10.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Høyonn i gamle dager

Når man går tilbake 60-70 år i tid, og sammenligner dagens slåttonn med det vi hadde den gang, fristes man tel å trekke på smilebåndet. Den gang deltok heile familien i høyonna som varte i flere uker. Gamle folk fortsatte med mini-høyonn langs gjerder og seljekjerr heilt fram til Mikeli (Mikkelsmess 29. september). Etter potetopptakinga hesjet man òg poteteskålen.

Men for å begynne med starten. I begynnelsen av juli setta man i gang å gjøre redskapene klar for slåtta. Slåtta tok til mykke seinere den gang. Man såg over ljåene om de var slitt eller om det trengtes nye. Ljåene hadde hengt oppe sia forrige år slik at festene til orvet var knusktørre og ljåene va slarkat og lause. Man fylte da vann i en stamp og lot de stå i noen daga til de va trutna og ikke lot seg rikke. Man såg òg ette om det va hesjestaur nok. Hvis man manglet, bar det tel skogs. På det området hadde man òg den muligheta at man ordna staur av den selja som va lagt ut tidlig på våren tel sauan. Selja va snaugnagd førr bork og va halvtørr. Riven måtte òg ha en omgang. Man setta inn nye tinna der det mangla. Emnan tel rivtinnan va spesial-lagra.

Vi som va unga og skulle lære å slå, blei setta tel å slå tørrabban. Her begynnte man med slåtta for å berge mest mulig småhøy før rabban tørka opp. Det her med småhøy va viktig, førr det lagra man før seg sjøl. Den gang va det om å gjøre å få vinterlam på grunn av kjøttvekta tel høsten. Heime hadde vi eget sauefjøs med telhøranes høysjå. Man brukte òg småhøy som en slags delikatesse når nokken av dyran va syke. Det her småtøyet lot seg ikke hesje, så det blei tørka på volden. Man bredde det utover og det blei kallt førr "breie". Hvis det trua med regn rakte man det sammen og laga smådunga som man kallte førr "mua". Det arbeidet kallte man førr å mue høy. (Samme uttrøkket bruktes når torva va halvbokna). Det va òg vanlig å mue høyet om kveldan hvis man hadde tid. Då måtte man breie det ut om morran. Hvis det tegna tel godt vær, sløyfa man hesjinga på de vollan der det va tørrest. Det innebar jo en viss risiko førr at det kunne ta lang tid og mykke ekstra arbeid hvis det blei regn, heller dugg. I virkeligheta betydde ikke ekstra-arbeid heller tid så mykke den gang, men det føltes godt å bli ferdig ette mange vikkes arbeid.

Det vanlige for de fleste va ljåslått, selv om det fantes heste-slåmaskina i bygda. Førr oss va det vanlig at vi slo med ljå heilt tel vi kom tel de største vollene. Då fikk vi en nabo som hadde slåmaskin tel å slå, og han brukte vårres hest.

Ette det eg huske va det ikke heilt vanlig med hesjestreng. Det va berre dem som dreiv med jordbruk i litt større målestokk som brukte det. Vi andre anvendte som regel gammelt linesnøre heller sisalsnøre. Det siste va antakelig nokka enklare å få tak i. Men eg veit òg at man skar opp garnlin i strimla, og brukte det som hesjetråd. Selve hesjinga gikk som regel bra hvis det va godt høyår, men hvis det va lite gras va det ei forferdelig raking førr å få høyet tel hesjen. Sleperive va ikke brukt. Det fantes ei sleperive i bygda, et stort monstrum, men den tjente sin hensikt førr eieren.
Man laga hesjen ferdig, så rakte man høyet tel . Då bar det tel å kjemme høyet, som det blei kallt. Det gikk ut på å bruke riva førr å få graset tel å ligge samme vei, førr då datt det ikke så lett av, særlig i vind. Og så va det det her med at hesjen sko se pen ut. Derførr va det mange som setta si ære i å lage ekstra pene kjemme, og at hesjen blei pen. Det va jo tidkrevanes, men va det nokka folk hadde, så va det tid tel å gjøre arbeidet ferdig uten å tenke på klokka, dagan heller vikken.

Men som med alt anna, nye tie kommer og med dem nye oppfinnelse, metoda og ikke minst redskapa. Med krigen kom òg den moderne tia snikanes, også tel Mellemjord og andre småplassa. Plassa som hadde småbruk med fra ei tel seks melkekyr, saua, nokken hadde geite og en del skaffa seg hesta som va blidd igjen ette tyskeren. Man brukte meir og meir Timotei når man sådde igjen jord som va pløyd opp. Den va nok lettare å arbeide med ette kvert som man skaffa seg sleperive. Men det va litt av en revolusjon som kom rekanes med folk som hadde vært ute og reist. Man laga ikke lenger heile hesja ferdig. Men la bare på den nederste tråden og når man hadde trekt høyet tel med sleperiva kom et anna redskap i bruk. No kjemma man ikke høyet lengre, men man brukte høygaffel tel riste opp høyet og legge det på tråden. Når den nederste tråden va full strekte man èn tel og sånn fortsetta det tel heile hesja va ferdig.

I den her perioden kom òg de første traktoren i bruk. Det va enkeltpersona som kjøpte traktor og oppretta små maskinstasjona som utførte arbeid førr folk. Då blei det vanlig å leie traktor tel de største vollan. Det sko endå gå nokken år førr nokken kjøpte traktor berre tel eget bruk.

Fra då eg begynte å huske va det en god del som hadde fjøs uten høylem. I endan på selve fjøset hadde man høyla, som vi kallte det førr. Derførr va tørrhøykjøring en jobb som va lite populær, førr når laen va nesten full va det et forferdelig arbeid å få høyet inn under taket. Særlig de dagan det va solsteik og varme. Då grensa det tel tortur å jobbe.

Høytørke og tørrhøy va viktig. Enkelte år gikk det lett, førr i mange tilfella trengte man ikke å hesje. Været va så godt at man tørka høyet på volden. Som nevnt ovaførre breia man ut høyet i tynt lag, og mot kveld heller hvis det trua med regn, rakte man det sammen og mua det. Det var jo arbeidskrevanes, og det va ikke alltid at man hadde nok hesjemateriell i gode høyår. Men det va regnsomra, då som no, og då røyna det på humøret. Det va somra kor høyet ikke blei ordentlig tørt, og då salta man høyet ette kvert som man fikk lurt inn ett lass heller to. Særlig ille va det då førr dem som ikke hadde hest, dem trilla heller bar inn høyet, og leide også folk med hest førr å få høyet i hus. Men då va dem avhengig av at hesteeieran hadde tadd inn sitt eget høy.

Tel å begynne med va de fleste redskapan heimlaga. Det gjaldt også det vi sko bruke tel tørrhøykjøring. En heller annen hadde fådd ideen med å sette hjul under sleden. Hjulan va av tre og plassert midt på sleden. Oppe på sleden hadde vi tregrinde som blei løfta av og på. Dem va òg heimlaga. De her grinden kallte vi førr høy heller torvehekke. Dem blei òg brukt tel å kjøre torv heim om vinteren. Dem va òg laga slik at man kunne løfte av ei side heller en ende førr å komme lettare tel.

Det e ikke så godt å seie kor mange kilo tørrhøy det gikk i ei sånn hekke, men det blei sagt at tre sånne lass va nok tel å fø en sau over vinteren. Omtrent det samme påsto man at en liten Lyngshest sko klare å overvintre på. Eg e ikke sikker, men ei ku trengte dobbelt så mykke høy i foringssesongen. Det her e nokka som sitt et heller anna sted i hauet, derførr e det mulig at eg huske galt.

Når man no ser at en mann aleine skaffe for tel masse kyr og ungdyr, og tenke tilbake på at vi jobba i fleire vikke førr å fø to-tre kyr, èn hest og nokken saua, ser man kor fort utviklinga ha gådd. Som regel starta vi med høya omtrent i midten av juli, og den 20. august holdt vi enda på å hesje på de største vollan. Når eg trekke fram 20. august, så slo det aldri feil. Vi hesja på øvervolIan som vi sa, og det falt sammen med at natt tel den 20. va det lov å sette seigarn på grunnan. Det i seg sjøl va en merkedag, og når båtan kom på land om morran den 21. med 150-200 og kanskje flere storsei, kan det nesten sammenlignes med julaften i vårres daga.

Høyonna va, selv om det va tungt å kombinere arbeid og fritid, ei trivelig tid. Vi som va unga og hadde adgang tel å bruke hesten tel å kjøre tørrhøy tel folk, skrapte sammen mange kronestøkka. Folk reiste vekk som slåttekara og rakarjente førr å tjene penga. Seinare kom også dem som utførte tjenesta med traktora tel, og skaffa seg inntekta . Så på det området va høyonna en viktig del av livet på bygden.

Som unga hadde vi kvert år perioda kor det va mulig å tjene seg nokken krone. Foruten høya, så va det torvinga på forsommeren og potetesopptakinga på høsten som ga mest. Men ette kvert som man blei større blei det òg en del arbeid med hesten, særlig i våronna. Men steikvarme, svartflue i tusentall og kampen om fritid gjorde høya tel nokka spesiellt. Heldigvis va middagskvilen så lang at vi fikk det obligatoriske sjøbadet mens de voksne kvilte middag, og det retta opp heilhetsinntrykket.

------------

forord tel fortellinga

20.

Julaften 2011

Så blei det kvit jul i år også

Klokka e nesten seks juleaftens morgen. 

Mildvær og barmark, det e berre sorgen.

 Sydvesten og regnet e uadskillelige venna. 

Dem ha planlagt å herje heile jula igjenna. 

Eg venta på avisan, klokka syv kom dem.

 Der les eg om svart jul og ordet ekstrem.

 Ei lita trøst dukke opp i all elendet; 

han treffe ikke oss, selv om han virke slem. 

Men no øke vinden, ska tru ka han pønske. 

Va den lille trøsta eg fant berre et ønske.

 Det letne litt med nykokt rull og julebrød. 

Varme og lys har man, så man lir ingen nød. 

Sydvesten e sterk, men han blir ikke verre,

 så det blir en liten handletur ned i værret. 

Klokka tolv står julegrøten å vente 

på bestemor, bestefar og tre små jente. 

Det blir liksom ikke jul uten den tradisjonen,

 risengrøt med kanel og sukker slår an tonen. 

Ette et koselig måltid med tre flotte gjesta,

 då e tia moden førr en lengre siesta. 

Vinden ha spakna, og plutselig kom snyen. 

Den sto ikke på meteorolog-menyen. 

Snykvit juleaften skape trivsel og glede,

 då e også julestemninga telstede. 

Klokka fem e tia førr ribbe og pinnekjøtt. 

Ette det kommer riskrem og anna søtt. 

Men det e nokken som e fryktelig spente. 

Når de voksne somle blir det lenge å vente. 

Gavan e åpna, venting og spenning e over. 

Det e klart at nissen hold det han lover. 

Kaffen gjør sitt tel at auan holdes åpen. 

Koppen tømmes tel siste dråpen. 

Når ståket e over og freden senke seg,

 e det barnelatter som sette sitt preg. 

Då ønskes god jul tel store og små, 

og man merke at godfølelsen sig på. 

Så e grovarbeidet i mørketia unnagjort. 

Vi ha atter en gang gådd gjenna en port,

 som føre mot lysare daga og vår. 

Det letne selv om det e vinteren som rår. 

----------

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt"

På besøk på Berg i Tromsdalen, 1961 (16)

Elida og Rasmus

19.

Kavringstinden

Stolt kneiser du min barndoms tind.

 Preget av skiftende værlag og vind 

Du lokket oss når midnattssola flommet.

 Ved varden glemte vi tia og rommet. 

Man tenke tilbake og minnan sig på. 

Drømmen fra den gang vi var små.

Å komme seg opp på utsiktens fjell,

 førr å skue utover sju prestegjeld.

 Første gangen den glømmer man ei,

 midnattssola flomma over tinda og hei. 

Barndomsdrømmen blei tel virkelighet,

 og sinnet fant en legende fred. 

Førr tørste sjeler på turen dit opp, 

en iskald kilde nesten på topp.

 Mellom Goalsevarre og Kavringstind

 slukker tørsten både i sjel og sinn. 

De sju prestegjeldene er ikke meire,

 noen er borte, men det er blitt fleire 

førr grensene fløttes ettersom tia krever. 

En trøst er det at minnan lever. 

Så kvil deg no min barndoms fjell. 

I mitt indre veit eg at du har en sjel.

 Førr meg kan ingen det forandre. 

Minnan blir med når eg ska vandre.

Grindplassen og Lomvatnet langt der nede,

 skape minna som e omkransa med glede. 

Saua, fisking og ungdommens fjellturer 

ligg godt gjømt i minneboka og lurer. 

---------

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt"

9.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Sausankardagen

Når man tenke tilbake på barndommen dukke det stadig opp hendinga og syn som ha vært gjømt en heller anna stan i hukommelsen. Då eg såg en annonse i avisa om at no e det fårikåltid, dukke det opp et minne og et syn som leda meg tilbake tel svundne tider.

Kvert år, en søndag i september, va det liv og røre i skog, lier, dala og fjell. På strekninga Elvebakken tel Karnes va det uskreven avtale at no hente vi sauan ned fra sommarbeite. Det merkelige va at ingen gikk i marka førr å hente sauan før den organiserte sankinga starta. At man tok inn saua som va kommen ned i nermarka, blei ikke regna førr brudd på tradisjonen. Man va redd førr at dem sko rote seg ned på torvmyren og havne i gjengrodde torveholl. Man va òg redd førr steinsprang i Heiskellia.

Når sankardagen kom herska det ei spesiell stemning og spenning. Ville vi finne alle sauan og lamman?  Førr oss unga va det spennenes å se om vårres egen sau med lamma va kommen ned? Alt va organisert tel minste detalj. Sankarområde va inndelt i sona. Man va blidd enig om kor man sko gå, og kem som sko gå kor. Man va gjerne to-tre i kver gruppe, sånn at kver sone blei grundig undersøkt.

Når det gjaldt nermarka som vi sa, så besto den av strekninga mella Storelva og Henrikelva . De sauan som gikk i lien kunne man se, og der va det gjerne eldre og unga som fikk prøve seg.

Èi gruppe gikk utover Karnesmarka og opp i Gjerdelvdalen. Dem hadde i grunnen en vanskelig oppgave for dem fikk kontakt med Karnesgjengen og sauan derfra. Men folk kjente merkan så det gikk greit. Enkelte dyr va sammenblanda med kverandre uten at det skapte problema. Ei anna gruppe tok førr seg Kavringstinden og fjellet. De her to gruppen kom samla ned mot Kvalvikdalen.

Den tredje gruppa tok førr seg Kvalvikdalen inntil dalbotn og svippa òg innom Rødbergdalen. I tillegg va det enkeltpersona som streifa rundt i skogområdan både i nermarka og i Kvalvikdalen, førr å finne små gruppe av saua som gikk førr seg sjøl.

Når alle de her gruppen møttes nede i Kvalvikdalen va en anselig flokk saua samla. Uten at eg e sikker vil eg påstå at det kunne være minst 300, og kanskje meir. Det va et flott syn å se når den store saueflokken kom bølgenes ned Hvilebakken, og mange va kommen opp på Moarahakk førr å se på begivenheta. Ja, førr det va virkelig en viktig begivenhet i den tia når det førr det meste dreide seg om naturalhusholdning.

Ette det eg huske fortsetta saueflokken rett nedover Moarahakk, over Ammaren og tel Nila Lars-grinda. Sistnevnte va en stor innhegning laga av grinde spesielt førr anledninga. Førr å plassere den nøyaktig va den mot utmarksgjerdet på eiendommen som ette kvert blei overtadd av Agnes og Erling Nilssen. Ette en del strabasa va alle sauan innaførre grinda, og man begynte å leite ette sine saua. Førr oss unga va gjensynsgleden stor når vi fant det vi hadde venta på og leita ette.

Kommentaran og spetakkelen rundt grinda va mangesidig, fra slagferdige svar tel småkrangling. Men det heile gikk greit uten altfor store konsekvensa. Det dukka òg opp små overraskelsa. Det viste seg at det fantes saua som kom ned fra fjellet med to vinterlam og to små sommarlam på slep. Før det va mange som satsa på tidlig fødde vinterlam førr kjøttvektas skyld. Når det så va slept ut værlam på fellesbeite, og va betrakta som ufarlig i en sånn sammenheng, hendte det at det kom sommarlam. Det hendte òg at man sto igjen med ett heller tre lam som man ikke kjentes ved. Då måtte de som hadde god kjennskap tel saumerka tel. I de fleste telfellan viste det seg å være lam fra Oksvika, Karnes og av og tel fra Kjosen. Eg huske òg at det va umerka lam i flokken som ikke hørte tel nokken av sauan. Ka som skjedde med dem huske eg ikke, men man fant sikkert ei løysing på problemet.

Det va litt kronglete å komme ned tel Nila Lars-grinda, så vist eg huske rett blei det setta opp ei grind i Øvergården som blei tadd i bruk ved seinere anledninga. Ette kvert blei tradisjonen med fellessanking utvanna fordi man begynte å ta inn sine egne saua tidligere. Flokken som kom ned Hvilebakken blei mindre og mindre, førr så å forsvinne heilt.

Men sausankinga i gamle daga va ikke slutt med den eine dagen. Dem som hadde saua borte gikk heile høsten på leiting. Man saumfor Gjerdelvdalen, Rødbergdalen, Kavringstinden, fjellet, Kvalvikdalen, nermarka og ellers der det va naturlig å leite. Ette krigen kom det saua fra Rogaland som gave tel folk som hadde mista alt under evakueringa. Dem skjellte seg ut fra vårres rasa ved at dem hadde kortere føtter og en litt anna kroppsbygning. En av naboen fikk en sånn sau som ettekvert fikk to lam, og blei slept ut på sommarbeite i lag med de andre. Når høsten kom va sauen og lamman vekke. Man leita og leita heile høsten uten å finne dem. Men det hendte at saua fra vårres område søkte inn i Rødbergdalen, derførr va det som en siste utvei å gjennasøke dalen. Og nesten nede ved sjøen i Kjosen hadde Rogalandssauen funne sitt paradis. Der beita ho og lamman i fred og ro. Men å få ho tel å snu gjenna Rødbergdalen va en stri tørn, førr der e jo førr det meste bare stein og ur. Det gikk heldigvis som regel bra. Men sauen ga ikke slepp på sitt paradis. Ho gikk dit kvert år, så om høsten va det berre å hente henne og lamman der. Eg va òg med å henta dem nesten ved sjøen i Kjosen, med det resultat at før vi kom tel Kvalvikdalen måtte vi bære lamman. Botnan i arbeidskalosjan mine va revven av i steinuren.

Det e artig å se tilbake, førr så å feste det på papiret. Alt det eg skriv e sånn som eg huske det, og det mulig at andre ser det fra en anna vinkel, men eg tar sjangsen. Det va ei fin tid å vekse opp i, selv om vi ikke hadde så mykke av materielle ting, og fattigdommen va bakom nova. Derførr e eg kommen fram tel at vi hadde mange lyspunkta i tilværelsen, førr vi kunne ikke være kravstor. Av den grunn blei sausankardagen tel den begivenheta den blei.

------------

forord tel fortellinga

Barndomsheimen, 1960 (15)

Mellemjord (Lyngen)

8.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Torving

I kver årstid hadde vi viktige gjøremål då vi vaks opp. Gjøremålan kom i rekkefølge, og det va særlig fra mai tel september at det va hektisk. En viktig del av vårres kverdag va torv. Den va i en periode et viktig brendsel, førr nokka sånt som kull va det ikke mange som hadde råd å kjøpe.

Det begynte som regel sist i mai heller i begynnelsen av juni. Då bar det tel myra førr å renske vekk mossetorva sånn at tela i jorda tinte. No va det her litt avhengig av vinteren og våren. Enkelte år va det nesten ikke tele, mens det andre år igjen va en halv meter og enkelte gang enda meire.

No va ikke torvetakinga så voldsom populær, men den va en del av kverdagslivet førr ungan på den tia, og når det va felles skjebne så va det òg felles trøst. Det vi grua oss mest tel va flue og myggplagen. Det va en lidelse å slåss med innpåslitne insekta dag ette dag. Men det va ei trøst at nesten alle kompisan hadde det like utrivelig, så det blei en slags sosialt fellesskap. Men det va trivsel i det at det rauk fra utallige grue over heile torvemyra. Den sure torvrøyken dempa nok på insektplagan, og så varsla den om at kaffekoppen og brødskiva ikke va langt unna, førr lyspunktan i de her dagan va maten. Ingen stan i verden smakte brødskiva med rabarbrasyltetøy heller gomme sammen med kaffe, betre enn akkurat der og då. Røyken fra grua ga en spesiell smak i alt av mat, og når arbeidet va tungt vokste apetitten tel uanede høgde.

En gang blei det nesten katstrofe. Kyrne vårres som va ute på beite litt lengre opp, hadde tydeligvis hørt stemmen tel matmora. Vi hørte at dem kom, men vi va kommen så godt i gang med arbeidet den morran at ingen av oss tenkte nokka meir enn at èn av oss måtte jage dem tel skogs igjen. Men førr vi nådde så langt hadde dem lukta seg fram tel maten, så då vi omsider oppdaga ka dem va iferd med å gjøre, va heile froksten førsvunne i kumagan. Det blei stor oppstandelse og mykke skrik og skrål, men ho Rødlin, Perla og ho Dagros va vel fornødd og skjønte ingenting av oppstusset. No va det et bra støkke å gå heim ette ny forsyning, men det heite jo at uten mat og drikke duge helten ikke, så det blei litt sein frokost den dagen.

Foruten kampen mot tela, skapte gamle fururøtter som hadde logge i myra i hundrevis av å,r problema. Midt i torvlaget dukka dem opp, og med førgreininga i alle retninga ødela dem ofte en del av anlegget, sånn at man måtte skjære rundt dem. Det skapte jo ekstra arbeid, men når dem blei tørka va dem et utmerket brendsel.

Som regel va det en voksen som va nede og skar torva i lompe. Vårres myr va temmelig grunn sånn at det va forholdsvis lett å kaste lompen opp, derførr fikk vi unga lov tel å prøve oss. Sia torvlaget ikke va djupare enn tre fire lompe måtte det et nokså stort areal førr å få nok torv tel vinterbrendsel. Så det va arbeid nok tel oss. Nokken renska vekk mosetorva førr å avdekke torvlaget, hvis det ikke va gjort. De største trilla ut torva tel tørkeplassen. Det kunne vere problematisk nok hvis myra va blaut. Når lompan va kommen tel tørkeplassen måtte en av oss klyve dem opp i tynne skive førr at ho mamma som hadde ansvaret førr å røyse dem på kant, hadde arbeid.

I torvetakar-perioden jobba man i myra fra morran, og tel kvelds når kyrne sko taes inn, blei arbeidet berre avbrøtten av ett par times meddagpause. Ette kvert som man blei større og hadde behov førr litt penga, blei det tel at man va hos naboa og jobba med torving. Eg huske at i min første jobb hos andre fikk eg tre krone og femti øre dagen. Det hendte at med torving heime og borte jobba man i ett par vikke, så når det va over va man både trøtt og lei.

Men selv om man va ferdig med å få torva opp og gjort klar tel den første tørkinga, va man langt fra ferdig.
Førr mens man holdt på med høya, måtte man tel myra om kveldan førr å mue torva. No va ho det man kalle førr bokna, så førr at torva sko tørkes betre måtte man mue den. Det betydde at man murte den opp i småe såta på en sånn måte at vannet rant av når det regna. Kveldsarbeidet va ikke særlig populært,  og selv om det ikke sto på over en lang periode, kom det ofte i konflikt med vårres plana. Førr naturligvis hadde vi behov førr lek og andre aktiviteta med andre unga, så det va ikke alltid at kartet stemte med terrenget. Men på en førunderlig måte klarte man å kombinere sånn at det fungerte. No blei det nok en og anna tjuvperm, som det heite, men man strekte ikke strekket lenger enn akkurat tel bristepunktet. Derførr hendte det ofte at man klarte å førhandle seg til alternative tider førr arbeid og andre aktiviteta.

Ette det her va det ikke sånn at torva va ferdig tel bruk, så det venta meir arbeid på oss når torva sko stakes. Det arbeidet blei gjort litt ut på høsten. Å stake torva foregikk på den måten at man la ris på bakken som underlag. Så laga man en ring av torveskive på kant. Innenførr kasta man torv, opp på ringen fortsetta man å mure torv, akkurat som en vanlig mur, sånn at kvert lag batt det som va under. Ette kvert som man murte opp og kasta torv inni, va det viktig å påse at buen på siden blei sånn nokkalunde jamne. Staken måtte førr all del ikke se som den den va gravid, med kulemage og sådant meire. Enkelte hadde òg torvesjåa, det va røysverk med torvetak. Det førenkla jo arbeidet, og så va ikke torva så utsatt førr vær og vind, samtidig som den va lettere å få tak i om vinteren når den skulle hentes ned.

Torva blei henta ned utover vinteren sia myra va frøssen tel, og bar hest og slede. De som ikke hadde hest, trekte den heim på kjelke. På den hadde man laget noe vi kalte førr torvhekke. Den va ramme med nett av snøre inni. Sidene og endene ble spikret sammen slik at de dannet en nettkasse, som ble løftet på kjelken når torva sko hentes. Samme systemet blei også brukt på hestesleden. I milde høsta hendte det ofte at vi unga blei sendt opp tel myra førr å hente torv i sekk, som vi bar på ryggen. Det va berre ei nødløysing når det ikke va kjøranes med hest.

Når man no går på gamle tomte og ser sporan ette virksomheta i vårres barndom minnes man slitet, men også samholdet i familian og det ansvaret også vi onga måtte være med på å ta. Allikevel påstår eg at vi hadde en fin og flott oppvekst, og det vise seg at selv om vi deltok i tungarbeid va det få som tok skade av arbeidet. Det vise at vi ikke blei pålagt større oppgava enn vi makta, samtidig som vi lærte arbeidsmetoda som ikke røynte førr hårdt på kroppan.
Det va torving, men vi hadde så mykke meir når det gjaldt arbeid. Det ska eg ta førr meg en annen gang.

forord tel fortellinga