12.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Skolen for 70 år sia, sånn eg huske den
Når man no som pensjonist sitt og tenke, e det underlig at tankan som regel går langt telbake. Det ser ut som om korttidsminnet e blåst tel havs, mens det som skjedde då man va unge, plutselig e blidd klårt som dagen.
De moderne førståsegpåeran berre frese av den tias skola og undervisning. Men det blei no folk av de fleste av oss. Alle blei ikke samfunnstoppa, men vi stauka oss gjenna katekisma, salmeversan, norgeshistoria, geografien og alt det andre, sånn at vi ha berga oss i gode og mindre gode daga. Forholsdsvis lovlydig ha vi no også vært, selv om vi sykla uten lys, smådrakk litt heimbrent og stal ei nepe av og tel.
Folkeskikk og respekt va nokka av det viktigste. En gang møtte eg lærerinna på veien, og av en heller anna grunn helste eg ikke på ho. Dagen ette, før vi hadde songe morrassalma og bedt fadervår, blei det kunngjort at sånt sko man ikke ha nokka av. Man må vel innrømme at det svei litt i sjela når alle i klassen såg på meg med anklaganes blikk.
Første timen va som regel kristendom, men uansett starta dagen med at vi song en salme og èn leste fadervår. Då førlangtes det stillhet og respekt. Det kunne nok hende at en og annen gjorde nokka som ikke va i samsvar med gjeldanes praksis. Eg huske spesielt ett telfelle som endte med skammekrok med telhøranes gråt og tenners gnidsel, og som førsterka vårres respekt førr øvrigheta.
I kristendomsundervisninga krevdes det at man kunne de salman som vi hadde fådd i lekse utenat. Innholdet i katekisma og bibelhistoria måtte og pugges tel innholdet satt spikra fast. Det va ei førferdelig pugging når man kom inn om kveldan førr å få de rette ordan på rett plass.
Av og tel måtte man prøve om morran, når hauet ikke hadde nokka anna førr seg. No riste man på hauet av sånt, men eg vil påstå at det va med og gjøre oss i stand tell å leve i pakt med det samfunnet vi vaks opp i. Vi fikk òg med oss kirkehistoria, i alle fall litt av den. Der va ikke kravan så strenge, men vi måtte jo bevise at vi hadde snerta bort i den i heimeleksa. Det viktigste va jo han Luther og hannes opprør, og at det fantes mange religiona i verden. Det siste va førresten ikke så viktig i vårres lille verden, førr vi hadde antakelig nok med de lokale forholdan. Når det gjeld det å lære ting utenat huske eg spesielt at eg pugga på en salme en heil dag mens vi tok opp potetes, og ni-gangen rodde eg i land mens eg gikk fem kilometer langrenn.
Norsk va et vrient fag. I småskolen betydde det å kunne skrive pene bokstava, både store og små sådanne. Men så va det flekkan, både blekkflekka, matflekka og èn og anna svart flekk ette skitne fingra, hadde en tendens tel å havne akkurat i mi skrivebok. Når bokstavan i tellegg va både skjeiv og krøllate, ja då skjønne alle at det ikke kom skryt med røde bokstava i skriveboka mi, men sånne stygge røde klamme som alle fra den tia huske så godt.
Litt lenger opp i systemet betydde det gramatikk, stil og diktat. Dem kunne være vrien nok, ettesom det fantes utallige variasjona når det gjaldt dialekta. Tre stammas språk blanda sammen kunne nok mange ganga gå utover norsken, så det å stable bokstavan nokka så lunde i riktig rekkefølge va ikke alltid like enkelt. Nye ord dukka opp, og dem voldte som regel bry, men også smil hos læraren, særlig når den som hadde skapt ordet sjøl ikke kunne redegjøre førr ka det betydde. Så fremmenord i det norske språket e ikke nokka som e dukka opp nylig. Uansett, alle vi som gikk på skolen den gang ha no klart å redegjøre førr oss, selv om det ha røyna på av og tel. E man snartenkt klare man å kaste ei bukt sånn at man kommer seg tel lands uten å bli våt på føttern.
I ettetid ha eg lest både departementsspråk og ikke minst postreglementet, så eg kan trøgt påstå at vi va klårare i språkbruken, selv med vårres språklige skavanka, enn dem eg ha nevnt. Så kom ikke å klag på den tias skole.
Geografien va artig, førr då fikk vi fargelegge kart og plassere stedsnavn på dem. Då fikk vi òg farte rundt i verden og fikk vite om folkegruppe, levemåte, naturkatstrofe og masse anna. Men den lokale geografien va nokså mager. Der sto det berre at i Finnmark bodde saman og dem levde av reindrift. Ka de andre i Finnmarka levde av sto det ingenting om. Hos oss hadde vi berre fjellfinna som òg hadde rein. Kommagfinna og fjordfinna va ikke nevnt, men vi va no der, og dem som då va voksen krauma no tel samfunnet av det lille som dem hadde. Den lokale geografien va vi sjøl nødt tel å finne ut av. Det blei både skrubbsår, blånagla og sunde kommaga, men det e ei anna historie.
Norgeshistoria kunne være både spennanes og kjedelig, alt ette ka som skjedde. At han Halvdan Svarte gikk gjenna isen på Randsfjorden va vi ikke så interessert i, førr vi va innprenta om at det å gå på dårlig is va farlig, og når han ikke førsto betre, ja så va det ikke anna å vente. Då va det meir spennanes at ha Olav Trygvasson kunne gå utenbords på åran når mannan hannes rodde. Førr ikke å snakke om ka som brast så høgt når han mista Norge av sine hender. Slagan ved Fimreite, Svolder og Stiklestad va spennanes. Då va det ikke tid tel å kaste papirlappa tel kverandre heller smug-ete av skolematen.
Lokale stridigheta med unga fra andre bygde va heller ikke tadd med i pensum, men førr oss va det òg en viktig del av norgeshistoria.
Regning, heller matematikk som det no heite, va enkel. Man gikk rett på sak, uten å gå omveia. At det av og tel sto "Nei" med røde bokstava, betydde ikke at man va på ville veia. Det kunne bety at det man i dag kalle førr jernteppe va dotte ned. Men det kunne òg være at det her med tellar og nevnar i brøken hadde bytta plass, heller at desimalan ikke brydde seg om kommaen, sånn at resultatet blei at han kjøpmannen på Røros va blidd millionær ette å ha solgt ei tynne sild. I sånne telfella nøtta det ikke med bortførklaringa, tallan sto der og revisjonen hadde rett. Då som no va det en vei av uføret; hadde man ikke så lånte man når man sko trekke fra. No tel dags låne man også når man ska trekke fra på skatten. Men det va ikke på pensum den gang, og e vel neppe det i dag heller. Det må livets skole lære kver enkelt tel.
Tegning va populært enten man kunne det heller ikke. Det ligna no mest på det man i dag kalle førr moderne kunst, i alle fall førr mitt vedkommende. Så det e mulig at samfunnet ha gådd glipp av en stor kunstnar hvis eg hadde fortsetta.
Gymnastikk hadde vi òg. Det foregikk i klasserommet. Vi sto ved pulten og hadde øvelsa. At det seinare blei kalt førr klasseroms-gymnastikk kommer vel av at utviklinga kreve nye navn og betegnelsa førr at det ska høres finare ut. Men vi trivdes no best ute, med ballspell, snyballkrig og sådant mer.
Naturfag va òg et fag vi likte. Fisk, dyr og fugla, og førr ikke å snakke om steinsorta og jordsmonn va ting vi va på bølgelengde med. Vi trengte sikkert fagkunnskap endå vi på vårres forskartokt hadde studert kråke og sjuregg både med og uten unga. Ka en fremmen mons hadde gjort med gammelkatta vårres sånn at det blei unga av det, visste vi òg. At rognkjeksa kom tel land førr å gyte om våren va vi òg klår over, førr då va det artig å dorge ette torsken framme landet. Alle sånne ting hadde vi klårt førr oss, men kordan alt va blidd tel måtte teoretisk lærdom vise. Vi fikk nok en del med oss om ka som va skjedd når berg, stein og jord va blidd sånn som dem va blidd, men det va ikke tid tel å spikulere så mykke på det. Det va ting som fikk komme ette kvert.
Ellers va skoledagen prega av førskjellige ting. Verdenshistoria kom òg ette kvert. Den fikk vi i overflod i dagliglivet rett utførre skolevinduet. Gamlinga som han Napoleon, Djengis Khan, Lenin, jernkeiseren i Tyskland og en del andre va nokka fjernt førr oss, men vi måtte jo få med oss nokken av de navnan og ka dem va knytta tel, førr å få eksamen.
Dem trua med at hvis vi ikke hadde eksamen fra skolen blei vi ikke konfirmert, og det va antakelig en katastrofe den gang.
Alt i alt huske eg at skolen va plikt og ansvar, men i ettetid må innrømme at vi va heldig som fikk oppleve den som et lyspunkt. Det va sikkert ikke så greit den gang førr folk, for det va en evig kamp førr telværelsen. Selv vi unga måtte bli prega av kverdagen rundt oss, og vi lærte tidlig å delta i den kampen. Bygda og skolen forma oss tel det vi blei.
Bygden den gang va så mangfoldig at vi fikk med oss et flott utgangspunkt når vi sko ut i verden. Vi fikk med oss både samhold, trygghet, men også uoverensstemmelsa, nokka som gjorde oss rusta tel å innta verden. Uten den gammeldagse skolen hadde vi ikke klart å prøve på det. Mange ganga synes man sjøl at man klarte det, -nesten. Koffør man ikke klarte det heilt e ikke skolen si skyld.
------------
