På Kavringstinden, 1979 (12)

Roar og Eilif

15.

Vinternatt

Sprengkald vinternatt, rim på busker og kratt. 

Nordlys og måne gir skygger som leker og danser. 

Den ensomme vandreren stanser betatt; 

nattens stillhet og naturen vekker alle sanser.

Vandreren står stille og ser en månelys verden.

 og tenker på henne som nylig sa ja. 

Han føler seg rik, hun ville bli med på ferden.

 Et smil og et løfte som gjorde ham glad.  

Nye nordlys tennes og setter østhimlen i lue. 

Han glir over i en verden av lys og stillhet. 

Lange ildtunger sveiper over en blå himmelbue. 

Naturen og lyset gir vandreren en mystisk fred. 

Stillheta brytes, en rypesteggs skratter like ved. 

Vinternattas trollmakt blir borte ei stund. 

Vandrerens drømmer, - ja alle sansene med, 

forsvinner, - kommer tilbake etter noen sekund. 

Vinternatt, måneskinn, nordlys og stillhet gir ro. 

Vandreren drømmer om hva framtia bringer. 

Han dveler ved tanken om at de snart skal bli to.

 Tanken bæres på jublende vinger. 

Nordlyset forsvinner, måneskyggen blir igjen. 

Rypesteggen skratter, det er naturens lyd. 

Vandreren føler at han har naturen som venn,

 derfor går han i natta med jublende fryd. 

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt"

4.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Den lange høsten

Førr en guttunge på 11-12 år va høsten 1944 et hav av hendelser. Ikke alle var like hyggelige, og satte nok merke i et guttesinn, i alle fall indirekte.
Skolen starta som vanlig, men det gikk ikke lang tid før ryktene begynte å svirre. Vi unger oppfatta utrolig mye av ryktene selv om samtalene gikk hviskende på norsk, lappisk eller kvensk.
Når så trafikken av tyskere på tur sørover økte, steg òg spenningen i barnesinnet. Og den dagen skolen ble stoppet, gikk vi over i ett drama som overgår alt det man kan se på videofilmer i dag.Dette med å reise virket spennende. La gå med at nyhetene som vi snappa opp fortalte om ødeleggelser i Finnmark
.
Etter at de virkelige store avdelingene kom til Lyngen, fikk vi med selvsyn se en del av elendigheta. Russere, serbere og andre nasjonaliteter ble ført sørover som krigsfanger under umenneskelige kår. Geværkolbene var ofte i bruk. Noen måtte bæres videre. Overløperne hadde litt bedre forhold, ja de hadde til og med kniver, noe vi guttunger byttet til oss mot delikatesser som spekesild, dyrelever, skummet melk og ellers alt vi klarte å tigge til oss heime. (Det hendte nok også at vi var langfingret for å finne byttemidler.)

En av de episodene jeg aldri kan glemme er følgende hendelse: I de tyske avdelingene var det mange soldater vi unger fikk god kontakt med. Jeg husker spesielt "Skitlukta". Han var godt voksen og trillende rund. I det sivile Tyskland var han frisør. Utnavnet fikk han, som navnet sier, han var slepphendt med luften. Ettersom mange var reist var det naturlig å bruke hjelpa der man fant den. Derfor ble det bestemt at jeg skulle ta med en av brødrene, og gå til skitlukta for å bli klipt. Vi forsto jo litt tysk, og frisøren bestemte at broderen skulle klippes først. Nå var det vanlig at ungene ble snauklipt på den tiden, man lot bare en liten lugg bli igjen. Mine tyskkunnskaper var som nevnt begrenset og ga følgende ordre til fagmannen "alles vekk". Han snauraket kompisen på hodet. Det resulterte i at jeg fikk kjeft og juling av offeret, og "biljardkula" skapte så stor munterhet at broderen sov med topphua på i tre-fire uker.

Midt oppe i sånne små lysglimt truet alvoret; det kom store mengder med tyskere nordfra. De hadde til og med rein som de brukte til ridedyr. Iblant kom det biler med evakuerte, 15-20 mennesker i datidens lastebiler var normalt. Jeg husker spesielt en lastebil fra Lakselv, fordi de fikk servert middag av tyskerne. Det verste av alt var at det ikke var fisk. Vi sto med vann i munnen å så på at de evakuerte fikk lapskaus eller var det kjøttsuppe. Jeg fikk god kontakt med en av guttene på bilen, og vi ble det man kaller for gode kompiser.

Nå var jo høsten 1944 velsignet med godt vær, men enkelte virkelig kalde netter var uunngåelig. Det resulterte i at krigsfangene skamhogde skogen langs veien for å lage kjempebål .Hvordan de fikk den råe veden til å brenne var en gåte. Disse bålene var samlingsplass for krigsfangene, overløperne, tyske soldater og vi gutter som var igjen. Her gikk byttehandelen livlig, for etter hvert som naboene slaktet ned buskapen var vi å hentet innmat som kunne gjøres om i karbid, karbidlamper, sukkertøy, kniver og andre ting vi hadde bruk for. Dette med karbid og karbidlamper var enormt viktig fordi slike ga et usedvanlig godt lys etter datidens forhold. Vi hadde bare en ting å måle lysstyrken mot, og det var petromaxen. Og den var ikke alle manns eie.

En annen ting som var framtredende den høsten var de læstadianske samlingene med store vekkelser. Utallig var de som omvendte seg de høsten. Uten å provosere noen mener jeg at det var den uhyggelige stemningen og tanken på det ukjente med krigen som var en del av årsaken.

Myndighetene hadde store problemer med å skaffe båter til alle, slik at en del fikk god tid til å forberede seg på turen mot det ukjente. Man sørget for å finne seg hus på de utroligste plasser, og etter hvert som tia gikk begynte man å tenke på å ta husdyr med på turen. Heime husker jeg at vi hadde hus på minst to plasser, ja vi skulle til og med ha ho Perla og ho Rødlin (kyrne) med. Vi skulle òg ha tre sauer med.
Vi reiv ned gjerdene og laget nettingposer som vi tråkket høyet ned i. Etter hvert ble vi travelt opptatt med å ta vare på ting. Bl.a. grov man jordkjeller midt i et potetland, hvor vi gjemte forskjellige matvarer og andre nødvendige ting. Den var imidlertid åpnet og ranet da vi kom heim våren 1945. Av hvem vet vi ikke.

Tia gikk fort, og flere og flere fikk båter og dro av gårde. Det ble lengre og lengre mellom lysene i bygda. Den store strømmen av tyskere på vei sørover fortsatte. Det var ikke butikker igjen, så folk måtte klare seg som best de kunne. Men hvis jeg ikke husker feil var butikkene i Kjosen åpne, iallefall var det vanlig at vi handlet hos han "Johan på Gjedet". Noe annet navn visste vi ikke av, vi unger, men gården han bodde på het Sollien. Der fikk vi mange gode måltider når vi var på handelstur.

Julen nærmet seg og vi var noen familier som ikke hadde fått båt, men vi hadde høyet klart i fjæra. Jeg husker at vi måtte passe på det fordi tyskerne for overalt. Heldigvis klarte vi å berge det, men lille juleaftenen var det nære på, da tyskerne tok en avstikker dit ned, men de var antakelig ikke interessert i det.

Matstellet var, så vidt jeg husker det, normalt. Man hadde nok til å være sjølhjulpen. Lille juleaften ble kjøttet og rullene kokt, og etter gammel tradisjon var det kjøttmølje til middag. Det var ikke noe unntak denne julen heller. Julehøytiden var noe langt meir enn det vi opplever i dag. Ikke på grunn av det religiøse innholdet, men man ordnet seg som best man kunne med små midler. Det var stort å få ei ny bukse til jul, i mange tilfeller ble det ikke råd til det heller, men nye votter skapte òg glede.

Skikken den gang var at man spiste middag midt på dagen julekvelden, og det kunne være alt etter det man hadde for hånden. Fisk var det vanlige. Om kvelden var det grøt, helst risengrøt, men i 1944 var det i alle fall ikke risengrøt vi fikk. En episode har festet seg i minnet. Jeg og mange andre har spekulert på en rimelig forklaring, men gåten synes å være uløselig. Det var på selve julekvelden 1944. En av oss var ute i ett eller annet ærend. Da hørtes en vakker sang fra mange stemmer. Etter hvert kom vi alle ut og hørte tydelig mange stemmer som sang glade jul , hellige jul. Sangen syntes å komme fra skogen eller luften. Det ble sunget på norsk. Ingen av de som hadde radio var heime lengre. Det var heller ikke så mye folk igjen at man kunne lage et kor med slik kvalitet. Jeg har senere fått høre at flere hadde hørt det samme, og heime var vi seks mennesker som alle hørte fenomenet, så det er ikke tøv. Tyskere var det ikke, men hva med radiobølger?

Første juledag startet dramatisk for oss, fordi mens vi satt og spiste julefrokosten, gikk døren opp og en sterkt beruset tysk soldat kom inn og rettet revolveren mot oss.
Han var på jakt etter en kamerat, hvordan vi fikk karen ut husker jeg ikke, men det så farlig ut så lenge det sto på. Han ble for øvrig hentet av sin avdeling et annet sted.

Det ble gudstjeneste i Lyngen kirke l. juledag det året òg. Den ble noe utenom det vanlige med en meget spesiell stemning bl.a. uten orgel. Men menigheten sang salmene og sangene uten noe bistand fra orgel. Det jeg lurte mest på var hvor alle menneskene kom fra, for bygdene var jo nesten tomme.

Det neste jeg husker er at vi like over nyttår fikk beskjed om at en båt skulle hente oss og at en annen skulle hente min onkels familie. Det skulle vise seg at vår båt var M/S Aslaug av Skjervøy. Registreringsnummeret var T - 78 - S. Båten var ei spissstemningsskøyte på bortimot 50 fot. Jeg tror, uten at jeg er sikker, at motoren var av typen Rapp. Vi lastet sakene om bord, og kyrne fikk plass i egnerhuset. Av praktiske grunner var det avtalt at vi skulle ha kyrne med, og onkels familie hadde sauene. Den 5. januar evakuerte vi i ro og mak. Ingen jaget på oss, og jeg husker ennå at man i ettertid diskuterte om vi kunne blitt igjen. Det hadde forresten vært planer hele høsten om å flytte til skogs. Tidlig i evakueringsfasen minnes jeg at man gikk i gang med å bygge en torvegamme i marka. Nå kan det nok synes at dette arbeidet virket komisk og unødvendig, men man må alltid ha klart for seg at det gjaldt folks livsverk og ikke minst dette med å stå han av som det nå heter.
Men tilbake til vår ferd på vei til Ulvik i Tjeldsund. Vi innrettet oss etter forholdene om bord i "Aslaug". Mannskapet besto av tre-fire mann, og det er ufattelig at de hadde tålmodighet med oss, for man skal huske på at vi var seks mennesker i vår familie. Vi hadde masse saker med, høy til dyrene og ikke minst tre kyr. Når så turen som normalt skulle ta et par dager varte i to uker, da skjønner alle at det måtte røyne på.

Årsaken til at vi brukte så lang tid var at man ikke fikk bunkret olje i Tromsø. Man hadde noe solar om bord, men det gikk ikke an å gjøre seg heilt lens, nettopp på grunn av forsyningsvanskelighetene. Dagene i Tromsø ble dramatiske og ikke minst spennende. En av brødrene mine fikk skarlagensfeber og var dårlig, allikevel gikk vi som vi ville. Vi ungene hadde jo ikke vært i byen før og jeg og min eldste bror utforsket byen. Jeg husker spesielt at vi var hos Johnsens foto og fotograferte oss. Mens vi lå i byen kom tyske myndigheter om bord og tok fortegnelse over alle, fordi man ønsket å sende oss videre sørover med en større båt. Dette skapte jo en uhyggelig stemning , for det betydde f.eks. at vi fikk lite med oss, og avskjed med kyrne ville blitt fæl i den situasjonen. Vi hadde tross alt vært utrolig heldige så langt.

Tyskerne registrerte alt på havna hver dag, så det hele så nokså mørkt ut. Men mannskapet ville det noe annerledes, for etter mange og lange dager bestemte de seg for å gå sørover. Man håpet på å få fylt solar på mindre steder.Turen over Malangen ble en tung ferd, for det var nordvestkuling med høy sjø, og da kom sjøsyka. Allikevel var det verre for kyrne. Skøyta slingret voldsomt slik at de voksne måtte stå mellom kyrne for å støtte dem, og samtidig gi dem en følelse av trygghet. Det var ikke bare oss unger som var på den første sjøreisen.

Ferden sørover gjennom sundene gikk fint, og etter en kvilenatt kom vi omsider til Tjeldsund. Her ble vi godt mottatt og jeg tror de fleste trivdes, tross alt. Motet hos de voksne ble holdt oppe ved at brevveksling med naboene rundt om i Norge var på topp. Det kom utrulig fort på plass. Etter hvert som man fikk adressene, innledet man et kontaktnett uten sidestykke. Brev-papir og konvolutter var i aller høyeste grad forskjellige, men innholdet, forsto vi unger, var topp vitamininnsprøyting, for det var ikke tvil om at vi skulle tilbake til våren.

Vinteren gikk fort og den l5. juni 1945 kom vi til Lyngseidet med MJK Limt av Andørja. Oppholdet i Tjeldsund og frigjøringsdagene tar jeg ikke med, og det som er skrevet har nok en tendens til å hoppe litt, men jeg var bare 11-12 år den gang, så dette må nødvendigvis bli noe hakkete. Jeg har imidlertid tenkt på dette i lang tid og har omsider klart å danne meg et bilde av det hele. En del episoder er helt sikkert glemt. Å gjengi uhyggestemninga den høsten lar seg ikke gjøre, og jeg glemmer ikke skrikene fra fangene som ble banket. Man glemmer heller ikke den brutalitet som tyske soldater viste under fangetransportene.
Derfor var det ekstra godt å spise risengrøt hos russefangene på Fredheim juni og julidagene i 1945. Mindre hyggelig var det å bli jaget bort fra en kjempedunge med ski, og det av nordmenn, som senere satte fyr på hele skidungen istedenfor å gi ett par til hver av oss som var der og ba om å ra ett par.

Alt det der er historie, derfor skriver jeg det ned slik en elleve-tolvåring opplevde evakueringshøsten og evakueringa. Hvis kompisene mine fra den gang noterte ned det de huske, ville det blitt en utrolig
interessant historietime.

NB. Denne artikkelen har stått i Årboka for Nord-Troms.

-----------------------

forord tel fortellinga

Dag og Jarle i badekaret, 1972 (11)

3.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Lyngseidet ette krigen, Lyngseidet (2)

Ette kvert som livet normaliserte seg og behovet førr vara og tjeneste meldte seg, begynte ting å komme på plass. Butikkan begynte å få vara og nye tjenesta blei oppretta.

En Hans Labukt begynnte med bakeri. Tel og begynne med hadde han antakeligvis et feltbakeri med et lite utsalg. Han Breck bygde nytt gjestgiveri, og ette kvert bygde han Hans Kristiansen sitt forretningsbygg. Med butikk i første, postkontor i andre og telegrafstasjonen i tredje etasje. Samvirkelaget blei starta i ei brakke. Dem begynte òg med bensinstasjon som lå rett ved veien tel prestegården. Ette kvert kom det òg mange nye privathus, sånn at utviklinga gikk sin gang. Olsens Gjestgiveri starta opp litt ut på veien tel Stigen. På slippen va det liv og røre heile tia. Man tok opp båta førr reparasjon, bunnsmøring og motorskifting. Ross laga også mekaniske spell, både anker og garnspell. Eg huske at dem hadde i alle fall ei av Nissen i Hammerfest sine ishavsskute slippsatt førr vårpuss.

Han Gudvar Georgsen hadde drosje, og i tillegg dreiv han en periode bensinstasjon. På Fredheim hadde losje Våronn sine møta og telstelninga. Losjen skafa seg og utstyr tel kinodrift. Som regel va det kino på onsdagan og søndagan. Lokalet blei brukt tel basararangement, revya og tel omreisanes artista. Artista som Radiofantomene (Kurt Foss og Reidar Bøe) sammen med skuespiller Jack Fjellstad, underholdt et fulltallig publikum en kveld. Det va stort ette datias forhold. Ellers huske eg at Ungdommens Røde kors hadde minst èn revy på Fredheim. Ungdommen hadde fine tilbud i Losje Våronn, kor kameratskap og fellesskap i ett alkoholfritt miljø skapte trivsel. Ellers va det kinoen som blei mektig populær.

Førr ungdommen va det òg populært å gå på Bræck eller Olsens ette kinotid, eller på førmiddagan de gangan vi va heime. Det va forresten sjelden at alle va samla. Ungdommen va jo nødt tel å reise ut i verden førr å tjene penga. På Olsens hadde vi også tilbud om bading, og han sjøl va og flink tel å klippe.
Når vi så i tillegg fikk kjøpe et par flaske pils tel renselsen, va det toppmål på service. No va det her berre førr ei lita gruppe. Klippinga va det nok mange som benytta seg av, men badinga og det andre, va nok forbeholdt spesielle kunda.

Eg ha vært innom at Anna Ross hadde en liten kafe som va det ett rimelig telbud tel kaffetørste sjele. Lokalet blei seinere brukt tel frisersalong av ho Dagny Ross. Johnsen-butikken va butikken med miljø og sjel. Der regjerte ho Hedly sammen med søstrene og han Trygve. Det va utrulig ka man kunne finne der. De siste åran hadde dem bl.a. godt utvalg i sko. Ellers va dem pratsom og hyggelig, så det va trivelig å stikke innom enten man sko handle heller ikke. Då samvirkelaget blei starta og blei ligganes rett ved butikken demmes, frøkta dem førr omsetningssvikt. Så ette det eg hørte, sendte dem en på kransbinderkurs førr å ha fleire bein å stå på. No skjedde det ikke dramatiske endringa i kundemassen, så eg ha ikke fådd med meg om kransebinding blei nødvendig.

På slakteriet og seinare òg på rekefabrikken tel han Anton Sørheim, va det trivelig miljø. Det va ofte utrulig ka gjenget kunne finne på av fantestreka. Men då eg begynte på rekefabrikken, fant eg fort ut at gjenget va guta som tok jobben alvorlig. Den interne humoren ga godt miljø. Førr meg som va i daglig kontakt med rekefiskeran, opplevdes det miljøet som fargerikt med saftig humor og god konkurranseånd.

Eg ha vært innom konfirmasjonshelgen på Lyngseidet. Førr oss ungdomma va gudstjenesten på nyttårskvelden nokka som hørte med tel vårres kultur. Det hørte liksom med at man tok imot nyåret i kjerka. Ettepå va det enorme lysregnet med tyske raketta en opplevelse. Det pussige va at det nesten ikke forekom fyll og spetakkel på nyttårskvelden.

Syttende mai va òg spesiell. Då vi gikk på barneskolen, gikk vi fra Oksvika tel Lyngseidet. Man va først i kjerka, førr så å slutte seg tel barnetoget som gikk utover tel Stigen, tel tuberkulosehjemmet som ette kvert blei gamlehjem. Toget endte opp på Hundtorget kor det blei holdt tala og sunget, pluss annen underholdning. Om ettermiddagen va det grønnrussen sin tur tel å innta Hundtorget. Russetalen va den store begivenheten. Der blei årets begivenheter kommentert på ekte russevis, så den va mektig populær.

På den såkallte Tingsalen blei det oppretta rekefabrikk. Sjefen der heita visstnok Digre. En rekke jente og dame fikk jobb der, så at rekefisket betydde enormt mykke førr Lyngseid-samfunnet og kommunen, herske det ingen tvil om. Nå det i telleg va like mange kvinnelige arbeidsplassa på Sørheim sin rekefabrikk, va det virkelig det kan kalle førr gullalder for kvinnelige arbeidsplassa. Førr meg som jobba rekekokar og innveiar på Sørheim sin rekefabrikk, va det naturlig at eg fikk innblikk i næringa både på land og sjøsia. Men det som eg huske best va at eg kver morran sykla fra Mellemjord førr å stille på jobb kl. 0630. Det første eg måtte gjøre va å skjære fokksnø som reka sko kokes i, førr vanntelførselen va tel tie dårlig. Det gikk store mengde snyklumpa førr å få gryta på stimkjelen fyllt. Så måtte det ettefylles utover dagen. Det sko gjøres mens rekedamene som jobba på akkord, tel stadighet ropte på meir ferdigkokte reke. Når eg i tillegg ofte måtte strekke ut slange ned tel kaia førr at fiskeran sko få borka nøtene sine, skjønne alle at det va travle daga. Men spisepausan i lag med arbeidskameratan på slakteriet, skapte trivsel. Det sei seg sjøl at man gleda seg tel fridaga i helgen.
Fabrikklokalet va den brakka Isak Øvergård hadde tel kafe på Polleidet. Den gang fantes det ikke arbeidstilsyn heller mattilsyn. Breck fikk oppført nytt gjestgiveri med kafe og bakeri i kjeIleren. Eg kjenne enda smaken av wienerbrødan tel han Kåre Simonsen. Førr meg e ikke et wienerbrød no det samme som et wienerbrød fra den gang.

Hans Labukt som hadde starta med bakeri, bygde sammen med samvirkelagsbestyrer Thorbergsen en 2-etasjes gård. Labukts bodde i første og Thorbergsens i andre etasje. Bakeri og utsalg va i kjelleren.
Lille Sverre si pedal-drevne toroms-spisse huskes med humor og glede. Han demonstrerte den på en konfirmasjonssøndag førr en rekke telskuera.

Ungdomsmiljøet den gang var noe av det eg huske med glede. Det va nok det arbeidet som losje Våronn dreiv. Det blei vanlig at ungdomman meldte seg inn for det skapte et virkelig ungdomsmiljø. La gå med at seremonien og den seriøse siden va nokså stereotypt, men en flott kombinasjon av lek og alvor gjorde at vi trivdes. Når vi så hadde kinoen kor vi kunne sitte i halvmørkna og holde svermeriet i handa, kafean kor vi kunne ta med dama tel ettekino, kaffe og romantiske tura i nordvestkuling, men også i måneskinn, kunne det ikke bli nokka betre. Miljøet på den nye kafeterian som blei etablert nokka seinere va liksom ikke det vi va vant tel, så v i holdt oss tel de gamle miliøan vårres.

Det kom også ette kvert nye butikka som gjorde at folk fant det meste på Lyngseidet. Per Kiil med herreklær og Liebechs med dameklær, va med på å utvikle stedet og kommunen. Når man så fant klær og sko i andre etasje på den gamle giæverbutikken og på Johnsenbutikken, begynte det å nærme seg et virkelig sentrum.

Ette kvert som folk fikk betre råd seig den moderne tia sakte men sikkert innover folk. Man va ikke lenger så avhengig av naturalhusholdninga. Å fyre med kull blei meir og meir vanlig. I tellegg tel at butikken solgte kull, begynte enkelte skøyteeiera å hente kull i byen som blei kjørt ut tel kunden. Det ga ekstrainntekta tel ungdomma som disponerte hest. En del va òg med å lossa båtan.
Då kraftverket i Rottenvika va ferdig, fikk elektromontøran det travelt. Kristiansen sine folk arbeidde på spreng, førr alle sko ha strøm samtidig. Så i alle fall de to eg huske hadde det travelt. Det va han Kåre HeiskeI og han Sverre Hanssen.

Fergetrafikken over Lyngen som va etablert tidligere kom erte kvert i fastare forme. Kem huske ikke den spede begynnelsen på turistrafikken med ferjekø heilt inn tel Josophbakken. Man regna med at når nyferga kom i 1949, sko det problemet bli løyst. Ferga som blei betegna som stor, fikk navnet Lyngen Riksvei 50. Men trafikken økte, og køa strakk seg heilt innover tel Jensvoll enkelte ettemiddaga. Det sko ha vært i dag, då ville det bli sirkus.

En anna ting som skjedde va at kommunen fikk samla administrasjonen i et nytt rådhus (herredshus heita det visstnok den gang). Litt lenger inne levde lensmannen, Solhov, Ivar Rasmussens butikk og Hans Olsen sine bussa sitt eget liv, men blei regna med som en del av Lyngseidet. Det som høre med her e òg at då slakteriet og kolonial og slaktebutikken opphørte, starta Hans Olsen med butikk i lokalan. Men det va ikke berre kolonial han solgte. Eg personlig kjøpte både møbla, lett motorsykkel og symaskin hos han.

Det lille kraftverket inne ved Solhov klarte ikke å levere strøm nok i den første tia ette krigen. Derførr hadde mange bedrifta aggregat. Det va etterlatenskapa ette tyskeren. Mange va tungstarta, mange man kunne sveive både lenge og vel før dem starta. Solhov hadde ett som bråka usteikelig.

Kver høst og vinter satte Solhov og realskole-elevan sitt preg på Lyngseidet. På Solhov kom det nye eleva kvert år, og det slo aldri feil at interessen for de unge damene va på topp hos det man den gang kallte førr radden.

Tia ette krigen bar preg av optimisme og aktiviet. Folk bygde hus som skapte liv og røre. Fraktebåta med materiala va stadig innom, og det igjen ga ekstraførtjeneste tel mange. Brenneribrygga blei brukt tel materiallager.

Personligheta som prega bygdebildet dukke opp i minnet. Han Jørgen nede på brygga (tørrfiskvrakar og bryggemann), Arthur som regjerte med fjøs og jord oppe i Giævergården, Magne Olsen på Olsens Gjestgiveri, han Borgen og ho Sally på bakeriet, de tre bladan Ross (gammel, mellomste og han lille Sverre), han post Peder, Pollnes må heller ikke glemmes, han Rikard i Oldra, han Sigurd på samvirkebilen og alle de andre som va og kom tel seinare. De fleste e ikke glømt.

Tidene skifte. Menneska bli borte. Utviklinga går sin gang, og Lyngseidet ha forandra seg, men e det tel det betre? Nei, ikke sånn som eg ser det. No e det ikke sentrum, no ha dem klatta litt her og litt der. En del e ved det gamle, og resten e plassert oppe i ett myrholl godt gjømt fra sjøen. Sjøen som i si tid va drivkraften tel den oppblomstringa som Lyngseidet opplevede.
Men eg innser også at vi som e fløtta ut, ikke har lov tel å forlange at alt ska være som det va den gang. Selvfølgelig ha eg ikke fådd med alt det eg burde ta med i den her mimringa. Mange og mykke kunne vært nevnt, men hvis ånden kommer over meg en annen gang, skal eg fortsette med å huske tilbake.

------------------------

forord tel fortellinga

3.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Lyngseidet (1)

Når man no kommer tel Lyngseidet, og vandre på gamle og kjente trakter, kjenne man seg nok igjen, men det har skjedd store forandringer.
Strekninga fra Brenneri-kaia tel Josoph-bakken e så forandra i forhold tel det man huske, at man må bla i minnenes bok førr å fatte alvoret.
No huske eg best det som skjedde ette krigen, men en del fra det gamle Lyngseidet e nok lagra i underbevisstheta. Det som da kommer fram e de store konfirmasjonshelgen, kor både folk fra Ullsfjorden, Kåfjorden, Storfjorden og ellers fra området, kom tel kjerkehelga. Hamna va full av skøyte, så det va et yranes folkeliv. Man møtte slektninga og kjenninga som man ikke møtte kver dag. Andre utveksla drikkevara og ikke minst knyttneva. I tillegg hendte det vel at romantikken blomstra. Ellers kommer Borgen sitt bakeri og Anna Ross sin kafe fram i minnet.
Den gang va det stor stas når de store turistbåten kom. Eg huske spesiellt Stella Polaris, Kungsholm og Drotningholm. Då stillte de lokale hesteeieran opp med nystrigla hesta, blankpussa trille og karjola førr å kjøre turistan opp tel Fjellfinnbakken. Ungdommen solgte kort tel turistan, og mange båta rodde ut for å ta storbåten i nermare øyesyn, men også fordi turistan som va om bord kasta frukt og godterier ned tel folk.
På Fjellfinnbakken va vi ofte gjesta fordi de saman som holdt tel der, va så godt kjent med bygdefolket, og mange vennskapsbånd gjorde at bygdefolket va velkommen. Eg huske spesielt at det blei servert kaffe, tørrkjøtt og sirupskake. For min familie va det ho Karen med sine to sønna John og Lars, som va verta. Dem va ofte innom oss og fikk potetes, rabarbra og av òg tel fisk.
De gangan vi va på Fjellfinnbakkan heller på kjerkegården, hendte det at vi va inne hos ho Gustava som bodde i ett gult hus nederst i Eidebakken. Oppe i stasjonsbakken sto den gamle telegrafstasjonen, og litt lengre oppe holdt herredsskogmester Oldendorff tel. Den gang va det to bakeri på Lyngseidet. På Stigen låg tuberkulosehjemmet, Giæver dynastiet med forretning, tørrfisk, skipsekspedisjon og en rekke tjenester bl.a utrustning tel fiskeflåten. Giævergården hadde stort gårdsbruk med drenga, hushjelpe og budeie. Borgen sitt bakeri låg akkurat i krysset med kjosveien. Litt lenger oppe va fløtemeieriet, som senere blei brukt tel realskole, og enda senere tel kommunale kontora. På nersia av veien va det ett hus vi kallte førr Tingsalen. Ette krigen blei det brukt tel rekefabrikk.

Slipen tel han Ross låg der den ligg i dag med begge Rossgårdan på øversia. Selve smia som vi kallte, låg rett ved. Litt innaførre hadde ho Anna Ross sin lille kafe. Kjerka e den samme i dag, og e ikke forandra. Banken hadde eget lokale rett nedenfor kirka. Det brant opp under krigen. Johnsen butikken va òg et kjent begrep. Breck sitt hotell va ett flott bygg. Gammelposhuset med sjefen han Peder huskes òg. Anton Sørheim sitt anlegg med slakteri va en viktig del. Litt lenger inne nede ved sjøen holdt byggmester Kristiansen tel . Oppe i bakken hadde skomaker Sigurd Lockertsen sitt verksted. Han reparerte sko, lappa støvla og ellers alt som hørte tel.

Om ka tid han Rasmus Nergård hadde etablert si virksomhet i elektrisk bransjen, veit eg ikke.
Han holdt til rett over fra forsamlingslokalet Fredheim som va eid av Lyngseidet sanitetsforening og Losje Våronn. I ett tilbygg bodde sanitessøstra, nokka som i dag kalles førr helsesøster. Ei dame som va svært opptadd av urenslighet og smitte. Derfor lukta det lysol over hele huset. Under krigen va huset okkupert av tyskerne. På innersia på bakken i den nye Hagevoldgården holdt gammel jordmora tel. Her hadde òg en dokter Thaulow privatpraksis. Det gamle Lyngseidet var et samfunn der man fant det meste man hadde bruk for, men for bygdefolket fortonte det seg som et samfunn i samfunnet. Her holdt de kondisjonerte tel, og av og tel virka det som man var hevet over almuen.

forord tel fortellinga

2.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Første turen

Då vi va blidd såpass tørr bakom øran at vi sko ut i verden førr å tjene tel livets opphold, va det ikke så mange ting å velle imella. Vi som då havna som skårunga på en fiskebåt, visste nok omtrent ka vi gikk tel, men det sko vise seg at vi hadde mykke å lære. Ikke berre i jobbsammenheng, men òg i forhold tel andre oppgava og tel de andre av mannskapet. 

Man va jo ikke så særlig høg i hatten den dagen man gikk om bord førr å starte på ett langt yrkesliv. Det første man reagerte på va pumpelukta, som jo hørte tel i de fleste fiskebåtan den gang. Man kjente allerede då at magen ville komme opp i halsen endå båten låg betøyd på havna. Då begynte man allerede å angre seg, og tenkte med gru på ka man hadde i vente når man kom i rom sjø.
Og så va det gamlingan, dem som visste alt og kunne alt. Dem starta allerede med skoleringa med det samme man trødde over rekka. No va ikke alt av skoleringa like seriøs, men man førsto snart at det hørte med at den priviligerte gruppa som sko skape mann av en klossate gutonge, hadde nesten ubegrensa fullmakta når det gjaldt opplæringa. No va det ikke sånn at opplæringa va ondskapsfull, men heller en form førr underholdning førr aktøran. Man blei jo fort klår over at det va førnuftig å overse det meste, og lærte fort å skjelle ut ka som va viktig. Allikevel hendte det at man gikk på den berømte limpinnen. Eg ha tel og med stukket Loppakalven og helst på Vågakallen.

En ting glømme eg aldri, og det e første natta i en trang skøytelugar. En sånn lugar va ikke stor på ei 45 fots skøyte. Når så en seks syv mann sko sove der e det naturlig at det avstedkom visse problema. Ette kvert som kallan sovna begynte ett orkester å ta form. Førr maken tel varierte tona ha eg ikke opplevd seinare. Heile spekteret av instrumenta kunne man med litt fantasi høre. Fra den spedeste piccolofløyta tel tubaen. Midt i alt det her kunne man høre fuglekvitter, og enkelte gang virka det som om det va tordenvær. Så den første natta blei søvnlaus, ikke berre på grunn av de her låtan, men òg av en nysgjerrig spenning.

Første morran sto en av de eldste opp å kokte morrakaffe, men det sko vise seg at det låg under opplæringsetaten si verdighet. Dem hadde vært gjenna alle ritualan då dem va ung, så no når dem sjøl meinte at dem hadde ubegrensa fullmakta, va det demmes plikt å påse at båtlaget fikk morrakaffe, kokmat og sådant mer. Så det va nesten et enstemmig mannskap som utnevnte skårungen tel kokk. Man fikk vite at det ikke nøtta å protestere, førr det va innarbeida i sjømannsloven førtellte dem, og hadde vært vanlig praksis i uminnelige tie. Så det va avgjort allerede før vi starta på turen.
No va det antakelig risikabelt å ha en kokk som knapt nok hadde smort på brødskiva heime, men man va jo klår over at den samme skjebnen hadde hundrevis av andre ungguta lidd, så det va berre å gå på med godt mot.
Det viste seg òg at med litt hjelp gikk det bra. Ingen daua og ingen fikk det man den gang kallte førr laus mage, og kokken fikk både lærdom og nokka dem i dag kalle førr ansenitet nok tel kokkejobba på seinare tura. Det ska heller ikke stikkes under en stol at man på sine gamle daga ha hadd nøtte av tvangsutnevninga.

Sjøsyka va nokka som hadde spøkt i tankan heilt sia man fikk plass som mannskap. No tenkte man ikke så mykke på det, ikke før gamlingan fant på at det va en del av førberedelsan og opplæringa å informere, og ikke minst førtelle kor innmari dårlig dem sjøl hadde vært. -Vent berre, sa dem. -Vent tel ho lang Maren begynne å sku inn fra storhavet. -Då ska det vise seg ka slags kar du e. Selvfølgelig virka det her ette hensikten. Og det slo også tel. På en stille og fin seinsommardag med litt dønning inn fra Lopphavet, blei eg sittanes på romluka og spy. Der blei eg tel vi tørna inne i Frakfjorden. Men se, det va vel en del av av det som sko omforme en ungut tel å bli fullbefaren fiskar. Ette den tid nådde man å oppleve Nordkappbanken i storm og ellers krysse både Vestfjorden, Folla, Hustadvika og Stadthavet uten å kjenne nokka tel sjøverken.
På min første tur som bankfiskar ut tel Nordkappbanken, kom sjøverken, men den blei kurert med spikkesild og tørrbrød, og ette ett døgn va man oppegåanes og i fin form.

Min første tur ga ikke så mykke kontanta i lomma, men den va omtrent som første skoleåret. Det va tel stadighet nokka nytt som dukka opp, samtidig som man sko lære seg å ta hensyn tel andre, og ikke minst ta vare på seg sjøl. Man måtte òg lære kunsten med å skrelle ut det som ikke en skårunge trengte å lære, men som hadde vært en del av hannes kverdag i uminnelige tider. Det viste seg ette kvert som man steig i gradene, opplevde man å delta i opplæringa av nye genersjona med skårunga. No e båtan mykke større og alt e blidd så mykke annerledes, så eg har en mistanke om at dem som e skårunga i dag antakelig har en mykare overgang tel å bli fullbefaren. Allikevel ga tia på de gamle fiskeskøyten meg og mange andre så mykke igjen, at fiskeran si historie ville bli fattig uten den spesielle atmosfæren under opplæringa. Alt skjedde antakelig ikke ette dagens pedagogiske krav, men det va opp tel skårungen sjøl å bestemme ka som va viktig, og det klarte de fleste.

forord tel fortellinga