eg ha sedd dem, både i stort og smått. 

Ingen va like, men ga oss det samme, 

den lyse sommarns evige flamme.

-------- 

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt"

45.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Sosialisme

Når eg no skal gjenskape et innlegg eg ha hadd i avisan førr mange år sia, kreve det en begrunnelse førr at eg kanskje høres bitter og skuffa ut. Bakgrunnen førr det her innlegget starta allerede då eg va guttunge og vokste opp på Mellemjord. Det va endel fattigdom, særlig før krigen, så folk va opptadd av å få betre kår. Det igjen skapte politikera og politisk interesse.

På butikken hannes Isak Øvergård (Mellemjord Handel, som den heita) va senteret førr politikk førdi handelsmannen va topp aktiv politikar. Den gang besto klientellet på butikken av arbeiderparti-folk og kommunista med et par innslag av venstre og høyrefolk. Når dem så møttes på butikken førr å vente på posten, høre siste nytt, fisketien og diskutere politikk, sei det seg sjøl at det blei vårres lille kultursenter. Når en politisk bemerkning plutselig blei slengt ut va det ikke lenge førr loddan tel desimalvekta hoppa på disken.

Vi som va unga blei vant tel det her, så vi merka ikke så mykke tel det. Men det ser ut tel at eg allikevel e blidd mljøskadd førr det e ikke tvil om at mitt samfunnssyn og politiske syn e blidd farga av miljøet.
Når eg som voksen opplevde at politikera fra mitt eget parti begikk grove overtramp når det gjaldt å mele si egen kake og korrupsjon ette kvert syntes å bli godtatt, va det slutt førr mitt vedkommende. Eg klarte aldri å underkaste meg partipisk så det va tel det beste at eg ikke blei med videre. Derførr skreiv eg et støkke i avisan og her e det:

Moderne sosialisme

Min første befatning med politikk fikk eg i en landhandel på Mellemjord i Lyngen. At eg sko ta farge av de teldels hårde diskusjonan som pågikk mens kallan venta på posten ante eg ikke då, men det e klårt at eg blei merka førr livstid.

Butikken, som vi sa, va et lite kultursenter i bygda. Her møttes man om kveldan ette at kveldsfjøsstellet va unnagjort og man ville ha litt avveksling fra garnbøting og andre gjøremål. Det brukte å begynne pent og førsiktig, alt ette kem som va telstede. Det va førr det meste arbeiderpartifolk og kommunista med innslag av et par høyrefolk og like mange venstre-sympatisøra. Utskiftinga forekom sjelden, men det merkas når nokken va vekke. Det va òg nokken som ikke va poltisk interessert. Førr dem va det viktigare å få posten. Regissøren va døktig, han visste ka slags knapp han sko trøkke på når daustilla inntraff. 

Førr oss unga betydde de her treffan ikke nokka, men når man over et lengre tidsrom hørte argumenta og at en part får problema enkelte ganga, sa det seg sjøl at man registrerte det og ette kver blei forma ette omgivelsan.

Ette kvert som utviklinga gikk blei det slutt på kulturkveldan. Posten kom tidligare og fleire fikk fast arbeid. Tidsnøa begynte å gjøre seg gjeldanes, og ikke minst at folk fikk meir penga i mella nevan førte tel en fremmedgjøring av miljø og menneska. Man va ikke så avhengig av kverandre lengre, og begynte å få ferdigtygd politikk gjenna radioen. Ette kvert blei man voksen og reiste ut, og av den grunn kom bort fra miljøet.

Men eg førr min del ha aldri klart å kvitte meg med min politiske barnelærdom. No e vel den antakelig nokka utvanna, den som all anna barnelærdom, men eg e endå i stand tel å kalle en krakk førr en krakk.

Det kan man i mange telfella ikke seie om de moderne politikeran, det være seg på topplan heller i nærmiljøet. Man gjer gjerne avkall på sin overbevisning hvis man ved det kan få et ekstra politisk bein å gnage på. Og det politiske beinet (muligens fleire) bruke man på en sånn måte at man fjerne seg bort fra grunnfjellet i politisk sammenheng. Førr i mange telfella blir politiske bein og posisjona brukt på en skammelig måte. Man utnøtte sin posisjon tel å mele si egen kake, og det verste av alt e at sosialistan går førre med et godt eksempel.

På kultursenteret i den lille butikken va sånne menneska ikke mykke verdt. Førr ikke å snakke om sånne parti som støtta sånne typa og stilte som garantista førr dem. Uansett parti heller gruppering, akkurat den sia av politikken va det ikke uenighet om i vårres verden. No e det dessverre en realitet, sjøl i lokale partilag, der det e viktigst å få være med, uansett pris.
Kan hende e det tia som ha utviska de politiske skjellelinjen, og som gjør at de politiske partian ha fådd førr mykke vatn, og av den grunn ha mista konturan.

Men tel sist e det menneskan bak partian det kommer an på, og når man ikke ha lært å bruke kart og kompass på en riktig måte, ja da må det gå galt. Misførstådd sosialisme, ja alle misførstådde meninga og teoria ha ført tel så mykke elendighet i verden at no må varselklokken begynne å ringe, sjøl førr den mest hardbalne politikerspira, men òg førr de garva gutan som trur at dem e nokka. Bli som onga og begynn på nytt. Det e ingen skam å snu.

-------------

forord tel fortellinga 

44.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Språk

Først må det understrekes at eg ikke e språkmektig. Eg har prøvd å bevare dialekten eg vaks opp med så godt som mulig. Noen engelske glosa fikk eg med meg fra framhaldsskolen. Man hørte jo tre språk i oppvekståran uten at man fikk nevneverdig med seg, iallefall av kvænsk, men litt mere fra den samiske dialektvarianten. Det fantes så utrulig mange innslag av dialekta og miljøbetoninga som man måtte måtte forholde seg til, alt ette kor man jobba eller kor man va.

I Lyngen på strekninga Koppangen-Furuflaten med avstikkar utover Kjosen, va det et hav av dialektvarianta og uttrøkk avhengig av kor enkelt slekt kom fra og lokale ord og uttrykk som hadde gådd seg til gjenna fleire tiår.

Militært språkbruk har vel de fleste av mannfolkan opplevd, både i den offisielle delen og på brakka. Spesielle ord og uttrøkk, og ikke minst seremonia, har prega militærlivet bestandig. Den daglige tjenesten kunne nok òg by på utfordringa, for der måtte man uttale seg kort og konsist som det blei sagt.
Brakkelivet kunne nok òg bli nokka kronglate, især når man e tolv mann med hver sin dialekt og bor på samme rom. Det fikk eg erfare på Mineberget i Fredrikstad. I en gammel tyskebrakke bodde vi tolv mann på ett rom. Der va det elleve andre dialekta å forholde seg til. En kar fra Bøverdalen og en fra indre Sogn hadde eg store problema med.

Kvert yrke har òg sine spesial-utrøkk, nokka som hete term. Ette kvert som man skifta jobb måtte man lære seg nye uttrøkk og vendinga. Den største omveltinga førr meg va da eg begynte i posten. Da ble eg kjent med det offisielle språket som brukes av høytstående byråkrata. Da blei det språklige utfordringa, særlig når det gjaldt oppgava i forbindelse med utdanning. Selve ordbruken virka grei, men man måtte gå store omveia før å få med seg betydningen.

Ord og vendinga kunne oppfattes forskjellig. Det va ikke sikkert at mine arbeidskamerata i Finnmark oppfatta mine språklige skrøpeligheta på samme måte som folk sørpå.

Vi bodde over tredve år i Olderdalen, og den dialekten de hadde der va endel forskjellig fra min. Det gjaldt særlig ord og utrøkk brukt i samme anledning som meg. Men der, som i Lyngen, e språket farga av tre stammas møte; med familie-varianta av dialekta.

Enkelte menneska har uhyre lett førr å skifte dialekt. Noen som fløtta sørover trengte bare noen måna før man begynte å knote fordi de skjemtes over sin nordnorske dialekt, mens andre gjorde det ubevisst.

På Solhov folkehøgskole va nynorsk det språket man ønska at alle skulle bruke, men vi som brukte bokmål fikk ha det som våres som hovedspråk. Allikevel stauka vi oss igjenna Ivar Aasen sin språkvariant på en måte som gjorde at vi ikke fikk trekk i karakteran.

Det e ikke alltid like enkelt å takle språkproblema når ingen av partan har valgmuligheta. Det fikk eg erfare en gang på postkontoret. En busslast med spanske kvinnfolk, kor endel av dem absolutt ville kjøpe et frimerke av alle de verdian vi hadde. De snakka bare spansk, og eg prøvde med alle de internasjonale uttrøkkan som kom førr meg. Det tok si tid før vi va kommen igjenna prosessen. De lokale kundan kom og gikk, og vi jobba febrilsk med å få avslutta handelen. De lokale kundan kom tilbake og eg måtte bare beklage mine dårlige språkkunskapa. Då va det en av naboan kom med en replikk som letta på trøkket. Prøv med samisk, sa han.

Med Tre-stammas-møte e det naturlig at i bygde med tre språk vil de her ettekvert låne ord fra kverandre. Derførr har det finsk/kvænske lånt litt fra samisk og omvendt. Allikevel opplevde man at når noen snakka våres kvænske dialekt i Finland, blei vedkommende forstådd, og våres samiske dialekt blei forstådd i samiske omåda. Så den moderne tia ha skapt unaturlige skillelinje i områda av Tre-stammas-møte-distriktan.

På forskjellige reisa og arbeidsplassa blei det mange nye ord og uttrøkk som man måtte forstå og forholde seg tel, for på anleggan va det folk fra heile landet. Va man på stolperøysing på finnmarksvidda i lag med nordmøringa, måtte man vite ka ei dreft va. Det va steinkile som vi låste stolpan med. På tømmerhogst i Østfold fikk man vite ka et hælvt tjau va. Det va nemlig ti. Det her va bare eksempla på ka man kunne risikere å høre rundt om i landet.

Det norske språket har utallige varianta, nokka som e naturlig i det langstrakte landet våres. I tellegg har vi kråkespråket og røvarspråket, som vi brukte som barn. Så har vi nokka som hete kroppsspråk, og nokka som kalles språkforderving, så skulle det meste være tadd med.

---------

forord tel fortellinga

70-årsdagen, 2003 (31)

43.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Det her skreiv eg i 1985, den gang det va krise i fjordan og på kysten. Då folk som rodde på fjorden førr å få ei kokning fisk, enten det va med garn, lina eller juksa, og som ikke va fiskera, blei uglesedd og tel og med jaga på land med trussel om anmeldelse. Det va så galt at folk ikke fikk gje kokfisk tel naboan engang.

Taperan

Det ha i moderne tid dukka opp førskjellige uttrøkk som betegne en oppstått situasjon, og som plassere folk i ei egen gruppe. Fjord- og kystbefolkninga e ette kvert havna i den gruppa man med overbevisning kan kalle førr "taperan". 

Kem som har ansvaret førr at et av de mest strevsomme og nøysomme folkegruppan e havna i en sånn situasjon, kan diskuteres. Men det e ikke tvil om at det e fleire som må ta skylda, sjøl om alle dem som har ansvaret bedyre si uskyld. Tråleran sei klart og tydelig nei, og det samme sei reketåleran. Sildesnørperan og seisnørperan riste på hauet og sei: -nei, det e ikke vårres skyld. Det ser ut som om juksa, garn og linekallan som tross alt ha fådd ei lita kvote som avlat fra myndighetan, blir mistenkt. 

Heilt nede på skalaen finn vi ei gruppe som e ustøtt av det gode selskap og synes å ha blidd syndebukka førr at havet e nesten tømt. Det e alle dem som i kombinasjon med andre gjøremål ha klart å holde Hypoteken, Landbruksbanken, Husbanken og Sparebanken på avstand ved at dem ha ha hadd fjorden å ty tel. No må dem lure seg ut på fjorden førr å stjele seg kokfisk. Indirekte e det da de her sliteran ha fådd skylda førr elendigheta. Det tel tross førr at myndighetan og representantan før de aktive redskapan godt veit kem som ha tømt havet. 

Eg e ikke fiskar no, men ha hadd det som levevei i minst ti år. Eg ha vært med på å måkke fiskeøngel på havet ette nokken hal med reketrål, vært med på å levere grønnsporing tel sildoljefabrikkan i Øksfjord og Tromsø. På Nordkappbanken var det store skavla av småfisk ette tråleran. Førr ikke å snakke om sildeyngel som det gikk ti av i ei fyrstikkeske. Alt det her ha eg både vært med på og sedd med egne aua. 

Derførr e det bittert å oppleve at ingen tar anasvar, men rope på høgare kvote. Ka skal menneska som alltid har henta sin lille andel av havets rikdomma i slit og nøysomhet, si? Med et pennestrøk e dem flerra av kartet og blir kjeppjaga på land. Det spørs hvis myndighetan virkelig gikk inn i lovverket, ka dem ville oppdaga da. Det er nokka som heite hevd. Eg trur at juksakallan va dem som kunne slå i bordet med nokka så fint som lengst ansienitet. Og der spørres det ikke ette A og B blad i fiskerimantallet. Tråleran og snørperan måtte pent stille bakerst i køa. 

Kor lenge skal en sånn diskriminering av ei folkegruppe vare? E det førberedelsa tel ei ny evakuering som e i gang? Politiske krefta gjorde jo som kjent et mislykka innspill for kort tid sia. Fiskeridepartementet forberede seg på folkekonsentrasjon på vestlandet ettesom dem ga fleire telleggskvote dit enn retningslinjen dem sjøl hadde laga. E det mannen nordfa som ska være evakueringssjef? 

Eg e ikke lenger avhengig av å fiske førr å holde det gåanes, men ror gjerne ut ette kokfisk. Det ha eg gjort i førti år. Det e usannsynlig at eg ror i femti år tel, men ror gjør eg så lenge eg klare uten å spørre om lov. Det håpe eg at dem som virkelig treng det gjør, så får vi heller ta ei kronerulling tel eventuelle bøter.

Forleden snakka eg med en eldre mann som sa omtrent det her: "Vi ønske ingen bort fra havet, men alle må vise respekt førr naturen, samtidig som dem ikke glømme solidariteta. Nokka enerett kreve vi ikke, men vi kreve at vi blir behandla på lik linje med andre". 

Det vise at fjord- og kystfolket enda har litt igjen fra de hårde tredveåran då en kasse fisk fra Lofoten skapte glede i heiman. Har landet råd tel å radere de her menneskan vekk fra fjordan og kysten? 

-----------

forord tel fortellinga

42.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Før i tia og no teldags

Førr oss som ha opplevd før i tia og no teldags og ha sedd utviklinga, e det all grunn tel å stoppe opp førr å tenke. På en rekke områda e førandringan så store at man sko tru at det ikke va samme sak.

Ta no førr eksempel politikken. Før i tia diskuterte man politikk med en og anna kraftsalve No tel dags e man ikke så opptadd av politikken, men meir interessert i kem motstanderan ha hadd sex med og ka kjerringen demmes sei tel det. I moderne politikk kommer det av og tel menneskelige uttrøkk som vise at den normale sia av politikken ikke e heilt død, som førr eksempel "sauan e allrighte dyr". Selv det e nok en del forfina, førr i gamle daga hadde man ikke utenlandske ord å ty tel. Man brukte heller kraftigere uttrøkk førr å understreke alvoret. To eksempla som vise at skjellelinjen i politikken nok va større den gang enn no: En venstremann sa det sånn. "Nordlys lyg som hesten trave". På en kveldsåpen butikk i heimbygda mi small en fiskarneve i disken med følgende kommentar fra eieren: "Det e sant, førr det sto i Nordlys". Når så mange politikera no plutselig kommer ut av skapet ette at dem e sikra levebrødet førr en heller fleire perioda, det og i skarp kontrast med gamle daga, då dem ikke torte å kommet av skapet, hvis dem overhodet hadde nokka skap å komme utav.

Det man kalle kultur e ei anna sie med før i tia og no teldags. Den gang va nesten all kultur basert på underholdning. Det va viktig, førr dagan va så full av alvor at folk hadde behov førr å ta en utflukt i en anna verden. No teldags dreie nesten all kultur seg om å lære. De einaste som virkelig vise fram ei menneskelig sie e dem som lage lokal-revyen og enkeltpersona som ikke tar seg sjøl så høytidelig. Dem ha innsedd at folk treng nokka i kverdagen som ikke e fullpakka av lærdom og advaranes peikefingra. Det starte allerede i barnehagen, og i mange tilfella ska ikke ungen klatre i buske heller på en stein, førr det e fali det. Og hvis dem ska leke må det være nokka dem lære av. Alt ska være ferdigtygd når dem ska ut og møte verden. Sånn fortsette det videre i livet. Man ska lære av alt enten det e et teaterstøkke heller fjernsynsprogram. Filman no tel dags overser eg heilt, førr det e slutt på romantikken. No e det revolveren og fantasifigura som ska fortelle oss kordan verden e. Vi hadde no helst sedd at vi rei inn i solnedgangen med kjæresten foran på hesten. Når man ser på religiøse program sko man tru at Vårherre ikke forstår norsk, førr dem søng på engelsk. Vi som e gammel og ikke ha lært så mange språk sitt som spørsmålstegn med åpen munn, førr selv om melodien e fin klare man ikke å vri på kjeften sånn at det blir engelsk av det. Men eg e overbevist om at når de gamle som levde før oss ba så skjønte Vårherre ka dem sa, og eg trur no ikke at han ha glømt norsk selv om modernismen ligg som ei svøpe over alt vi foretar oss.

Selv om kulturen vårres den gang va begrensa, hadde vi allikevel en kultur å førholde oss tel. Vel nok va den simpel ette nåtias begrepa, men vi visste ikke av nokka anna vi som vokste opp i utkantan. Om vi ikke lærte så mykke av den, så blei det nokka av de fleste av oss. Vi lærte å arbeide, og de fleste av oss lærte òg å oppføre oss som lovlydige borgera selv om alle tallan på selvangivelsen ikke alltid va i samsvar med virkeligheta. Sia det va så mange som prøvde seg blei det betrakta som hobby og ikke som ulovlighet.

Det e utrulig at vi ha klart å tilpasse oss en del av det som e dytta på oss fra før i tia tel no teldags. Det finnes enkelte ting vi aldri gjer slepp på, og det e trua på at vi hadde det mykke betre då vi vokste opp, enda vi berre hadde èn lærar i alle fagan, og gikk kver fjortende dag på skolen, og starta arbeidslivet med å ta opp potetes før tre krone og femtiøre dagen og veivesentariffen va langt under 2 krone timen. Vi fire ikke èn tomme på det tel tross at vi får lønn den tyvende uten å legge to spona i kors. Så vi har det ikke så aller verst no heller, og takk førr det.

--------------

forord tel fortellinga

Nedlagt poststed i Båtsfjord kommune, 1990 (30)

9959 Hamningberg ble nedlagt 1.1.1992