37.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Samferdsel og framkomstmidla

Når man i dag snakke om samferdsel samtidig som man ser telbake på forholdan i mi ungdomstid og kanskje litt lengre telbake, blir det nesten som et eventyr.

Vi hadde jo lokalen som tok omtrent to døgn heller litt lengre på en reise tel Tromsø. Ette kvert kom Troms Innland Rutebil med bussan som korta reiseita ned tel tre tima. Det var jo et stort skritt på veien mot den moderne tia. Utviklinga gikk fort, og fergeforbindelsen gjorde reisan enklar og snarare. Eg huske så vidt da fergan over Lyngen begynte å gå. Man hadde nokka å forholde seg tel, men under krigen gikk òg tyske landgangspramma i rute mellom Lyngseidet og Olderdalen. Med pramman betalte man ikke billett. Ettekvert kom ferga over Ullsfjorden. I første omgang ble sambandet betjent av ei fiskeskøyte, men det va et tilbud til folk som hadde behov for en snar tur til byen. Bytura blei òg gjort med den omfattanes kulltransporten som kom i gang like ette krigen. Det va vanlige skøyte som henta kull i byen for så å kjøre kullet ut til folk. Ellers føllte man med fiskeskøytan når de sku tel Lofoten, heller hadde tur tel byen. Sku man nordover måtte man ta lokalen tel Skjervøy heller tel Tromsø. Det viktigaste va at folk kom seg fram. Man va vant tel å vente, og at det tok si tid å reise.

For å komme seg fram tel arbeid heller tel forskjellige arrangementa kor de nå enn måtte være, måtte man ta i bruk alle tenkelige framkomstmidla. De mest naturlige måtan å bruke va lastebilan og fiskeskøyten. Og så hadde man jo òg syklan. Det å sykle tel f.eks Nordkjosbotn heller tel Riksmessa i Tromsø på dårlige grusveia, va i seg sjøl ingen prestasjon. Men når en del menneska vellte å kjøre i åpen lastebil tel Vitangi i Nord-Sverige for å se landsdelskamp mellom Nord-Norge og Nord-Sverige, heller tel Tromsø i samme ærend, ja da må man i dag innrømme at det grense tel galskap. Heller va det idrettsprestasjona på høgt nivå? Det vise bare at utviklinga ha gått med stormskritt. Vi va ikke helt bak mål når det gjeld kultur heller, fordi en rekke menneska drog med ei fiskeskøyte fra Kjosen tel Tromsø for å se storfilmen Tatt Av Vinden. Man kan vel ikke unngå å ta med de såkalte skrepphandleran og agentan som sykla gjennom heile landsdelen med sine småvara og agentura. I mange tilfella va dem et lite bindeledd mellom sør og nord.

Ette krigen kjøpte enkelte lastebila som va etterlatt av tyskeran. De blei brukt tel å frakte folk og å fløtte på gjenstanda, og tel nøttekjøring ellers. Det va vanlig at folk satt på lasteplanet.

Ette som tida gikk meldte behovet for persontransport tel og fra fotballkampa, arbeidsplassa og ellers ette behov. Riktignok hadde Hans Olsen begynt med bussa, men behovet va stiganes, og lastebileieran fant på nye metoda. Man skaffet seg gamle busskarosseria med tilhøranes seta. Dem blei satt på lasteplanet, og dermed hadde man busstransport med lastebilkomfort. Det gjaldt særlig i den tia da mange Lyngsværinga arbeidde på den nye militærleiren på Skjold. Da kom de på lørdag å henta folket, og kjørte dem telbake på søndag. Fotballtura tel Skibotn, Nordkjosbotn, Breivikeidet, Tromsø og mulige andre plassa med de her transpormidlan, va vanlig.

I litt gamlare daga va det òg vanlig å ta kortaste vei fra ett sted til ett anna, til fots. Eg veit at folk gikk gjennom Reindalen fra Lyngen tel Sør-Lenangen og omvendt. Folk gikk òg gjennom dala fra Ullsfjorden tel Storfjorden. Man gikk tel og fra ette proviant når man va på sildefiske i Kjosen. Evakueringshøsten gikk vi tel Kjosen for å handle hos han Johan på gjerdet, da de andre butikkan va evakuert. På den tia va sykkeln ettekvert blidd nokså vanlig. Ikke alle hadde sykkel, men man lånte hos dem som hadde. Og så hadde man jo hesten. Den va viktig for dem som hadde lang vei til handel. Han Post-Peder brukte sykkel om sommarn og kjørte med hest om vinteren, på strekninga Lyngseidet og Pollen.

Eg hadde nesten glømt båten. I første rekke tenke eg på folkan på Nordnes og Buollejokk, som hadde båten som eineste kontakt med butikka og post. Internt hadde dem bare føttern å lite på. Dem blei sett på som gjesta de gangan de va på våres sie å handla. I mange tilfella va det familiebånd og vennskap som blei pleid med en sånn kommunikasjon. Eg huske òg at folk fra Rottenvik og Kviteberg kom roanes på slektsbesøk tel våres bygd. I mange tilfella kom dem gåanes. Derfør e det på grensen til humor når man i dag lese om raseri når den lokale bussen e ti minutta forsinka.

No e alt det her bare minna, og e basert på en gammel manns hukommelse. Men det e artig å vite at man har opplevd det.

-----------

forord tel fortellinga 

25.

Oktoberdag 1985

No sko dåkker ha sedd fjorden

fra den plassen eg ser ha no.

Vestavind, torden og sjørokk.

Det e godt at ingen e utpå.

Eg ha sedd han verre ett par ganga før.

Andre ha seilt og kalt det god bør.

Dem va ikke skvetten de gamle ulkan, 

men då va det livberging det gjaldt.

Fisk betydde mat og utrustning førr turan

og berging mot bankan sine krav.

Dem kjempa og sleit førr seg og sine,

og klarte det òg, fortelle tankan mine. 

Båten, støa og sjarken e blidd romantikk.

Dem e okkupert av moderne skribenta.

Drømmera som, hvis dem va utpå i dag, 

ha vært hjelpelaus og førvirra.

Dem veit ikke ka arbeid og slit betyr.

Førr dem e det lektøy og luksus-utstyr.

No ser eg at han ha hissa seg opp

tel de heilt store høgden. Vestavinden, 

han tar lokket av havet i store flak

og knuse det før han strør det utover.

Sjørokket står langt opp i fjellan.

Kordan går det no med tørrfisken på hjellan?

Eg bekymre meg unødig, førr alt ordne seg

når man sitt høgt og har det bra.

Nokken vekte tørrfisk e ikke allverden,

førr moderne fiskera står han vel av. 

Kvotan blir større og forholda synes gode.

Fjord- og kystfolket ha fådd telbake motet.

Telbake tel fjorden sånn som han ser ut i dag.

Det ser ut som om mange snyfresera e i gang. 

I dag e det forhold førr sjøorm og draug,

førr været e sånn at dem heilt sikkert trives.

Akkurat no ligne Årøyholmen en orm i rokket

og Bunkholmen blir tel en draug i fokket. 

No ramle tordna og lyn flerre himlen

på kryss og tvers, og regnet sile ned.

Eg sitt her og trives, og kan ikke anna, 

førr fjorden og fjellan gjer livet verdia.

Av dem ha eg drukke livgjeanes dråpa.

Dem ha gjedd meir enn det eg hadde håpa.

På himlen ser eg at skyan ha revna,

men det e ikke sikkert at himlen blir blå.

Han har en egen evne, han som stelle med været,

det at han ikke vise fram alt på en gang.

Stormen og tordna fortsette, og regnet sile.

En vidunderlig dag får meg tel å smile.

-----------

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt"

36.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Ekspedisjonsfjæra

Blant de minnan som eg har gjemt på e minnet om et så enkelt og bortglømt sted som ekspedisjonsfjæra på Mellemjord. Der møtte vi en verden som var spennanes, og som ga oss visshet om at vi var en liten del av den.

I min oppvekst hadde vi butikk med dampskipsekspedisjon og skole (Oksvik skole). På butikken hadde man òg telefon som bygda fikk benøtte seg av. To ganga i uka hadde vi anløp av lokalen (Dampen). Når man ser for seg et lokalanløp, forestille man seg at det er ei kai, og i øverenden av kaia finn man en butikk som va kombinert med dampskipsekspedisjon. Man forstille seg òg at bygdefolket møtte opp på kaia når lokalen kom. Den var et pust fra den store verden, og va man heldig såg man kjente fjes blant de reisende.

Så enkelt va det ikke med våres ekspedisjon. Vi hadde butikk med dampskipsekspedsjon, men vi hadde ikke kai. Fra ekspedisjonen ned til ekspedisjonsfjæra va det ca 800 meter. Ekspederinga ble gjort fra en båt, nærmest en åttring, som va innreda til formålet. 

Når eg e inne på det med butikk, ekspedisjon og telefon, kommer man ikke utenom at det her sammen med skolen, utgjorde kultursentra i bygda. Riktignok med to vinkla, men når vi som guttunga hørte på samfunnsdebattan på butikken og fikk boklig lærdom på skolen, e det innlysanes at de va viktig for oss, sjøl om vi der og da ikke tenkte i de bana. 

Telbake til dampskipsekspedisjonen. Sia veien til ekspedisjonsfjæra nærmest blei regna som offentlig, blei det bevilga midla til utbedringa og utvidelsa. Man tok òg muligens sikte på å bygge kai. Derfor minerte man ut ett par bergknausa og murte en vei dit kaia skulle ligge. Muren va cirka 100 meter lang og landfeste til kaia ble òg murt av stein, og stakk omtrent tjue meter ut. Tias tann har tæra på anlegget sånn at sjøen antakelig har vaska vekk litt av muren, men anlegget e som en bauta over svunnen tid. 

Eg kan så vidt huske nokka av arbeidet, førr bror min og eg va nede med mat til faren våres som arbeida der. Ette det eg huske va det såkalt nødsarbeid, og ette det eg har hørt va betalinga 1 krone og femti øre dagen. Hvis man skyldte premie til fiskerimanntallet heller skatt, ble det trekt fra. I etterti var det mykke diskutert og kommentert over urettferdigheta.

Men historia fortelle òg at det at vi hadde butikk, ekspedisjon og skole i bygda, va med på å løfte oss ett hakk opp. Sjøl om vi ikke klarte å konkurrere med senteret, så va vi overbevist at vi var en liten brikke i samfunnet, og va stolte av det.

De dagan lokalen anløp, prøvde vi å få med oss begivenhetan, førr det var spennanes å se ka som kom og ka som ble sendt. Under krigen kom det store mengde mel, celluloseballa på hunde kilo og vara tel butikken (sirupsfat, margarinkassa, sukkersekka og eske med spennanes innhold). 

Om høsten blei det sendt store mengde poteta, slakt og sekka med ull som skulle til fabrikk for bearbeiding, og andre jordbruksprodukta som ga kontanta. Førr den gang va det delvis naturalhusholdning, så man va avhengig av å få solgt nokka av produktan. Det hendte òg at det blei sendt levanes dyr som va sellt heller skulle tel slakteri Tromsø. Det va anakelig før vi fikk slakteri på Lyngseidet.

Av og til hente det at det kom store mengde med vara, særlig mel og kraftfor. Det va tunge løft. De gangan det va små-sjøtt, som det ble kalt, va veien til naustet kort, og da brukte man å spille opp ekspedisjonsbåten med gangspillet, hvis man var folk nok. Allikevel blei det mange tunge løft for en ussel betaling. Hvis det derimot va stor- eller springflo, kunne det ofte være tjuefem tel tretti meter å få varan tel naustet med handmakt. Det krevde sterkt mannskap. Derfor monterte man et gammelt ankerspill med sveiv, på kanten av den muren som skulle føre til kaia. Videre laga man en heisekran av bjørkestokka med tilhørende kastblokke, og dermed kunne man heise varan helt tel naustdøra. Enkelt og primitivt, men du verden for en lettelse. 

 

Eg huske ikke uværsdaga i ekspedisjonsfjæra, men eg kan levende forestille meg arbeidet med å manøvrere den tunge ekspedisjonsbåten i nattemørke og kuling. Førr det va ikke alle perioda lokalen kom om dagen. Ruteomlegging og forsinkelsa førte mange ganga til nattlige ekspederinga. Men de gangan lokalen kom i noenlunde menneskelige tide, va vi ofte på plass. 

Det va ikke særlig ofte at folk som skulle til Tromsø gikk ombord på Mellemjord. Det va fordi lokalen skulle rundt Storfjorden og anløpe Lyngseidet igjen på uttur. Turan den gang til Tromsø kunne vare opp til to døgn, så man slapp med den tia det tok å reise rundt Storfjorden. 

Lokalbåtan som trafikkerte i Lyngenruta ble devven med dampmaskin. Først på slutten kom motordevne lokalbåta som M/S Bjarkøy inn. Dampbåtan va D/S Tondenes, D/S Malangen, D/S Skjervøy, D/S Tromsø og D/S Lyngen. Den siste va flaggskipet til TFDS og va et moderne skip som òg blei brukt i Svalbardfarten. Det e mulig at det va fleire, med det huske eg ikke. 

Eg har kalt ekspedisjonsfjæra for et spennanes sted, nokka den òg va. Førr her møtte man en verden utafor Lyngstua som ga fantasien og utferdstrangen næring. Den understrekte òg kor viktig dampskipsekspedisjon og butikk va for små bygdesamfunn.Vi ante nok at vi bare va en liten del av det nettverket som gjorde at folk levde og arbeidde tel storsamfunnets beste. Sjøl om vi ikke va fullt ut voksne så va vi litt stolte av både skole og butikk med dampskipsekspedisjon, og at vi va et lite samfunn som tross alt va tel litt nøtte i kampen for det velferdssamfunnet vi har idag. 

--------

forord tel fortellinga

Ska vi tegne, Olderdalen, 2004 (27)

Kristine og Aurora

35.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Bilkjøp, sertifikat og oppkjøring i 1965

Ette krigen va det ikke mulig førr vanlige folk å kjøpe bil uten å ha søkt om tillatelse. Førr å få det, måtte det tungtveiende grunna tel. Men det fantes muligheta. Øst-Europeiske bila va ikke med i ordninga, så det var fullt mulig å få kjøpe Moscovitch (tidligere Opel Olympia som var havna i Øst-Tyskland) Tsjekkiske Skoda, Polske Warzawa eller Pobeda. Øst-Tyske Trabant som hadde plastkarosseri og Wartburg som også kom fra Øst-Tyskland. Russiske bila som Volga og Zim va det òg endel av. Ette kvert i 60-årene blei bil-handelen frigjedd, og da begynte pendleran (menigmann) å kjøpe bila. Folk hadde ette kvert fådd betre råd, og det å ha egen bil blei førr mange en stor drøm, med andre ord, -bildilla. Utviklinga gjorde at det å ha bil blei meir og meir vanlig. Folk jobba i byen, og når pendleran slo seg sammen blei det ikke så dyrt å kjøre. 

Eg hadde ikke sertifikat, og hadde vel egentlig heller ikke plana om å kjøpe bil, men også vi blei angrepen av bildilla. Mitt lønnsnivå lå på 1000 kr pr måned med fritt hus, og vi hadde heller ikke noe stort beløp oppspart. Allikevel skjedde det nokka som ikke va planlagt, og som vel må kalles førr så moderne som impulskjøp. Vi bodde i byen, og en dag vi va ute og gikk, møtte vi en gammel nabo som var bilsellar. Det blei mykke prat om bila og finasiering, så dillaen slo ut i full blomst. Før vi skiltes va handelen og finansieringa nesten i boks. Det gikk heller ikke mange dagan før alt var klart til å hente bilen. Men sertifikatet mangla. Forsikring måtte ordnes, og her blei det anbefalt å melde seg inn i NAF for å få det billigast mulig. No huske eg ikke det rette beløpet, men med full kasko kom den på mellom tre og fire-hundre krone. Luksusavgifta, som det heita den gang, va så vidt eg huske 250 kr. Den første bilen vi kjøpte va en liten Austin stasjonsvogn. Den kosta den nette sum av 17200 med radio og kjettinga, og va ny. Den gang va det kombinasjonsdekk med telhøranes kjettinga som va det vanligste, førr de fleste hadde ikke råd til å ha to sett dekk.

Det viktigste no va å få kjøretime. Det kosta den gang 21 kr timen hos Brødrene Johannesen i Skippergata i Tromsø. Men pågangen va stor, men hvis eg kunne kl 7 om morran så fikk eg tima. No hadde eg sertifikat førr lett motorsykkel, så eg hadde litt peiling. Men eg hadde ikke tadd i et bilratt før, så første timen va en sein kveld. Då eg møtte opp fikk eg spørsmål om eg visste ka klutsj og bremse va og kor dem va, fikk eg ordre om å kjøre ei ung dame heim tel Åsgård gjenna byen. Det gikk førbausanes greit, og med det va den første timen over. Då eg hadde kjørt tolv tima fikk eg prøve på å kjøre opp. Teorien va ikke kjøreskolen sitt problem. Vi måtte lese sjøl, og på slutten kom lærarn med spørsmål. Ette den trettende timen va målet nådd.

Selve oppkjøringa va antakelig ikke så mykke førskjellig fra den som no praktiseres. Det va i 1965, 5. desember, sydvestkuling og speilblank holka. Vi va fem heller seks støkka som stillte opp på skolen førr å få den siste gjennomgangen av både saksgang og nokka regelspørsmål. Det va vissnok bare èn kandidat som dumpa. Det må òg førtelles at det va ett av de første åran med piggdekk, og skolebilen hadde sånne.

Under oppkjøringa hadde eg to mulige fallgruve. Den eine va Peder Hanssens gate som gikk bratt opp fra bryggeriet. Vi kjørte opp, og da vi kom på toppen skulle vi rygge ned. Midt i bakken stoppa vi og skulle kjøre opp. Eg ha aldri tadd en finare bakkestart enn nettopp da. Ved torget va det en diger iskul før man kjørte inn i Storgata. Over den kom eg lett, og ikke en bil i heile Storgata. To feil i teorien, og lappen va min. Heile stasen kom på mellom 350 og 400 krone.

---------

forord tel fortellinga 

34.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Lofotfareran

Da vi va unga va det vanlig at man i slutten av januar og i begynnelsen av februar hørte lyden av ankerspill og motorbank. Det va skøyten som blei gjort klar tel å fare tel Lofoten. Den gang va det 40-50 fots båta med 6-7 mann som kvert år deltok lofotfiske. I tellegg va det nokken få juksasjarka med ett par mann ombord som dro. Enkelte reiste tel Lofoten og leide seg båt. Det va hektiske daga fra jul og utover både førr fiskeran og de heime som sko utruste folk med nødvendig utstyr. Ja, førr de starta lenge før jul. Då begynte man å ordne med klær, votta, lesta, undertøy og anna som va en del av utstyret. Det va jo snakk om en tur på 8-10 vikke vinterstid på havet, så det krevde sitt. Ut i januar begynte kvinnfolka med bakst. Det va brød, nokken bakte flatbrød, og ikke minst lefse. Førr det va vanlig at kver enkelt hadde proviant med seg. Det va berre kokmaten som va på laget. Folkan tok liketel potetes med tel fellesskapet.

Førr oss unga va det ei utrulig spennanes tid. Det va jo mange ting som fulgte med lofotfareran. Først va det no om å gjøre å holde seg frampå når det blei bakt lefse rundt om i husan. Som regel vanka det en smakebit. Det blei òg bakt brød, og i dem va det sirup. Den gang va ei brødskive i nabohusan det samme som sukkertøy i dag. Man va jo som regel svolten heile tia. Det va frisk luft og uteaktiviteta som gjorde det.

Det andre som va spennanes va å følle med flest mulig skøyte tel Lyngseidet. De fleste gikk ut fra Oksvikbukta, èn heller to fra Ol-Hanssabukta. Som regel vanka det en lefsebit på den turen òg. Men det va no turen som va en avveksling i kverdagen. Det va òg spennanes å vite at man skulle få eget kort fra Lofoten. Selv om vi va unga, gleda vi oss også tel å få den tradisjonelle fiskekassen utpå vinteren, og ikke minst lofotgaven når dem kom heim ut på våren. Den gang va det ikke vanlig med pølse, men eg kan minnes at vi hadde pølse når han pappa kom heim fra Lofoten. Lofotfolket kjøpte pølse hos han Aune i Tromsø. Dem kjøpte òg sirupskake og tok med seg heim. Ho va god med heimsmør på. -Festmat.

Då skøyten va kommen fram tel det fiskeværet dem sko stasjonere i, blei det sendt telegram heim. Standard tekst va som regel "Hertil idag, alt vel". Heime va førventningan og spenninga stor. Det gjaldt førtjeneste og berging som både store og små va opptadd av. Samlingspunktet om kveldan va lofotmeldinga. Den gikk kl 10 om kvelden på radioen. Va det gode meldinga, steig humøret. Va det uvær og dårlige meldinga, såg de voksne straks mørkare på situasjonen. Når eg tar med dette e det førdi lofotfisket og de som deltok der og dem som satt heime, visste at en god sesong ga et godt år.

Førr meg e det minnan om alle fiskekassan eg kjørte fra ekspedisjonsfjæra heller Lyngseidet, og den gleden som mottakeran viste. Førr man må huske på at ikke alle hadde like mykke å rutte med, så det va mange middaga i en kasse fisk. Selv ungan gleda seg over en sånn rikdom som låg i en sånn førsendelse. Man såg seg også råd tel å dele litt av rikdommen med dem som ikke hadde nokken på Lofoten, heller dem som enda ikke hadde fådd en sånn kasse. 

Kortet fra Lofoten va òg en viktig del av barndommen. Det behøvde ikke å stå så mange ordan, det va ikke det viktigste, men det å få eget kort betydde så mykke at heile skolen måtte få vite det dagen ette.

Når det nærma seg april begynte spenninga å stige. Man visste at en av påskedagan blei det pølse tel middag, men det viktigste va lofotgaven. Det hendte at det blei nye ski, men en fallkniv (lommekniv) va òg flott.

Når man no tenke telbake va det så mange ting man kunne glede seg over. Man måtte òg tåle at i dårlige år kunne gava utebli, men vi visste at vi va prisgjedd naturen. Førr i min tidlige barndom va naturalhusholdning det som berga folk. Derførr blei vi tidlig vant tel å arbeide. Om det monna så mykke veit eg ikke, men vi va med i et fellesskap om en evig kamp førr et nokka så lunde godt liv. Eg innrømme gjerne at vi hadde en fin barndom tross alt.

--------------------

forord tel fortellinga

33.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Kokk på Lofotfiske

Førr oss som va framslenginga rett ette krigen, og ikke hadde råd tel å gå på skole, va det ikke så mange muligheta. Hvis man va heldig fikk man jobb, men førr de fleste blei fiskebåten den første arbeidsplassen.

No va det mange som reiste ut, enten som dekksgutt, byssegutt heller maskingutt. Dem som hadde ett par år om bord på fiskebåta va heldig mange ganga, førr dem fikk jobb som jungmann, motormann heller lettmatros, nokka som ga litt meir i pengeboka.

Førr meg blei det fiskebåten. Først på notfiske, men den gang va det liksom lofotfiske som va det store. Eg va vel sytten år då eg va heldig og fikk kokkplass med MIK Agnes T-49-L. Skipper va Agnar Knutsen på Elvebakken. Båten va 47-48 fot lang, og hadde rorhus med keisingen foran. Derførr va det ikke bysse om bord. Alt forgikk i lugaren framme, kor syv mann spiste, sov og tilbrakte det meste av fritia si. Under sånne forhold sko en syttenåring koke mat tel 9-10 mann, holde reint både i lugaren og seg sjøl, og under gamtrekkinga være på dekket å bløgge fisk. Når eg no ser kvitkledde kokka må eg flire, førr eg kan tenke meg tel kordan eg såg ut i en trang lugar med kullfyring døgnet rundt.

Betingelsan den gang førr dem som ikke hadde garn va 60 % av nettolott. Når man tenke på at en syttenåring hadde ansvaret førr morrakaffe allerede i fem-tia, sånn at man va klar tel utseiling når oppsynet ga signalet om utror, og alt det andre, sei det seg sjøl at man va nødt tel å ta jobben alvorlig. Eg trur at eg klarte sånn nokkalunde.

Men førr å begynne med starten. Den første natta om bord va urolig. I den tia va ikke kommunikasjonan så gode som no, og det va lite penga blant folk, så mange benytta sjangsen førr å få seg gratis tur tel byen. Derførr va det folksomt i lugaren. Gamlingan som va drevven i faget sov som steina, mens to skårunga nesten ikke hadde blund på auan før langt ut på morrakvisten. Men det va ikke berre folket som gjorde oss søvnlaus, det va en rekke fremmede lyda og motorbankinga som va uvant.

På turen fra Tromsø og sørover blei det normale forhold. Gamlingan hadde sine rortørna, førr dem torte antakelig ikke å sleppe oss tel rattet. Det e mange trange farvann i leia. Vi sko stasjonere i Henningsvær der vi hadde buplass. I bua va det bøtaren som regjerte. Han levde sitt eget liv. Hannes oppgave va å bøte garnan som va revven sund, og ellers legge forholdan tel rette. Vi, den yngre garde, lurte oss av og tel på bua førr å steike litt saltkjøtt, nokka som låg på grensen tel det ulovlige. Men vi hadde en bøtar som førsto seg på ungdom, så han løfta berre en advaranes peikfinger hvis han syntes det blei før mykke. Bøtaren va forresten bror tel skipperen, og va en akta predikant i miljøet.

Det her va akkurat i de åran det va tillatt med notfiske i Lofoten, og det blei ført eventyrlige mengda med skrei på land. Det va derimot dårlig med garn, line og juksa. Førr oss va det en dårlig sesong, så utsikten førr en god tur svant ettesom vinteren gikk. Nokken av mannskapet tok seg sløyejobba om kveldan når notbåten kom søkklasta inn. Førr ungan va det eventyr. Dem skar tunge, men en like stor inntektskilde va det å sanke lever under kaien. Førr med så store mengda med fisk, va det naturlig å slørve med sløyinga sånn at mykke lever havna under kaia, tel tross førr at den va godt betalt. Ungan hadde ofte mykke større lotta enn garn, line og juksa-kallan hadde.

Når det gjelder jobben eg hadde påtatt meg, va det forbausanes bra at eg kom gjenna vinteren med æra i behold, og at resten av mannskapet holdt seg friske. Førr det e ikke tvil om at forholdan førr å koke mat tel så mange ikke va telstede, både når det gjaldt plass og ikke minst reinhold. Det va sånn den gang, men de fleste båtan hadde bysse sånn at kokken fikk plass og fred tel å arbeide.

Menyen va i all sin enkelhet brukbar. Mølja, lettsalta torsk, boknafisk og torsketunge nokken gang på den eine sia, og kjøttsuppa og steik ett par ganga på den andre. Ett par-tre ganga hadde vi pølser i brun saus. Desserten va som vanlig suppa kokt på boksmelk og forskjellige grynsorta. Søndagsdesserten va hermetisk frukt som akkurat va kommen tel vårres breddegrader. Alt det der va greit, men det eg undres på i dag e kordan eg som uøvd matlagar klarte å prestere å servere steik under sånne forhold. Ja, tel og med å lage skikkelig brun saus, meine eg va en prestasjon under sånne forhold. Av og tel kokte eg risengrynsgrøt, men det va ikke mange gang. På påskeaften, mens vi drog garn på Henningsværstraumen, begynte eg med forberedelsen tel en skikkelig risengrynsgrøt som eg serverte når vi kom på land.

Fisket va dårlig utover i sesongen, men det som berga oss va ett par gode sjøvær inne i Austnesfjorden. En dag fikk vi over fire hundre stor skrei, og en liten netto va berga. Mannskapslotten på den turen blei 1200 kr. Eg som sko ha 60 %, fikk 720 kr og tre-fire heimfarsfiska. Førr å førstå situasjonen, kan eg fortelle at då eg blei fri førr heimbrød va eg å fikk ti krone vikka av skipperen som forskudd, tel brød og det eg ellers trengte. Eg kjøpte dress i Tromsø og litt gava heim, resten fikk ho mamma. Sånn va det den gang.

--------------

forord tel fortellinga