28.
Vårtegn
Ka ha skjedd i natt mens vi sov?
I går når vi la oss va det nordvest og kov.
Gråspurven kvitre, det e vår og danse.
Det kjennes på luften, det må du vel sanse.
Den karen ha kvitra om vår mang en gang.
Dryp det av taket i januar høre man sang,
som fortelle om vår sånn smått om senn,
men så slamre nordvesten døra igjen.
Et ørlite vårtegn fikk eg en dag i februar,
då landvinden blåste over fjell og skar.
Skjura bar kvista tel nermaste tre og skvatra:
-no vil eg ha bjørka mi i fred.
Tidlig i mars hørtes måsen sitt vårmål,
nokken kalte det førr skrik og skrål.
Men når havellas vemodige sang kom inn,
tentes en ørliten vårgnist i mitt sinn.
Tjelden, den elegante herremann,
25 mars, dau eller lewanes på Loppasand.
Snytitinga i april høre også med i min vårrevy,
selv om det kommer èn meter sny.
Eg vente på fleire, men no e det våres vår.
Sånn som han ha vært kvert einaste år.
Kuling og snyfokk med sørpe og regn.
Forventningan stig med kvert einaste tegn.
En velkommen gjest, en svart kvit kar,
med en stemme som få andre har.
Omtrent midt i mai kommer gjesten.
Fluesnapparn overtar og ordne festen.
Våran ha kommen og våran ha gått.
Eg ha sedd dem, både i stort og smått.
Ingen va like, men ga oss det samme,
den lyse sommarns evige flamme.
--------
